Meyer har skapt en Downton Abbey-fortelling – fra Senja

Og når fattigjenta Aila hyres inn av den walisiske gruveeieren og kona hans, blir det en aldri så liten følelse av Downton Abbey over fortellingen fra fordums tider – i nord.

Både «Odelsjenta» og «Julie» ble reale leserfavoritter, og med «Nattsvermere» satser Meyer på ny. Denne gangen har hun altså søkt seg nordover, og det er ingen tilfeldighet at vi havner på Senja.

– Ideen til romanserien fikk jeg etter et besøk på Senja i november 2016. Jeg deltok på en fotoworkshop der, og da vi kjørte fra Finnsnes til kursstedet kjørte vi forbi Hamn, der nikkelverket en gang lå. Fotografen fortalte da at det på 1800-tallet hadde vært gruvedrift på Senja, forteller forfatteren – som da hun kom hjem gikk i gang med egne undersøkelser. Hun oppdaget imidlertid snart at det ikke var mye info å finne om Senjen Nikkelverk. Et gammelt TV-innslag på NRK, som nå er fjernet, og diverse nettsøk ga noen svar. Men helst ville forfatteren dra oppover og ta inn omgivelsene med egne øyne igjen.

– Planen min var å reise dit i fjor sommer, men det satte pandemien en stopper for. Av selve nikkelverket er det nok bare ruiner igjen, men jeg håper uansett jeg kan reise oppover i sommer og få se mer av området jeg skriver om.

Research-arbeidet har gjort Meyer sikker på én ting: Arbeidsvilkårene for de ansatte på Senjen Nikkelverk, også kalt Verket, var tøffe. Det var 12- timers arbeidsdager og dårlig betalt.

– Gruvearbeid har alltid vært et hardt og ikke ufarlig, men på den tiden var det nok ekstra tøft. Sikkerheten var så som så og ulykkene var mange, forteller forfatteren. Hun sier videre at da nikkelverket kom i gang, hadde de problemer med å finne arbeidere ettersom de fastboende, som livnærte seg av fiske og gårdsdrift, heller ville arbeide på havet.

– Fiske ga i perioder gode inntekter, slik var det i 1872 da nikkelverket ble bygget. Derfor var arbeiderne stort sett rallarer og anleggsarbeidere fra Finland og Sverige, og noen kom fra den nedlagte gruva i Kåfjord. Mange av dem hadde familien sin med, og flere av barna jobbet også i gruva, forklarer Meyer – og skyter inn:

– Gruvearbeiderne var dårlig likt av de fastboende. De hadde ingen tilhørighet til lokalsamfunnet. Arbeiderne bodde trangt og det var mye drikking og uro. Gruveområdet ble som et eget lite samfunn i samfunnet.

Det var stor gjennomtrekk av arbeidere, de aller fleste som bodde og jobbet der var unge og ugifte menn som reiste fra sted til sted – og fikk seg jobb der det var arbeid å få, fortsetter Meyer – som tror vi neppe fullt ut kan forestille oss hvor tøffe forholdene var for gruvearbeiderne.

– Men jeg har prøvd å beskrive hvor hardt det kunne være, legger hun til.

Det levde og arbeidet en walisisk gruvedirektør på Senja, som har fått stå modell for bokens gruvedirektør, men ellers er alle karakterene oppdiktet.

Men kildene var sparsomme også om direktøren, så Meyer har måtte bruke fantasien for å fylle ut.

– Men det er ingen tvil om at han brakte med seg mange fargerike mennesker som hentet og brakte nikkelen fra Senja og over til Swansea, i Wales, sier forfatteren. Som også lar en romanse gro fram mellom Kåfjordfødte Aila fra en fattig gruvefamilie – og den kjekke, velstående fiskersønnen Gard.

Men lite tyder på at Aila vil bli tatt inn i varmen av Gards foreldre. Meyer har nemlig skrevet seg til en tid preget av sterke klasseforskjeller – noe som kan være vanskelig å forestille seg for oss i dag. Meyer søker blant annet til TV-serienes verden for å leve seg inn i hvordan livet for «høy og lav» artet seg.

– Jeg var veldig glad i Downton Abbey-serien og har latt meg inspirere av den når Aila etter hvert kommer inn i de finere sirkler. Også serien «Herskap og tjenere» som gikk for mange år siden, var jeg veldig glad i. TV-serier generelt er nok min største inspirasjonskilde til egen skriving. Det er mye nyttig lærdom å hente derfra når det kommer til hvordan folk kledde seg, hvordan de snakket til hverandre – og ikke minst tedde seg, mener forfatteren. Som innrømmer at hun har en spesiell dragning mot 1800-tallet – og til engelske slott og herskapshus.

Men denne gangen er det altså stupbratte fjell, karrig øyliv og en og annen velstående fiskersønn som får prege boksidene. Samt en modig hovedperson:

– Aila er som unge kvinner flest. Nysgjerrig, uredd og eventyrlysten. Hun vil mer enn bare å være hustru og mor, men på en tid da kvinner ikke hadde så mange andre valg enn å gifte seg og få barn, blir hun dratt i mange retninger.