Vidar Sundstøl ledes av sin historieinteresse

Forfatter Vidar Sundstøl fortsetter å ta oss med på fullstendig uforutsigbare reiser. Nå slipper han romanen «Jeg sank», som har norrøne røtter.

Som liten gutt bladde Vidar Sundstøl i Snorres kongesagaer, mest for å se på tegningene. En tegning signert Halfdan Egedius fikk ham til å stoppe opp: Tegningen fremstiller de ulykksalige seidmennene på Skratteskjær: Trollmenn som ifølge sagnet ble bundet fast på et skjær etter ordre fra Olav Tryggvason, og her måtte de sitte i påvente av tidevannets lumske stigning. Og til slutt druknet de, alle fire.

Sundstøl ble smått skremt av tegningen, han glemte den aldri. Og en dag ble det hele levende for ham igjen, da han dro til stedet som er opphav for fortellingen.

– I 2017, mens den store utgravningen av kongsgården på Avaldsnes pågikk, dro jeg dit, og var så heldig å få møte professor Dagfinn Skre som ledet arbeidet og sikkert er landets fremste kjenner av dette historisk viktige stedet, opplyser Sundstøl. Som også fikk en privat omvisning i det historiemettede området på Karmøy.

– Mens jeg var der, og vi blant annet diskuterte sagnet om seidmennene på Skratteskjær – skjæret er jo godt synlig fra ruinen av kongsgården – merket jeg at dette stedet ville noe med meg.

– Det tok likevel noen måneder før jeg bestemte meg for å skrive om seidmennene og Egedius' tegning. Jeg måtte få romankarakteren Eddy Kromvik på plass, etter det gikk arbeidet radig, opplyser forfatteren til NTB.

– Elsket lyset

Romanen foregår i nåtid, men sneier ikke så rent lite innom vikingtid og sagalitteratur, samt Avaldsnes historie som maktsenter – i hele 3000 år. Det gjør at i alle fall denne leseren tenkte at mye research måtte til, noe Sundstøl imidlertid avviser:

– Dette er stoff jeg er svært opptatt av i utgangspunktet. Det er vel riktig å si at norsk og nordisk jernalderhistorie er min store interesse i livet. Spesielt opptar arkeologien meg med dens konkrete, håndfaste inngangsporter til fortiden. Derfor er det heller ikke noen stor, ekstra research som må gjøres når jeg skal skrive en bok som dette – med unntak av at jeg leser om igjen enkelte artikler eller kapitler som jeg ikke husker godt nok lenger.

Heller ikke maleren Egedius var ukjent for ham da han begynte arbeidet med romanen «Jeg sank».

– Jeg bor i Bø i Telemark, og her er Halfdan Egedius et stort navn den dag i dag. Selv om han døde bare 21 år gammel, rakk han å produsere et helt livsverk av malerier. De aller fleste malt nettopp her i Bø. Som flere andre såkalte nyromantiske kunstnere, elsket han naturen og i særdeleshet lyset her i Midt-Telemark. Erik Werenskiold som var bilderedaktør for den kjente Storm-utgaven av Snorre, der illustrasjonene for første gang opptrer, hadde jo selv malt flere av sine kjente bilder på Gvarv, en snau mil fra Bø.

– Ikke feel good

I sin tredje roman etter at han forlot krimsjangeren, lar Sundstøl en vaskeekte besettelse finne sted. Tror vi. Helt sikre på hva som skjer, se det kan vi ikke være. Og nettopp dette mener kritikerne er gleden ved å lese Sundstøl: At han tar oss med til merkverdige, gåtefulle og mørke steder.

– Jeg tolker det som at man mener en atmosfære av undergang og oppløsning. I så fall kan man godt kalle dette en mørk bok. Det er i alle fall ikke feel good-litteratur, slår forfatteren fast om romanen – hvis ytre handling kan oppsummeres slik:

En forfatter ved navn Eddy Kromvik lever seg, med feberaktig iver, inn i skjebnene til de sagnomsuste seidmennene som angivelig druknet på Skratteskjær for tusen år siden.

Veien inn i besettelsen går via Halfdan Egedius' tegning. Kromvik leier seg en hytte på Karmøy og blir ikke mindre besatt av historien der han vandrer rett inn i en arkeologisk utgraving – og daglig kan se mot det sagnomsuste skjæret.

Utover i handlingen er det som om fortiden kryper inn i Kromvik, og herfra blir både Eddy og historien nokså skummel.

Kunst og magi

– Egentlig syns jeg vel at boken handler vel så mye om forholdet mellom kunst og magi. Forskjeller og likheter mellom disse, sier Sundstøl. Som fortsatt lar seg fascinere av Egedius' tegning av det norrøne dramaet.

– Den er fri for den friskfyraktige bravuren som preger mange andre av illustrasjonene. I «Seidmennene …» er det nederlaget som står i fokus. Ydmykelsen. En hel verdensordens maktesløse undergang. Der de sitter på skjæret til spott og spe kan ikke de fire engang hjelpe seg selv.

– Dette motivet er langt mer spennende enn all verdens karsalighet og styrke som verket ellers er full av, mener forfatteren.