– Jeg har ønsket å skrive om hvordan helsepolitiske bestemmelser påvirker behandlere på «grasrota»

Hva handler romanen om?

– Idunn Jæger (49) er psykologspesialist ved DPS, og har et sterkt raseri mot økende dokumentasjon- og produksjonskrav fra helsemyndighetene. Romanen tar med leseren inn bak kulissene i psykisk helsevern, og til tross for satire-sjangerens overdrivelser, er den basert på virkeligheten slik den kan være/er i dette vernet i Norge i dag.

– Romanen er også en historie om et menneske, som står midt i livet, og som må ta et dyptgripende oppgjør med både: sine nærmeste, helsevesenet og helsemyndighetene, for å finne tilbake til seg selv. Og i det oppgjøret, spiller RASERIET og SINNET en helt avgjørende rolle.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Romanen er inspirert av mitt arbeid i psykisk helsevern, hvor paradoksene florerer, som f.eks. Bent Høies «nullvisjon» for selvmord, som kastes ut som en god idé uten at han/myndighetene forholder seg til hva den visjonen egentlig betyr i praksis.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ønsket å skrive om hvordan helsepolitiske bestemmelser påvirker behandlere på «grasrota». Jeg har ønsket å skrive en humoristisk og satirisk roman fra en behandlers synsvinkel.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei, det kan jeg ikke si.

– Jeg skrev råteksten i løpet av fem uker. Det var en ordflom som kom, og som måtte ut. Noen sier at romanen er litt lang. Men jeg tenker at «barnet» kom som det kom. Det var en styrtfødsel av en kraftig plugg. Jeg hadde ikke lyst til å «beskjære» babyen for mye.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– I enkelte perioder skriver jeg svært fort, nærmest en bevissthetsstrøm. Andre ganger, som nå om dagen, skriver jeg langsommere. Fordi stemmen har en annen temperatur.

– Jeg leter alltid etter den rette rytmen i språket. Jeg er ikke en perfeksjonist, og jeg er ikke interessert i ideen om genialitet. Jeg skriver etter wabi sabi-filosofie, søker: det perfekte i det uperfekte, det vakre i det stygge og det fullkomne i det mangelfulle.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Samarbeidet med min redaktør, Kari Joynt, (på mine to siste romaner) har vært veldig forløsende og inspirerende.

Hvis debutant: Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper Sigmund Freud leser boka, fra det hinsidige, og føler at han kjenner seg igjen i mitt portrett av ham. Jeg har også hørt mye på podkasten til psykoanalytiker Per Magnus Johansson, så det er et eksempel på en nålevende person jeg kunne håpe leser boka. Fordi han er smart, men også har humor. Men han bor i Sverige, så det er vel lite aktuelt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Bare gjengangere» av Judith Hermann. Det er novellesamling av min favorittforfatter. Den har nydelig språk og en intens stemning. Den viser meg verden på en måte som føles både kjent og ukjent.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Kveld i paradis», noveller av Lucia Berlin.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å lære meg Bollywood-dans. Gå i terapi.