– Mange dramatiske hendelser danner et bakteppe og en inspirasjon for denne romanen

Hva handler romanen om?

– Jeg syns alltid det blir så banalt når man skal forklare kort hva man har skrevet, men la meg forsøke: På det ytre plan handler romanen om en mor som mister tenåringsdatteren etter et brutalt overfall, mens datteren er turist i Sudan. Moren ber om strengeste straff, noe som kan føre til dødsstraff.

– Leseren følger den etterlatte moren i hennes leting etter et nytt eksistensielt ståsted, og i hennes tanker og refleksjoner knyttet til straff, sinne, hat og hevn. Hun vender seg også til filosofi og historie.

– Vi er også med henne på en reise til Sudan. Mitt fokus er ikke på offer eller gjerningspersoner, men primært på den etterlattes søking etter mening, etter å begripe det uforståelige. På stillheten etterpå. Når du er overlatt til deg selv.

– Boken handler også om mødre, døtre og søstre. Og en elsker og en eksmann. Men jeg håper jo romanen har flere lag, at den kan leses på ulike måter, at den gir rom for refleksjon og kanskje noen nye tanker. Selv om tematikken er mørk, er det likevel humor og håp.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Hvorfor det ble akkurat denne romanen akkurat nå, si det, men vi har jo vært gjennom noen dystopiske år på mange måter med uro og usikkerhet og hvor verdier er satt i spill.

– Demokratiske land er under press. Kanskje er ikke våre vestlige rettsidealer så dypt forankret som vi trodde? Kanskje skal det mindre til for at vi slipper det vi trodde var våre idealer?

– Mange dramatiske hendelser danner et bakteppe og en inspirasjon for denne romanen, uten at jeg ønsker å nevne noen enkelt av dem.

– Min erfaring fra å ha jobbet i både Sudan og Afghanistan, land preget av utrygghet og brutalitet, er også et bakteppe for det jeg skriver. Jeg har hørt flere bomber sprenges i Kabul enn jeg ønsker å huske, samtidig var det en ung og håpefull generasjon på vei med nye verdier og erfaringer, ikke minst kvinner.

Foto

Kristin Hauge på jobb for UD. Foto: Privat

– Nå sitter jeg i skrivende stund og ser målløst og dypt sjokkert på det som utspiller seg i Afghanistan og frykter det verste. Det er fortsatt et visst håp om at demokratibevegelsen i Sudan, som også nevnes i boken, kan føre til en mer demokratisk utvikling på sikt.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ikke noe budskap, jeg er ingen misjonær og romanen er fiksjon, men jeg håper kanskje ydmykt at leseren kan føle en viss gjenkjennelse med de refleksjoner hovedpersonen gjør seg.

– Jeg tenker ikke på leserne når jeg skriver, når boken er ferdig, er den ute av min kontroll, da håper jeg bare at de som leser den kan finne noe av verdi for den enkelte.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei, jeg var ikke så plaget med skrivesperre, men jeg liker å la stoffet modnes, ta meg tid. Legge teksten vekk og ta det frem igjen, som en deig til heving. Det gir meg et nytt blikk. Det er lenge siden jeg begynte med en tidlig utgave av denne romanen, men da var teksten og historien helt annerledes. Jeg har forandret meg i løpet av skrivingen og det har romanen også.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Nei, det tror jeg ikke, det viktigste er at man må rydde tid til skrivingen, gjøre det jevnlig og si nei til veldig mye annet man har lyst til. Være et litt kjedelig, men arbeidsomt menneske kanskje. Og lese mye, det gir meg inspirasjon.

– Jeg har også jobb i Norad, så det blir ikke mye fritid eller ferier som brukes til annet enn skriving. Og lesing. Jeg liker å kombinere det rent skjønnlitterære med historisk, filosofisk og dokumentarisk stoff. Verden lekker inn i bøkene mine, pleier jeg å si. Også i denne romanen.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Kanskje min forlagsredaktør Tiril Broch Aakre, som også er en veldig god forfatter selv. Hun er en viktig leser for meg, den eneste jeg viser stoffet til, og en viktig inspirator.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Moren min døde dessverre før jeg debuterte i 2017. Hun var veldig glad i litteratur, og er den jeg kjenner som har lest mest. Jeg lurer på hva hun ville sagt om det jeg har skrevet.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg er veldig glad i korttekster. Jeg debuterte med novellesamlingen «Tiggerne» (og deretter kom romanen «Ritualer» i fjor, før jeg nå altså kommer med min tredje bok, andre roman «Teorier om sand»). Men jeg tror nok jeg vil vende tilbake til kortformatet med tid og stunder.

– Hvis jeg skal anbefale en bok så er det Joy Williams og hennes lekne og forunderlige «99 Stories of God». Den tar jeg selv stadig frem og elsker også at hun har lagt overskriftene etter hver tekst. Det gir et overraskende ekstra rom i teksten.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– For tiden leser jeg mest PENs rapporter om forfulgte forfattere rundt i verden, da jeg sitter i Internasjonalt utvalg i Den norske forfatterforening, og vi skal fremme forslag til kandidater til ytringsfrihetsprisen.

– Ellers leser jeg for tiden i «Knakketiknakk», en antologi med japanske forfattere, og jeg er særlig besnæret av de kvinnelige forfatterne presentert der.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg gleder meg til å bruke tid på reise igjen, det savner jeg virkelig, det har alltid vært en viktig del av mitt profesjonelle og mitt private liv, reiser og opphold i utlandet har formet meg på så mange vis. Men nå handler jo ikke det så mye om å få eller ta seg tid, men at pandemien glir over på et vis slik at reising kan foregå tryggere for oss selv og de vi reiser til.