Har skrevet om andre verdenskrig fra synsvinkelen til en 75 år gammel norsk Waffen-SS-veteran

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om å lide nederlag.

– 50 år etter krigen forteller hovedpersonen Olav om da han som en av Hitlers såkalte sølvrever ble satt i land med ubåt på Finnmarkskysten i krigens aller siste dager. Denne operasjonen utgjør den ytre rammen for romanen. På det indre planet møter vi en mann som leter etter tegn på menneskelighet og insisterer på å gi sin historie. Olav strever med identitet, skyld, svik, ansvar og den fristelsen som ligger i å fortelle en historie han og hans nærmeste kan leve med.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Mormors fortellinger om hennes egen brors historie. Disse fortellingene satte meg på sporet av «Operation Schneehund», den aller siste tyske operasjonen på Ishavsfronten. Operasjonen ble både betydningsløs og mislykket i det store bildet, tross de nokså dramatiske omstendighetene. Jeg ville utforske hva et slikt nederlag kan gjøre med et menneske.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg er ikke så veldig glad i å bli fortalt hva forfattere vil formidle til meg med bøkene sine, det håper jeg at bøkene klarer best selv. Men jeg kan strekke meg til å si at jeg ville gi stemme til en som mener at han ikke lenger har talerett. Kanskje snakker den stemmen på vegne av flere enn vi tror.

– Dessuten håper jeg den sier noe om menneskelighet. Om utilstrekkelighet og nederlag, ikke bare i krigen, men også i livet.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Så absolutt. Eller – kanskje ikke skrivesperre, men det var opptil flere og lange tider med prøving og feiling og en ustanselig leting etter «tonen». Anslaget. Hovedpersonens stemme som forteller.

– Trangen til å skrive, og til å fullføre, er det som drev meg til å fortsette.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Tja – jeg skriver på flere bøker parallelt. Når det er full stans i den ene, skriver jeg videre i en annen.

– Min første bok var noveller, det er et format jeg elsker. Samtidig ser det ut til at flere av tekstene jeg trodde skulle bli noveller nå er i ferd med å bli romaner eller noe som ligner. Ellers må jeg nok nevne blandingen av konsentrasjon og distraksjon. Begge deler, hele tiden.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Alle bøkene jeg har lest, og så er det noen forfattere som skiller seg ut. Thure Erik Lund (uhyre ansporende), artikkelsamlingene til Dag Solstad (jeg blir nesten alltid oppglødd av å lese dem), Vivian Gornick, Joan Didion, Lucia Berlin – jeg kan egentlig ikke begynne å liste opp dette, for en annen dag tenker jeg på helt andre navn. Men disse går ofte igjen. Når sant skal sies.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Den som ikke kom seg helskinnet gjennom ungdommen – og den som tror at hen gjorde det.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Det synes jeg alltid er så vanskelig å svare på, men ikke nå! For nå kommer jeg plutselig på to – Tor Eystein Øverås sin bok «Livet! Litteraturen!», og Per Pettersons «Månen over Porten».

– Begge bøkene anbefales på det varmeste. Faktisk av samme årsaker – fordi de ga meg sterk lyst til å lese flere og andre bøker og forfattere, og fordi jeg likte å være sammen med begge forfatterne (Øverås og Petterson) den stunden lesningen varte.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Leser alltid flere samtidig, akkurat nå: «Familieleksikon» av Natalia Ginzburg, «On Freedom» av Maggie Nelson og «Reise i måneskinn» av Antal Szerb.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Det store svaret er livet, jeg håper jeg får tid til å leve så lenge som mulig. Skulle også gjerne ha hatt så mye tid at det ikke ville føltes ubehagelig å prioritere å bli god i tennis. Jeg kan ikke spille tennis, men jeg elsker å se på. Dersom jeg vasset i tid og penger kunne jeg kanskje ha fått meg en trener og blitt ganske god.