Kampen om makt og posisjoner i bokbransjen
Deler av denne analysen er publisert i tre artikler i på kulturPlot.no:
Svenskenes ferd mot makttoppen i bokbransjen
Strømmekonflikten kan sprenge bransjen
Disse artiklene er innarbeidet i denne analysen. Her belyses i tillegg utviklingen i bransjen de siste tiårene.
ANALYSE: Det var enklere for vel 20 år siden. Da var det ikke tvil om hvem som hadde størst makt i bokbransjen. Det var forlagssjefene William Nygaard i Aschehoug og Geir Mork i Gyldendal.
De var bokbransjens knoll og tott, to parhester som konkurrerte der det var tjenlig, og samarbeidet der det var mest lønnsomt. Med sin bakgrunn og kompetanse dekket de også spennvidden i bransjen – fra børs til katedral, fra tradisjon til fornyelse.
William Nygaard er siviløkonom oppvokst i bøkenes verden. Geir Mork er litteraturviter med en doktoravhandling om Arne Garborg. Så snart han satte foten i bokbransjen, viste det seg at han hadde teft for pengenes makt i bøkenes verden. Lønnsomme kalkyler fløt frisk i blodet til den boklærde litteraturviteren.
Geir Mork ga seg i 2015 etter 16 år som forlagssjef, eller rettere sagt konsernsjef. I hans regjeringstid hadde forlaget ekspandert såpass mye i øst og vest at de måtte organisere seg som et konsern for å holde orden på tallene og troppene.
William Nygaard satt ved roret i det familiekontrollerte forlaget som har røtter tilbake til 1872 i 36 år, fra 1974. I 2010 etterlot han roret til sin sønn Mads Nygaard.
De store forlagssjefene
Cappelen er det eldste av de store norske forlagene, etablert av Jørgen Wright Cappelen i 1829. En rekke privatpersoner har vært inne på eiersiden i årenes løp inntil forlaget i 1987 ble kjøpt av svenske Bonnier.
I «moderne tid» er Sigmund Strømme den som har vært «mister Cappelen». Strømme var utdannet litteraturviter, ble først redaktør og var forlagssjef i Cappelen i 46 år. Deretter styreleder.
1988 ble Sindre Guldvog forlagssjef. Han var siviløkonom og innledet en utvikling der «børsfolket» etter hvert fikk en mer sentral stilling i storforlagenes toppledelse.
Fra 1927 og til Strømme overtok i 1973, var Henrik Groth en ruvende leder for Cappelen. Sammen med Harald Grieg regnes han blant de mest sentrale i norsk forlagshistorie.
Harald Grieg var sammen med blant andre Knut Hamsun sentral i etableringen av Gyldendal Norsk Forlag i 1925. Grieg var historiker og forlagets administrerende direktør fra 1925 og helt fram til 1970.
I tiårene etter krigen var det Cappelen og Gyldendal som var de ledende forlagene i Norge. Det var her de mest berømte forfatterne ga ut sine bøker.
Men da siviløkonomen William Nygaard installerte seg på forlagssjefens kontor i Aschehoug, la han dristige planer for vekst. Han satset tungt på skjønnlitteratur og store bokverk. Samtidig utviklet han en strategisk allianse med Gyldendal. De eide Den norske Bokklubben sammen fra 1961. Det ble også delt eierskap i Forlagssentralen, Kunnskapsforlaget, Lydbokforlaget, Fabel og Universitetsforlaget, så lenge det varte.
William Nygaard hadde dessuten et kontaktnett av en annen verden, også inn i det politiske miljøet. Han spilte en avgjørende rolle da det gjaldt å sikre forlagsbransjen gode rammebetingelser og støtte.
Nygaard hadde et brennende engasjement for boken, og opptrådte som en løve om det var nødvendig for å forsvare bransjens posisjon som både børs og katedral. Det ble sagt at det han hevdet var i norsk litteraturs interesse, garantert også var i Aschehougs interesse.
Kommersialisering av bransjen
For noen tiår siden var det forlagene som hadde makten i bransjen. Det var forhandlinger mellom forleggeren, representert ved Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening, om kollektive ordninger som alle forlag og bokhandlere forpliktet seg til. Alle forlag ga den samme rabatten til bokhandlene, og rabatten var delvis avhengig av den enkelte bokhandels omsetning og forpliktelser til å ta inn førsteeksemplarer av bøker til 70 prosent rabatt.
Forlagene konkurrerte med hverandre ved å tiltrekke seg og holde på gode forfattere, og selvsagt på bøkenes innhold og kvalitet. Prisen på bøkene var fast. Små og store forlag hadde i utgangspunktet like konkurransevilkår.
På 80 og 90-tallet skjer det en kommersialisering av bokbransjen. Kjededannelsene er på full fart inn i detaljhandelen i alle bransjer. Dagligvarebransjen leder an.
De er muligheter for økt inntjening om en lykkes med å skape effektive kjeder og kapre markedsandeler. Når bokhandlerne gikk sammen i kjeder, styrket de sin forhandlingsposisjon i forhold til forlagene.
Nye aktører fattet interesse for bransjen. Gjennom selskapet RGI skaffet for eksempel Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten seg eierandeler i bokhandlerkjeder. NorgesGruppen skaffet seg kontroll over kontorrekvisita kjeden EMO som etter hvert har gått inn i Norli.
Kjededannelsen innen bokhandel forskjøv maktbalansen mellom forlag og bokhandel. De største forlagene bestemte seg for å ta kontroll over landets bokhandlere for å sikre seg at de fikk sin del av bokkrona.
Den såkalte vertikale integrasjonen førte til at Cappelen overtok Tanum-kjeden, Gyldendal driver ARK-butikkene og Norli er Aschehougs bokhandlerkjede. Vigmostad og Bjørke har nettbokhandelen Haugen bok og kjeden Campusbok som har 54 bokhandlere.
Kampen om markedsandeler
Tidens melodi fram mot århundreskiftet var «heller stor og mektig enn liten og lykkelig». Forlagene ble følgelig opptatte av å sikre seg markedsandeler også når det gjaldt utgivelser. Både Aschehoug, Cappelen og Gyldendal kjøpte opp flere forlag. Noen merkenavn ble ført videre, andre forvant. For eksempel ble det skjønnlitterære forlaget Oktober ble kjøpt opp av Aschehoug, men de fikk fortsette som et selvstendig forlag.
Schibsted drev også et forlag, men de valgte å selge seg ut av forlagsdriften og konsentrere seg om medier.
I tillegg til de tre store, Cappelen, Gyldendal og Aschehoug, startet Damm, som var eid av danske Egmont, er målrettet ekspansjon på 80-talllet. De var sterke på bladutgivelser, faktabøker og underholdningslitteratur. Etter hvert satset de også sterkere på skjønnlitteratur og ble det fjerde største forlagshuset i Norge.
Men kartet over forlagsbransjen i Norge var ikke tegnet ferdig ved årtusenskiftet. I Bergen etablerte Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke Fagbokforlaget i 1992. De valgte å stå utenfor det gode selskap i Forleggerforeningen. Slik skaffet de seg en konkurransefordel i markedet for fagbøker. De ble etter hvert en betydelig markedsaktør med bøker for barnehage, grunnskole, videregående, fagskole og høyere utdanning.
Etter hvert ga de ut skjønnlitteratur og sakprosabøker under merkenavnet «Vigmostad og Bjørke».
Sjefen i Damm, Tom Harald Jensen, ville opp og frem med Damm, men innså at det ville bli vanskelig å oppnå alene. Derfor luftet han tanken om en fusjon mellom Cappelen og Damm. Det gikk i boks i 2007, og han ble selv konsernsjef. Den største forlagsgrupperingen i Norge fikk dermed danske Egmont og svenske Bonnier som eiere.
Til tross for flere dominerende aktører i markedet, har Erling Kagge i løpet av 25 år bygget opp Kagge forlag som en betydelig aktør. Arve Juritzen drev også i flere år forlaget Juritzen. Han har en rekke ganger framholdt at de store forlagene gjøre det vanskelig for nye forlag å etablere seg. Pax har greid seg i flere tiår og har i det siste blåst liv igjen i Dreyer forlag som har røtter langt tilbake.
Bransjeavtalen
Den såkalte bransjeavtalen mellom Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening har blitt endret flere ganger. Det har skjedd mot råd fra Konkurransetilsynet.
Konkurransetilsynet har i årevis ment at fast pris på bøker fører til at bøker blir dyrere enn de trenger å være. Etter at det skjedde en vertikalisering i bransjen, ved at de store forlagene kjøpte hver sin bokhandlerkjede, mener Konkurransetilsynet dagens avtale om fast pris på bøker er blitt enda mer betenkelig.
De ledende aktørene i bransjen er fortsatt enige om å holde seg selv i ørene og unngå fri konkurranse. I 1998 fikk de dispensasjon fra konkurranseloven. Den ble fornyet i 2005 og i 2017. Myndighetene godtok riktignok ikke i 2005 at bokklubbene fikk operere utenfor avtalen. Lærebøker ble dessuten unntatt fra fast pris.
Dagens bransjeavtale, sammenliknet med avtalen for noen tiår tilbake, gir forlag og bokhandlere større mulighet for å konkurrere seg imellom på alle områder, men prisen på en bok skal ligge fast i utgivelsesåret og til 1. mai året etter.
Det var i sin tid Sindre Guldvog i Cappelen som tok til orde for at forlagene i større grad måtte gis frihet til et markedsmessig samarbeid med bokhandlerne. Det bidro til å uthule bestemmelsen om lik rabatt for alle forlag til samme bokhandel. Slik ble det lagt til rette for en sterkere satsing på bøkene med stort salgspotensial.
I dag står forlag og bokhandlerkjeder fritt til å avtale rabatter og retur av bøker som ikke blir solgt. Det gir de store aktørene en fordel, men det har ikke satt en stopper for at det gis ut noen hundretalls bøker hvert år av forlag som ikke hører til de fem største grupperingene.
Innkjøpsordningen
Kulturrådets innkjøpsordninger til bibliotekene har hatt stor betydning for å sikre bredden i norsk skjønnlitteratur. Etter hvert har også ordningen for faglitteratur blitt bygget ut. Bevilgningen har imidlertid ikke holdt tritt med antallet skjønnlitterære bøker som blir meldt inn i ordningen. Nå blir ordningen strammet inn slik at forlag får mindre støtte per utgivelse.
Om en bok ikke blir kjøpt inn, såkalt «nullet», må støtten betales tilbake. Dermed øker risikoen så pass at mindre forlag vegrer seg for å ta sjansen på å melde bøker inn i innkjøpsordningen.
Strømming av bøker
Den største konflikten i bransjen handler for tiden om strømming av bøker. Da tenker vi ikke først og fremst på at forfattere, som musikere, raskt blir avspist med knapper og glansbilder fra strømmetjenestene.
Forlagene har endt opp i en durabelig nevekamp om hvilke bøker som skal kunne høres i hvilke strømmetjenester.
De siste årene har Cappelen Damm fått et sterkere grep om markedet gjennom sin strømmetjeneste Storytel. Med over 250.000 titler, 500 serier innlest på både norsk, engelsk og svensk, er de blitt markedsleder.
Gyldendal og Aschehoug, som sammen eier Lydbokforlaget, har svart med Fabel. Cappelen Damms bøker tilbys i Storytel, ikke i Fabel. I Fabel er det bøkene til Gyldendal og Aschehoug en kan høre.
Lydbøker og strømming av bøker har eksplodert. Å tilby forfattere bøker i en strømmetjeneste, er en konkurransefordel og avgjørende for å tiltrekke seg og holde på gode forfattere. Derfor har Vigmostad og Bjørke opprettet Ebok Pluss.
Vigmostad og Bjørke ønsker at bøkene de gir ut skal kunne høres også i Storytel og Fabel. De ønsker samtidig å kunne tilby Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damms bøker i sin egen strømmetjeneste.
Det er Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm i prinsippet enige i. Forhandlinger er krevende. Cappelen Damm har 7000 lydbøker. Er det hele denne porteføljen de skal slippe inn i en strømmetjeneste eller er det bare bestselgere andre strømmetjenester vil betale for å få inn?
De krever en høy pris for å ta inn andre forlags bøker i egen strømmetjeneste og for å tilby egne bøker i andres strømmetjeneste. De har i praksis etablert en barriere mot uønsket konkurranse.
Vigmostad og Bjørke argumenterer med at bransjeavtalen pålegger alle bokhandlere å ta inn bøker fra alle forlag i alle salgskanaler. Tom Harald Jensen argumenterer med at konsekvensen av at alle bøker skal tas inn i alle strømmetjenester, blir at vi til slutt blir sittende igjen med kun en strømmetjeneste. Det er «the winner takes it all» som gjelder i den digitale verden. De vil ikke bidra til en slik utvikling. De vil gjerne være størst med sin Storytel, men ikke alene på markedet.
Den svenske strømmetjenesten Nextory har i over et år forsøkt å etablere seg på det norske markedet. Også her dreier det seg nok om at inngangsbilletten blir for høy.
Situasjonen er blitt mer tilspisset ved at en ny aktør har gjort sin inntreden i norsk bokbransje med brask og bram. Petter Stordalen inngikk kompaniskap med noen utvalgte bestselgende forfattere i 2018 og etablerte det som i dag heter Strawberry Publishing. På rekordtid leverte denne forlagsgrupperingen solide overskudd og opererer nå både i Norge, Sverige og Danmark.
Bonnier og Strawberry
Koronapandemien har ført til at Petter Stordalen må konsentrere seg om kjernevirksomheten. I november i fjor solgte han 70 prosent av Strawberry til Bonnier. Det har skapt ny dynamikk og usikkerhet i bransjen.
Nå eier Bonnier 70 prosent av Strawberry og 50 prosent av Cappelen Damm. Bonnier eier strømmetjenesten Bookbeat som er etablert i en rekke land. Det er all mulig grunn til å tro at Bonnier vil etablere Bookbeat i Norge. I så fall skjer det i konkurranse med Storytel Norge der Cappelen Damm eier 50 prosent og svenske forlagsaktører de resterende 50 prosent.
Forfatterne Jørn Lier Horst, Unni Lindell, Tom Kristensen og Tom Egeland reagerer sterkt på at lydbøkene de har utgitt på sine tidligere forlag ikke er tilgjengelig på alle plattformer.
Horst er i gang med å spille inn flere av lydbøkene han har på gitt ut Lydbokforlaget på nytt. Lydbokforlaget har svart med at de ikke godtar at forfattere lager «piratkopier» av deres lydbøker. Forlagssjef Ann-Kristin Vasseljen i Lydbokforlaget gjorde det i desember klart at de vil gå rettens vei for å sette en stopper for Jørn Lier Horst.
Jørn Lier Horst, Unni Lindell, Tom Kristensen og Tom Egeland har meldt overgang til Strawberry, og de får strømmet sine utgivelser i Ebok Pluss. Det rekker ikke langt. Det blir andre boller om Bookbeat etablerer seg i Norge i løpet av våren. Da blir det ikke enkelt for Vigmostad og Bjørke å drive Ebok Pluss videre.
Hvor spent situasjonen innen strømmemarkedet er, fikk vi belyst i februar. Da ble det kjent at Strawberry hadde spilt inn 300 lydbøker på slutten av fjoråret. De hadde gitt en robot oppgaven med å lese inn lydbøkene. De fikk ISBN nummer i fjor og ble dermed registeret som en bokutgivelse i 2020.
Det har imidlertid aldri vært meningen å selge «robotlydbøkene». Profesjonelle innlesere holder i disse dager på å lese inn bøkene på nytt. Fra 1. mai i år kan derfor Strawberry lansere bøkene utgitt i 2020 til den prisen de ønsker og tilby de til strømmetjenester. De andre forlagene må holde fastpris på lydbokutgaven av 2020-bøkene fram til 1 mai 2022.
Om Bookbeat dukker opp i Norge på ettersommeren, har Strawberry en pen bukett nye bøker å tilby i tillegg til det Lydbokforlaget kaller «piratkopier» av et knippe bestselgende forfattere.
Bonnier er nok interessert i å kjøpe ut Egmont og bli eneeier i Cappelen Damm. Det kan fort koste for mye med mindre Egmont ikke lenger har strategisk interesse av å være i bokbransjen.
Får Bonnier kjøpt Cappelen Damm, vil de samordne Cappelen Damm og Strawberry og legge lydutgavene inn i Boookbeat som de eier selv. I så fall betyr det at Storytel vil forsvinne ut av det norske markedet.
Nå gjelder det imidlertid for Strawberry Publishing å klinke til og ta markedsandeler fra Cappelen Damm. Bonnier kan leve godt lenge med to forlag som kjemper mot hverandre som løver i det norske bokmarkedet.
Strawberry er ikke med i Forleggerforeningen. De er følgelig ikke bundet til fast pris på bøker. Men de har gjort det klart at de vil basere seg på fast pris. De har bare tillatt seg en spansk en når det gjelder lydbøker.
De må tåle kraftig kritikk fra de andre forlagene for at de bidrar til å undergrave fastprisordningen.
Gyldendal kjøpte nylig Aschehougs eierandel i Forlagssentralen. Det er et tegn på at de vil styrke sin posisjon i det norske bokmarkedet og ikke sitte med hendene i fanget og se på at Bonnier bygger seg opp i Norge.
Gyldendal er et børsnotert selskap. De har større mulighet for ekspansjon enn Aschehoug og Vigmostad og Bjørke har, fordi de vil ha lettere tilgang til kapital. Det er ikke umulig at Gyldendal vil være interessert i å overta Vigmostad og Bjørke som kan få problemer med å beholde sin posisjon om de må legge ned sin strømmetjeneste og Storytel lykkes med sine ekspansive planer.
Ikke bundet av bransjeavtalen
Konkurransetilsynet har varslet at de vil gi Cappelen Damm en bot på 151,9 millioner kroner, Vigmostad & Bjørke 93,4, Gyldendal 202,4 og Aschehoug en bot på 50,8 millioner kroner for ulovlig prissamarbeid med utgangpunkt i den felles bokdatabasen.
Det er god grunn til å tvile på at Konkurransetilsynet vinner fram, men forlagene kan ikke la være å ta hensyn til at de har en slik trussel hengende over seg. Trusselen om bot kan begrense deres handlefrihet i en situasjon der bransjen er i endring.
Et forhold som også skaper en viss usikkerhet, er at Vigmostad og Bjørke fortsatt står utenfor Den norske Forleggerforening og dermed ikke er bundet av bransjeavtalen. Strawberry meldte seg ut i fjor fordi de overtok forlaget Bastion som står utenfor.
I Sverige er det fri pris på bøker. Det er ikke umulig at Bonnier ser seg mest tjent med fri konkurranse også i Norge. De har skaffet seg en stall av bestselgende forfattere og har et forsprang på de andre forlagene når det gjelder erfaring for hvordan et marked skal angripes med fri pris.
Om de har slike planer, bør de raske på. For blir det en rødgrønn regjering etter valget, kan vi få en lov om fast pris på bøker. Det vil vise seg å være enklere sagt enn gjort å regulere en bransje med fastpris når digitaliseringen gjør at innhold ikke lenger låses fast i en bokform. Etter hvert vil bøker, podkaster og videoer flyte sammen i strømmetjenestene.
Aschehoug vil sannsynligvis konsentrere seg om å beholde den posisjonen de har. Det betyr å satse maksimalt på å skaffe seg gode forfattere og beholde dem, utvikle gode bokidéer og få bøkene ut til markedet.
Mulige oppkjøp
Tom Harald Jensen i Cappelen Damm må sitte stille i båten og konsentrere seg om de posisjonene de alt har. Det er Gyldendal og Bonnier som er i posisjon til å gjøre oppkjøp. Både Bonnier og Gyldendal kan ha interesse av å slå kloa i Kagge eller Vigmostad og Bjørke.
Men om bokgründerne Erling Kagge, Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke er interessert i å selge, er det ingen som vet. Sannsynligvis vil de som gründere flest ikke slippe det de har skapt ut av hendene før de er overbevist om at de må.
Erling Kagge må på ingen måte selge. Han gir ut sakprosa og blir i liten grad berørt av de endringer som skjer i bransjen.
Hvem har makten?
Om noen skal plasseres på toppen i bokbransjens maktpyramide, er det Tom Harald Jensen i Cappelen Damm. Men det spørs om han sitter på overtid.
Han leder landets største forlag, var inntil nylig leder i styret for Forleggerforeningen, har ved flere anledninger stått fram som strateg for bransjen og har over 30 års erfaring fra bøkenes verden. Han har utviklet Damm fra å være en nisjeutgiver, fusjonert Damm med Cappelen og har de siste årene kjørt fram Storytel som den ledende aktøren i det voksende strømmemarkedet.
Det gir mening å hevde at Gyldendal er landets ledende forlagsmiljø, i alle fall har de posisjonen til å kunne bli det. Derfor må konsernsjef John Tørres Thuv plasseres høyt på listen. Han holder riktignok lav profil utad. Det er han vant med, for han kommer fra bokhandlerkjeden Ark. Det er forlagene, ikke bokhandlerne som er bransjens ledende representanter.
Bokhandlerkjedene skaffet seg riktignok så stor makt for et par tiår siden, at de store forlagene fordelte dem mellom seg for å beholde kontrollen over bok-krona.
Must-familien
Gyldendal er et børsnotert selskap. Erik Must har vært største eier i en årrekke og har i de seinere årene kjøpt seg opp til en eierandel på 85 prosent. Via posisjonen som styreleder i Gyldendal, som han har hatt i en årrekke, kjenner Must bokbransjen ut og inn.
Must er blitt 78 år og har overlatt styrelederposisjonen til sin datter, Trine Must. Det er hun som i samarbeid med sin bror, Erik Christian Must, og under overoppsyn av sin far, forvalter familieselskapets milliardverdier.
Gyldendal kjøpte nylig 50 prosent av Forlagssentralen fra Aschehoug. Det er et tydelig signal på at Must-familien har et langsiktig mål med sitt eierskap i Gyldendal.
Trygve Hegnar startet i 2003 med å kjøpe seg opp i Gyldendal. Han oppnådde en eierandel på 30,2 prosent. Men Erik Must nektet å ta ham inn i styret. I 2009 ga Hegnar opp maktkampen og solgte aksjene sine til Must. Han satt igjen med en gevinst på 70 millioner. Ikke dårlig på fem års eierskap. Men det viktigste for Must var å skaffe seg full kontroll over Gyldendal. Det fikk koste dét det kostet.
I 2025 skal Gyldendal feire sitt 100 års jubileum. Det vil de gjerne gjøre fra posisjonen som det største og mektigste forlaget i Norge. Da må Must-familien belage seg på å fusjonere med en annen forlagsgruppering eller gjøre et betydelig oppkjøp. Blir Gyldendal sittende med hendene i fanget, kan Bonnier bli den dominerende eieren i norsk bokbransje.
Det vil være et skår i gleden å feire 100 år siden løsrivelsen fra danske Gyldendal om det er svenske Bonnier som er blitt den største aktøren i norsk bokbransje.
Bonnier i angrepsposisjon
For svenske Bonnier eier nå 50 prosent av Cappelen Damm og 70 prosent av Strawberry Publishing. Strawberry har ambisjoner om vekst. Alt taler for at de på sikt også vil samordne sitt eierskap i disse selskapene. Det betyr at de må kjøpe ut Egmont som eier femti prosent av Cappelen Damm og slå sammen de to forlagene.
Håkan Rudels er administrerende direktør i Bonnier Books. Fordi han vil være sentral i en strategi som kan snu opp ned på mye i norsk forlagsbransje, hører han med på listen over de mektige. Det gjør også administrerende direktør i Strawberry, Alexander Even Henriksen, som har fått oppgaven med å få Strawberry til å vokse både i Norge, Sverige og Danmark. Han har liten tid. Selv sier han til VG at det ligger i Strawberrys dna å utfordre og fornye bokbransjen.
Før han overtok som toppleder i Strawberry, jobbet han 12 år som direktør i Gyldendal med strategi og innovasjon som hovedoppgave.
Henriksen vet hvordan de tenker i Gyldendal. Det er sannsynligvis dem han vil være mest opptatt av å vise musklene sine til. Han kan komme til å bli en av de mektigste i norsk bokbransje om det går som Bonnier drømmer om.
Det er ikke utenkelig at Henriksen, med velsignelse fra Håkan Rudels, vil opptre på en måte som undergraver dagens bransjeavtale med fastpris på bøker. Blir det rødgrønt flertall ved valget til høsten, har de varslet en lov om fast bokpris. Det er ikke gitt at dette er en utvikling Bonnier ønsker seg. I så fall vil de bryte med fastprisavtalen før sommeren. Skjer det, blir det vanskeligere å få innført en lov om faste bokpriser. Det blir omtrent som å forøke å få kaviaren inn i tuben igjen.
Tom Harald Jensen fyller snart 68 år. Om Bonnier og Egmont raskt blir enige om at Bonnier skal få overta Cappelen Damm, kan Jensen få som sin siste store oppgave å fusjonere Strawberry og Cappelen Damm. Det er mer sannsynlig at Henriksen får utfordringen.
Jensen er ved slutten av karrieren og det vil ikke være noe nederlag å måtte vike plassen for Henriksen.
Ærverdige Aschehoug og nykommeren Vigmostad & Bjørke
Mads Nygaard hører også med på maktlisten fordi Aschehoug fortsatt har en sterk posisjon. Det stilles imidlertid spørsmål ved om forlaget er blitt for avhengig av at bøker fra Jo Nesbø selger som hakka møkk.
Aschehoug eier Norli-kjeden sammen med NorgesGruppen. Det er en allianse de kan ha nytte av framover.
Amazon lusker i buskene. Det snakkes om at de vil prøve seg på det norske markedet via Sverige fra høsten av. Er det noen som kan ta opp konkurransen med dem, er det Norli-kjeden.
Arno Vigmostad og Anstein Bjørke startet Fagbokforlaget i 1990 og har siden bygget ut Vigmostad og Bjørke til et betydelig forlag. Som konsern er det nå større enn Aschehoug. De har makt fordi de står utenfor Forleggerforeningen og kan vurdere fritt om de ser seg tjent med dagens fastpris-struktur.
Vigmostad og Bjørke har ikke den samme sterke litterære posisjonen som Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. De har imidlertid i tre tiår vist at de forstår seg på lønnsom forlagsdrift. De kan klare seg godt, både med og uten fast bokpris.
Fram til i dag har forlagsbransjen vært en bransje som har stått samlet. Det gir makt i forhold til politikerne, enten de hører til de borgerlige eller den rødgrønne fløyen.
Kulturministeren har selvsagt stor makt over bransjen, men da må en vite hva en vil bruke makten til. Det vet ikke Abid Raja. Han kjenner ikke bransjen, og han har ikke hatt tid til å utforme en ny forlagspolitikk. Kolossalt mye tid har gått med til å håndtere koronakrisen.
Forlagene representerer den del av kulturbransjen som er blitt minst rammet av koronakrisen, med unntak av forfattere som ikke lenger får inntekter fra bokarrangementer. Raja har imidlertid nedsatt et utvalg som skal vurdere situasjonen i bokbransjen. De skal ikke levere sin innstilling før i høst. Det spørs om det er Raja som får motta den innstillingen.
Det er heller ingen av medlemmene av Stortingets kulturkomité som har engasjert seg nevneverdig for å endre bokbransjen i en bestemt retning. Annette Trettebergstuen sier med jevne mellomrom at hun vil ha en lov for å sikre fastpris på bøker.
De siste ti årene har politikerne stort sett latt bransjen seile sin egen sjø. De forventer at bransjen selv ordner opp i de utfordringene digitaliseringen skaper.
Forholdet mellom Konkurransetilsynet og forlagene har alltid vært kjølig. Etter varslet om bøter i hundremillionersklassen i fjor er forholdet blitt iskaldt
Momsfritak, unntak fra konkurranseloven og diverse rause støtteordninger gjør forlagsbransjen til en privilegert bransje. De opplever det ikke slik selv. De klager mest over at bevilgningene til innkjøpsordningene ikke øker. Det ser ikke ut til å plage politikerne nevneverdig at forlagene får mindre støtte per bok som kjøpes inn.
Konkurransetilsynet
Det er et problem for politikerne at Konkurransetilsynet synes å bli stadig mer overbevist om at en ikke lenger bør tillate bransjen å skjerme seg for konkurranse. Slik sett representerer Konkurransetilsynet en betydelig maktfaktor i bransjen.
Forholdet mellom Konkurransetilsynet og forlagene har alltid vært kjølig. Etter varslet om bøter i hundremillionersklassen i fjor er forholdet blitt iskaldt. I forlagene mener de at Konkurransetilsynet ikke forstår seg på bransjen. De ser på tilsynet som en instans som ødelegger og river ned, riktignok uten å være klar over at det er det de holder på med.
Forleggerforeningen
Den norske Forleggerforening har selvsagt betydelig makt så lenge medlemsforlagene er enige. Styret består for tiden av Edmund Austigard (leder) – Det Norske Samlaget, Tom Harald Jenssen – Cappelen Damm, Elin Krogedal – Vårt Land Forlag, Håkon Harket – Forlaget Press, Marie Lexow – Memo Forlag, Arne Magnus – Gyldendal Norsk Forlag, Mads Nygaard – H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Jorunn Sandsmark – Kagge Forlag, Kamilla Simonnes – Forlaget Manifest og Bjørn Smith-Simonsen – Pax Forlag.
Både små og store forlag er representert. Men det er Gyldendal, Aschehoug, og Cappelen Damm som har makten. Disse forlagsgrupperingene står for om lag 80 prosent av omsetningen i medlemsforlagene.
Kagge forlag har en markedsandel på rundt 3 prosent. Det Norske Samlaget ligger på vel 1 prosent. Så selv om Edmund Austigard er leder for styret, har han liten makt.
Bjørn Smith Simonsen er en nestor i bransjen som har rukket å bli 75 år. Han har vært tilknyttet bokbransjen i over 50 år og har vært på eiersiden i Pax forlag i 35 år. I tillegg eier han deler av Spartacus forlag, Humanist forlag og Andresen & Butenschøn. Han kan forlagsdrift på fingerspissene og kjenner alle. Han har innsikt i bøtter og spann, men han er for liten til å ha nevneverdig makt.
Det samme gjelder Erling Kagge. Han har makt over det han driver med, men liten bransjemakt.
Heidi Austlid overtok i fjor for Kristen Einarsson som generalsekretær i NFF. Einarsson fortsetter imidlertid som strategisk rådgiver for foreningen. Einarsson har 44 års erfaring fra bokbransjen og kjenner alt og alle.
Når Einarsson en gang er ute av lønningslistene, kan han i likhet med William Nygaard bokbransjens fortsette i rollen som aldrende grå eminense.
Austlid har ikke erfaring fra bransjen, men etter hvert som hun blir varmere i trøya og får bygget ut sitt kontaktnett innen politikk og bransje vil hun krype oppover i bransjens makthierarki.
Kulturrådet
Kulturrådet har en viss makt over bransjen fordi de bestyrer innkjøpsordningene for bøker. Ordningen styres imidlertid ikke på politiske premisser. Det er utvalgene som består av medlemmer med høy litterær kompetanse som avgjør hvilke bøker som skal kjøpes inn. Det er kvalitet rundt alle bauger og kanter som teller i Kulturrådet.
Anne Oterholm, tidligere leder av Norsk Forfatterforening, er leder for innkjøpsutvalget for ny norsk skjønnlitteratur og kan dermed sies å inneha en maktposisjon. Hun føler seg neppe mektig. Hun ser på seg selv mer som et medlem av, enn en sjef for utvalget.
Det er heller ingen forfattere som har spesiell makt i bransjen. Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø, for eksempel, selger bøker i bøtter og spann, men de er ikke opptatt av bransjespørsmål i det hele tatt.
Det er imidlertid Unni Lindell, Jørn Lier Horst, Anne B. Ragde, Tom Egeland og Tom Kristensen. Men deres engasjement dreier seg først og fremst om at de ønsker en større leserkrets for egne bøker og følgelig økt inntjening.
Om Lydbokforlaget gjør alvor å gå rettens vei for å få satt en stopper for Jørn Lier Horsts rett til å lage det de kaller «piratkopier» av deres bøker, som han riktignok har skrevet, vil det skape mye oppstuss. Det vil ikke bransjen være tjent med.
Konkurransetilsynet vil benytte anledningen til å fremføre sitt gamle budskap om at tiden er overmoden for å skrote bransjeavtalen. Blir det åpen krig mellom forfattere og forlag, kan bransjen miste politisk velvilje.
Det verste som kan skje, mener det store flertallet i bransjen, er at det blir fri priskonkurranse og moms på bøker.
Menn og noen kvinner
Det er menn som innehar de viktige postene i den norske forlagsbransjen. Tom Harald Jensen i Cappelen Damm, Mads Nygaard i Aschehoug, John Tørres Thuv i Gyldendal, Alexander Even Henriksen i Strawberry, Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke i Vigmostad & Bjørke.
Det mangler ikke på kvinnelige redaktører og kvinner i lederstillinger i disse forlagene.
Åse Ryvarden er forlagssjef i Aschehoug, men det er Mads Nygaard som er sjefen i konsernet.
Hege Gundersen er forlagssjef i det ærverdige Universitetsforlaget som i dag er heleid av Aschehoug.
Ann-Kristin Vasseljen er leder for Lydbokforlaget som er eid av Gyldendal og Aschehoug.
Jorunn Sandsmark er forlagssjef i Kagge. Men Erling Kagges ånd svever over vannene der i huset.
Elizabeth Sellevold er forlagssjef i Vigmostad og Bjørke.
Ingeri Engelstad er forlagssjef for Forlaget Oktober, eid av Aschehoug, som tidligere har vært oppe i 25 prosent markedsandel på norsk skjønnlitteratur.
Som leder for Den norske Forfatterforeningen er Heidi Marie Kriznik sentral når det gjelder å ivareta forfatternes interesser.