Sommerpraten med Heidi Mittun-Kjos

En barndom fylt av apokalyptiske forestillinger spiller inn i Ada, romankarakterens, liv. Hun lever et tilsynelatende harmonisk liv med ektemann og to barn, og på fritiden er løpingen den store interessen. Eller skal vi si besettelsen.

Forfatter Heidi Mittun-Kjos har fått gode anmelderskussmål for debutromanen om Ada, blant annet skriver kritikeren i Vårt Land om «Områder uten særlig betydning» at det er «en bok som er lett i steget, men som setter dype spor, både fysisk, psykisk og emosjonelt.»

Vi tar sommerpraten med den ferske forfatteren:

– Jeg bor i et område av Oslo hvor det løpes mye og langt. Samtidig er jeg gift med en ultraløper og har på nært hold sett hva koster og hva det gir. Hva er det som driver dem, hvorfor så langt, hvorfor presse kroppen til tålegrensen og litt over? Det ville jeg undersøke gjennom ultraløperen Ada, hovedkarakteren i romanen.

– Ada har vokst opp i en religiøs sekt og bærer på et stort indre trykk. Hun tenker fortsatt som en religiøs fanatiker, men er selv uten tro. Derimot tror hun nokså fanatisk på at det er vel anvendt tid å trene mot et 100 kilometer langt ultraløp. Så blir spørsmålet: Er løpingen selvtukting, eller er den et utløp for frustrasjon og av den grunn oppbyggelig for henne? Eller litt av begge deler?

– «Hva løper du fra?», er en sånn frase som kan dukke opp når man snakker om langløping. Men jeg tror ikke man nødvendigvis løper fra noe, det blir for enkelt. Kan hende man like gjerne løper for å møte seg selv og sine egne tålegrenser, og gjennom løpinga finner en måte å mestre tilværelsen for øvrig. Romanen lar leseren komme både på innsiden av et menneske med et anselig tankekjør, og på innsiden av et ultraløp. Noe som ikke akkurat kan betegnes som en publikumsidrett.

– Vi følger Ada, landskapsarkitekt, gift og mor til to barn, og hennes nedtelling mot et 100 kilometer langt ultraløp i Nordmarka. Sett utenfra representerer Ada den selvtilfredse middelklassen, men det er et voksende misforhold mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv. De apokalyptiske profetiene hun ble presentert for som barn lever fortsatt i henne og løpinga fungerer både som eskapisme og et verktøy for sortering av tankekjør.

– Samtidig nærer den monomane treningen noe rigid i henne, hun har hatt en viss idealisme knyttet til arbeidet sitt, men er egenrådig og lite smidig i forholdet til ledelse og kollegaer. I nære relasjoner er hun distansert, og på stadig flere felt i livet lukker det seg mer og mer for henne.

– Det som til slutt gjenstår er å løpe 100 kilometer på Nordmarkas blåmerkede stier, hvor hun holder dommedag over både seg selv og sine nærmeste.

– Forhåpentlig en god blanding.

– At romanen har en egen stemme og drives fremover av en kompleks og troverdig hovedkarakter.

– Jeg er debutant og ønsker hver en leser varmt velkommen. Møtet med ulike lesninger er noe av det fine med å utgi roman, hvordan den treffer mennesker på forskjellig vis.

– Litteraturen kan ta oss inn i andre livsverdener, på sitt beste vekker den både hjerne og hjerte, den kan sende oss på reise i rom og tid, riste oss ut av fastlåste forestillinger og i den kan vi finne trøst. Det tror jeg aldri vil endre seg, uavhengig av form og format. Jeg er ikke bekymret.