Måtte lære å lese og skrive på nytt da han skrev roman på dialekt

Hva handler romanen om?

– Om Naijsolaisn som jobber på en bokhandel. Han finner ut at sjefen underslår penger og bruker dem på Krængk. Det viser seg nemlig at folk blir høye av å bli skjelt ut, og Naijsolaisn og kompisen Kikko forsøker å overbevise den storkjefta mora om at de kan tjene seg søkkrik på å krængke folk.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Denne romanen har vært et lykketreff. Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle skrive en roman på dialekt, og en dag da jeg hørte et radioprogram om fenomenet krenking, bestemte jeg meg for at romanen skulle handle om det.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Håpet mitt er at boken gir leseren ett par rensende lattersalver. Utover det, er boken også en slags uhøytidelig undersøkelse av krenke-problematikken, og forhåpentligvis kan leseren gjøre seg opp noen kvalifiserte tanker om det. Jeg håper også at språkarbeidet er inspirerende for dialektskrivingen.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: Hva drev deg til å fortsette?

– Førsteutkastet ble skrevet i tre drag. Begynnelse, midt og slutt. Jeg måtte stoppe opp etter hver del for å tenke igjennom hvilken retning romanen skulle ta. Det var mer som tenkepauser enn skrivesperre.

– Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle fullføre romanen uansett fan. Så gjorde jeg det, og lot den ligge i skrivebordsskuffen i ett halvt år, før jeg sendte den av gårde til redaktøren min, sammen med to andre manus. De to andre manusene gikk i båssbøtta, men Krængk karra seg inn mellom to permer.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– En av de artigste tingene med å skrive denne romanen, var at jeg måtte lære meg å lese og skrive på nytt. Jeg måtte finne opp et nytt skriftspråk til dialekten min. Da måtte jeg lete i litteraturen for å se hvordan andre hadde løst det, men også finne min egen løsning, gjennom å uttale ordene høyt og prøve å lytte meg frem til hvordan de burde skrives.

– Jeg leser generelt veldig mye igjennom tekstene mine, og da som oftest høyt, for å få setningene til å lyde bra. Imidlertid så er min erfaring, etter alle mine mislykkede forsøk, at det kanskje kan være en god ide å gi fullstendig fan i hvordan setningene høres ut i den første fasen av bokskrivingen. Da gjelder det bare å dundre ut et førsteutkast.

– Alle prosesser er imidlertid ikke like. Men med denne boken, jobbet jeg parallelt med å stramme plottet og vaske frem skriftspråket i ca. ett år, etter at førsteutkastet var ferdig.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg syntes selv at den forrige romanen min var dårlig, så jeg bestemte meg for at den neste skulle være skikkelig bra, så jeg gjorde en helvettes masse research og satt og skrev av 1800-tallsromaner for å fralure gamlingene de litterære triksene demms i seks år, mens jeg flisespikket og ornamenterte på et romanprosjekt som het «Symaksimen», som bare voks og voks og aldri kom i mål. Så etter sikkert tusen sider og fullstendig fiasko, bestemte jeg meg for å skrive en roman på dialekt isteden, som skulle hete Krængk.

– Fremst i Bukowskis «Pulp», står det «Dedicated to bad writing», og det var en av inspirasjonene mine til å skrive Krængk. Jeg var drita lei av å prøve å være flink, og bestemte meg for å skrive en så rævadårlig roman som jeg bare klarte. Fatt det! Føkk flingkhetn! Men jeg fikk jo litt bruk for en del av det jeg hadde lært av å lese de der 1800-talls romanene. Det blir litt som det der mantraet til den smågale kompanisjefen vi hadde i Telemarksbataljon; «Train hard, fight easy!»

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det hadde vært artig om Dag Sørås hadde daska en dude i ryggen på en pøb i huttiheita om tyve år, og sagt:

«Æ likkte denn dær boka di. No ska æ drekke dæ unnerr bore.»
«Ka shlakks bok?»
«Krængk førr fan!»

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Novellen «Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street», av Herman Melville er noe for seg selv.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Høyt og lavt med Smistad», av Knut Smistad.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Mye av tiden går bort i idioti, så jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å være idiot.