Reagerer på alarmismen om utviklingen i Norges drabantbyer

– «Getto» er en bok for alle de lovlydige drabantbybeboerne, som i over 50 år er blitt omtalt som problemer. Det er en bok for de 97 prosent av ungdommene under 18 år i Oslo som aldri har vært i kontakt med politiet. Og det er en bok for alle som aldri har bodd i en drabantby, men som likevel har dannet seg et bilde av hvordan det er å bo her, basert på hva en har hørt og lest i mediene.

– Å vise hvordan det å stemple et boligområde som «getto» har vært et enkelt grep for å gi ikke-vestlige innvandrere ansvaret for sosiale problemer og manglende integrering i Norge i over 40 år. Jeg sier slett ikke at dagens drabantbyer er uten problemer og utfordringer, snarere tvertimot, men jeg vil også vise at det er flere fellestrekk mellom de gamle problemene fra 1900-tallet og dagens situasjon på 2000-tallet.

Foto

Res Publica

– Ja og nei. Denne debatten har jo rullet og gått siden Norge fikk sine første drabantbyer etter andre verdenskrig, alt i 1950-åra fryktet man «svenske tilstander». Den gang handlet det om en frykt for at de nye bysamfunnene skulle utvikle seg slik som i Stockholm, der de nye drabantbyene ble kalt «sovebyer», ikke levende samfunn. Og siden 1970-åra har vi fryktet gettoisering. Jeg vil tro det er nytt for mange hvor lenge, hvor mye og hvordan vi har diskutert alt dette.

– Jeg håper å bidra til en liten motvekt mot all alarmismen om utviklingen i Norges drabantbyer, som er pisket opp via alt fra nøktern krimjournalistikk til sensasjonalisme, populistisk politikk, regelrett propaganda og reinspikka rasisme.

– Alle som bor og har bodd i en drabantby, samt alle som er opptatt av drabantbyenes framtid, integrerering og «det nye Norge».

Foto

Øivind Holen slår et slag for drabantbyene. Foto: Eirik Linder Aspelund

– Guri Melby, Sylvi Listhaug og 17 år gamle Ali / Fatima fra Holmlia / Loddefjord.

– Ifølge Goodreads.com leste jeg 424 bøker i 2020, en nedgang fra de 559 jeg leste i 2019. Nå skal det sies at jeg leser mye tegneserier, noe som forklarer dette store tallet, men selv om du trekker unna dette, blir det en god jafs med både romaner og sakprosa, både norsk og internasjonal.

– Art Spiegelmans «Maus» var en revolusjon, både i min holdning overfor lesning, sakprosa og ikke minst tegneserier, da jeg leste den som 14-åring. Hvis du, forhåpentligvis, alt har lest den, anbefales det på det varmeste å gå videre med «MetaMaus», en glitrende bakombok. I arbeidet med «Getto» hadde jeg også stor glede av danske Aydin Soeis «Omar – og de andre. Vrede unge mænd og modborgerskap».

– Det er fristende å si Neil Gaiman, som jeg har prøvd å få et intervju med siden 1996, uten hell – men jeg tror jeg ramler ned på Cormac McCarthy, en forfatter jeg har fulgt med stor glede og interesse siden jeg snubla over et «Et guds barn» som 16-åring. Det gjorde inntrykk da oversettelsen av første bind i grensetrilogien hans ble nulla av Norsk kulturråd, noe som har preget mange tanker om norsk kulturpolitikk og sjangerlitteratur siden.

– Jeg burde sikkert ha sagt kona mi, Marta Breen, men jeg vil heller gi en oppmuntring til Assad Nasir, en mann som ikke lar seg stoppe av noe bransjetull, men skriver sakprosa, romaner, kronikker og dikt i høyt tempo, uavhengig av om forlag, medier eller offentligheten for øvrig viser interesse eller ei. Hans «Kunsten å være pakkis» ga for eksempel et fint innblikk i det norskpakistanske Furuset, blant mye annet.