Innhentet av fortiden

– Romanen handler om figuren med kallenavnet «Rorgen», som står tiltalt i en alvorlig straffesak. Han får i oppgave av sin advokat å forberede en såkalt fri forklaring, og ved å arbeide med denne, må han se tilbake på sitt eget liv: Hvordan havnet han der han er i dag? Bærer han alene ansvaret for dette? Romanen følger «Rorgen» gjennom livet, inn i det skjellsettende og skjebnesvangre, det komiske og det tragiske. Har vi som samfunn plass til en slik mann?

– Jeg har alltid interessert meg for dem som havner utenfor, dem som vil leve annerledes. Det er slike skikkelser jeg bestandig har skrevet om. Denne gangen var jeg interessert i å skrive om en person som vært langt fra lovlydig, som har vært domfelt en rekke ganger, men som plutselig havner i en sak hvor hendelsesforløp og sak reduseres til ord mot ord. Vil han få en rettferdig rettergang, eller vil fortiden alene tale for at han er skyldig? Kan man være 99 prosent sikker på at han er skyldig i det han tiltales for?

Foto

Vigmostad og Bjørke

– Nå driver ikke jeg med «budskap» eller en tanke om at det er et eller annet jeg vil «fortelle verden». Jeg skriver det jeg kan skrive, der og da, og forhåpentlig er det en interessant roman, denne gangen, med mye trøkk. Hadde jo vært hyggelig om romanen fikk noen til å tenke på mennesker de ikke har for vane å ofre mange tankene.

– En eller annen gang i 2019. Jeg skrev råmanuset i løpet av noen få uker. Skikkelse og problematikk stod brått veldig klart frem for meg, og da bare kjørte jeg på.

Foto

Forfatter Eivind Riise Hauge. Foto: Vigmostad og Bjørke.

– Det blir jo når man finner tid, det da. På kvelder, i helger, i ferier – sånne ting. Som regel blir det hjemme på kontoret mitt, men jeg foretrekker helt klart å reise bort en tur eller to i løpet av året, ta inn på et hotell, eller noe, et sted med fin utsikt. Da hender det jeg får god flyt i ting.

– Jeg tenker jo på skrivingen og ulike prosjekter non stop. Ofte er det tungt å sette seg ned foran skjermen, så jeg vegrer meg, men når jeg først kommer i gang, så jobber jeg gjerne fort. Innbiller meg at det er fordi tankearbeidet er gjort i forkant, at jeg sånn sett vet hvor jeg skal. Så kom jeg akkurat på at jeg som regel havner et helt annet sted.

– Å, det vet jeg ikke. Men det blir en hel del. De siste årene har jeg primært lest samtidslitteratur, romaner, noveller. En og annen klassiker. Det var det mer av før. Nei, jeg prøver å holde meg oppdatert på ny norsk litteratur, da. 40-50 bøker, kanskje?

– Nå har den blitt sendt rundt til enkelte utvalgte forfattere, og det hadde vært kjekt om de ville lese den – men jeg vil ikke nevne navnene deres her.

– Det gjør det: Magnus Grova Søilens diktsamling «Rosefrykt». To kamerater, fjellklatrere i mellomkrigstidens Tyskland, med et ønske om å bestige det livsfarlige fjellet Eiger. Nordveggen «Mordwand», eller Mordveggen. Et særdeles spennende utgangspunkt for en diktsamling, fylt av vidunderlige, originale dikt.

– Bob Dylan. Det hadde vært noe!