– Slående mange felles interesser

Det hele begynte med at Steen ble bedt om å skrive en libretto for slagverksensemblet SISU og komponisten Geir Johnson. Dette var noe han hadde gjort før – så han tok fatt på oppgaven med liv og lyst.

– Når jeg tenker på slagverk og trommer så tenker jeg alltid på Karl XII og hans hær. Jeg har vært fascinert av ham siden jeg var en ung gutt, derfor ville jeg bruke librettoen til å si noe om hans liv, forteller Steen om oppstarten – og sier et faktum snart slo ham. De slående mange felles interessene han deler med Karl XII.

– Blant annet kjærligheten til vakre bøker, oppslagsverk og lignende, samt fascinasjonen for Europas historie. Han var opptatt av Konstantinopel og Det osmanske riket, som meg selv. Det er underlig at så få har skrevet om denne siden ved ham, at han var så veldig opptatt av osmansk litteratur, kunst og arkitektur. Han oppholdt seg jo i dette riket i over fire år, etter det store nederlaget i slaget ved Poltava i 1709. I tillegg til alt dette har vi også fellesinteresser i Oslo og Nesodden.

Angsten for å falle

Vel i gang med librettoen skjedde det som noen ganger skjer. Man har ikke kontroll over livet sitt. Steen, som har en kronisk muskelsykdom, ble lagt inn på Sunnaas sykehus for å få avklart om han fikk lov til å prøve å gå og stå noe mer, etter to alvorlige fall.

– På dette tidspunktet hadde jeg lest mye om Karl XII og ble enda mer opptatt av noe som preget ham sterkt, nemlig angsten for å falle. To ganger ble svenskekongen alvorlig skadd i foten, under to av hans viktigste slag: I Kliszów i 1702, og i Poltava i 1709. I begge slagene måtte han lede hæren fra en båre, forteller Steen. Og legger til at på Sunnaas tok diktet en ny vending, det utviklet seg til noe mer enn bare en skildring av Karl XII og hans liv. For plutselig var det ikke bare de felles interessene som var slående, de var også eksistensielt knyttet sammen. I frykten for å falle, i angsten for å ikke være et oppreist menneske.

– Karl XII på hesten sin, og jeg i rullestolen min, Sleipner, sier Steen – og sier det er forbausende at så mange sider ved den salige konge er underkommunisert av historikerne.

– Han var veldig opptatt av Det osmanske riket og Konstantinopel. Jeg har reist mye i dette riket og har gjestet det svenske generalkonsulatet i Konstantinopel, og det er oppsiktsvekkende å se i hvor liten grad dette er skrevet om. For eksempel er det svenske slottet tydelig preget av osmansk kunst og arkitektur. I tillegg synes jeg det er forbausende lite fokus på det første mislykkede felttoget hans mot Norge i 1716, to år før han dør i Halden, da han beleiret Oslo i lang tid uten å klare å ta Akershus festning.

– Han var ensom

15. august har librettoen premiere på Parkteatret, med SISU og operasanger Siri Torjesen. Kvelden innledes med at Steen leser «Kveita» i sin helhet fra scenen.

– Jeg har hele tiden vært bevisst på at «Kveita» skal fremføres, og jeg har lest høyt for meg selv mens jeg har skrevet. Verket veksler mellom leksikalske ting, lyriske partier, filosofiske tilløp, og er like sammensatt som livet selv, med både alvorlige og humoristiske sider, sier Steen – som synes det var godt å finne tilbake til lyrikken.

– Dette har vært artig å skrive og jeg håper leseren kan merke overskuddet. Da verket var ferdig, sa komponist Johnson: «Nå er det jo blitt en hel opera!». Jeg er ingen operaekspert, men god opera går til ekstraktet i det å være et menneske, og det er det jeg synes er så fascinerende.

Og at arbeidet «Kveita» har gitt Steen en følelse av å «se» Karl XII, se det er det liten tvil om.

– Han virket langt unna meg da jeg begynte å skrive, men så kom han gradvis tettere på dess lengre jeg holdt på med det. Det er selvfølgelig slik at når man tar av mannen uniformen, hatten, alle ordrene, våpnene og legger ham på en båre, så er de eksistensielle utfordringene veldig like for de kongelige og oss andre.

Selv om Steen fant mange likheter mellom seg selv og Karl XII, fant han også en stor forskjell:

– Han var mer ensom. Han hadde ikke barn, ingen kone, og det er lite som tyder på at han hadde noen nær ved sin side. «Jeg har ikke tid til noe annet enn å være konge», skrev han i et brev, sier forfatteren – som absolutt ser at ensomhet er et tema han ofte vender tilbake til:

– Til syvende og sist er vi jo alle alene, og i kritiske situasjoner i livet er det nettopp følelsen av ensomhet som stikker seg fram, det blir mer synlig og tydelig for oss.