– Norsk jernbane trenger en ny giv

– De siste årene har jeg og familien reist på flere flotte togferier rundt i Europa. Mange andre gjenoppdager nå også toget som reiseform. Jeg ønsket å formidle den gleden jeg og mange føler ved å legge ut på togeventyr.

– Toget er en langt mer klimavennlig måte å reise langt på enn flyet. Heldigvis er det også en hyggeligere måte å reise på, når du har tid til å nyte reisen. Når leste du sist en reiseskildring bygget opp rundt flyet? Togferier er dyrere og vanskeligere enn de burde være, fordi politikerne har neglisjert jernbanen, men de er samtidig enklere å gjennomføre enn mange tror. Du kan til og med reise med småbarn.

Foto

Res publica

– Toget er vel heller en gammel teknologi som politikerne nesten ga opp, som nå har en renessanse. Det nye er på den ene siden at den uløste klimakrisen har blitt mer akutt, og på den andre siden at mange oppdager at vi mistet noe hyggelig da vi byttet ut toget med fly. Dette har motivert mange europeere til å utforske toget igjen, som i de populære togferie-gruppene på Facebook. Til og med nattoget har fått nytt liv nå, bare få år etter at mange av dem ble lagt ned.

– Jeg vil motivere folk som ikke nødvendigvis er de største eventyrerne til å ta sjansen på en togferie, så snart det er trygt å reise utenlands igjen. Deretter vil jeg at de skal komme hjem og konfrontere politikerne med hvorfor denne hyggelige og miljøvennlige reisemåten har blitt gjort dyrere og vanskeligere enn den behøver å være.

– Folk som liker å reise og kjenner på en stigende uro og følelse av stress fra flybruken sin, men kanskje synes det virker skummelt eller vanskelig å reise langt med tog. Det er ikke lenge siden jeg var en av dem, og flere av dem jeg har intervjuet i boka er ganske ferske togreisende selv, eller de utfører reiser som ikke er så vanskelige.

Foto

Bjørn Stærk slår et slag for toget i sin nye bok. Foto: Siw Pessar.

– Samferdselsminister Hareide, fordi norsk jernbane sårt trenger en ny giv, og kanskje også et par av dem som fniste da MDG-politikerne Berg og Trædal tok toget til Barcelona i 2016, som Gunnar Stavrum og Bård Tufte Johansen. De så ut til å mene at det er en bragd å stige av et tog for så å gå over på et annet tog, opptil flere ganger etter hverandre, men kanskje boka gir dem mot til å prøve selv?

– Noen titalls, for tiden mest om møtepunktet mellom teknologi og samfunn. Mens jeg jobbet med «Togeventyret», leste jeg mange gamle reiseskildringer jeg har funnet i bruktbokhandlere. Når jeg leser fiksjon, har det som regel gått mest i science fiction, men det siste året har jeg hatt det gøy med å gå bort til kjedebokhandelen borti gata og plukke noe tilfeldig fra hyllene.

– «Parable of the Sower» av Octavia Butler. En vemodig roman om en verden i sakte forfall, ikke så forskjellig fra vår egen som jeg skulle ønske, men som i motsetning til mye dystopisk og post-apokalyptisk science fiction samtidig er full av håp. Det som driver boka er ikke nihilisme, men troen på at mennesker kan gjøre gode ting og at vi sammen kan skape en bedre verden.

I «Togeventyret» siterer jeg reisedagboka til min oldemors søster Anna, som reiste til Jerusalem langs bakken i 1931. Dagboka formidler kollisjonen mellom verdensbildet til en luthersk lærerinne fra Trondheim og verden rundt Middelhavet, og den hinter om at det gjorde noe med henne å sitte på toget i Libanonfjellene og så videre. Det skulle jeg gjerne hørt mer om.

– Ida Jackson, som jeg har sett opp til lenge som blogger, sakprosaforfatter og nå også som favorittforfatteren til min to år gamle sønn.

Hvis du først må velge