– Jeg forsøker å si noe om pappas liv, som sammenfaller med en viktig epoke i nær norsk historie

Hilde Hagerup har skrevet et portrett om faren sin. Ikke ulik boken Klaus Hagerup skrev om moren sin, Inger Hagerup, «Alt er så nær meg» (1988).

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Faren min, Klaus Hagerup, var forfatter, dramatiker og skuespiller. Han døde i desember 2018 bare en måned etter at han mottok Brages ærespris.

– Jeg var fryktelig glad i faren min og ville så gjerne forsøke å holde ham fast. «Like fint å jobbe som å danse» er mitt forsøk på å rekonstruere historien om faren min, slik han fortalte den og slik jeg husker den. Og så er det en bok om sorg.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Det viktigste jeg har lært av pappas barnelitterære forfatterskap er at tull og tøys ikke er tull og tøys. Det er kanskje noe av det aller viktigste vi har. Vi lever kort og er døde forferdelig lenge. Da må vi bruke tida vår godt - på det som vekker begeistring og gir glede.

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– Jeg vet ikke om jeg presenterer så mange nye teorier. Men jeg forsøker å si noe om pappas liv, som sammenfaller med en viktig epoke i nær norsk historie.

– Pappa vokste opp på Haugerud i Oslo og var sønn av poeten Inger Hagerup. Det var mange forfattere i foreldrenes vennekrets, og som liten var han helt sikker på at han ikke skulle bli en av dem. Forfatter var jo alle, mente pappa. Det fantes sikkert hundretusen bare i Norge. Jeg følger ham derifra, til Teaterskole i England og Devon, og videre til Tromsø der han var med å stifte Hålogaland Teater og aktiv i AKP ml. Jeg prøver å følge etter ham gjennom livet, for å huske og forstå.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Jeg skulle så gjerne spurt ham om ting underveis. Det hendte ganske lenge at jeg plutselig kunne glemme at han var død. Jeg hadde detaljer jeg var usikker på. Jeg ringer og spør pappa, tenkte jeg da. Så kom jeg på at det ikke gikk.

– Det er også passasjer jeg veldig gjerne skulle ha lest for ham. Han pleide å lese alt jeg skrev. Det kan han ikke lenger.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg vil så gjerne skrive ham levende. Det går jo ikke. Ord kan ikke brukes til alt. Men det er likevel det jeg har forsøkt.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg vil jo at pappas historie skal finnes i verden. Og hvis det er et budskap er det at tøys og nonsens og det som gir glede og løfter livet er viktig. Jeg har spist mye grovbrød med makrell i tomat i mitt liv, i motsetning til faren min som foretrakk sjokolade og tysk marsipan. Jeg er ikke sikker på om det er jeg som får rett til slutt.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg kan nevne to personer som heldigvis har lest boken: moren min Bibbi og søsteren min Hanne. Det er jeg glad for.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor?

– Iram Haqs «Uelsket». En sterk roman fra en stor historieforteller.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– José Saramago. På grunn av det presise språket og det absurde i romanene hans.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Mannen min er smittevernlege ved FHI. Jeg har sett på nært hold hvordan de har stått på, og er forferdelig glad for at vi har de helsemyndighetene vi har.