Det er i år 40 år siden Herbjørg Wassmo for alvor entret litteraturscenen med sin første roman: «Huset med den blinde glassveranda» utkom i 1981.
Foto
Julie Pike

Feirer 40 år som romanforfatter

Publisert: 24. september 2021 kl 09.33
Oppdatert: 24. september 2021 kl 09.33

Som Dagbladet skrev i sommer: Herbjørg Wassmo er aktuell med en ny roman denne høsten: En vaskeekte kjærlighetsroman med tittelen «Mitt menneske».

Men det ble tragikomisk da det i samme artikkel ble oppgitt feil navn på Wassmos «eget» menneske. Bjørn hadde blitt til Tore, noe forfatteren fikk vite via telefonen mens hun og nevnte Bjørn kjørte gjennom Oslofjordtunnelen. Vel ute i dagslys ringte forfatteren sporenstreks til journalisten – som fikk høre det. Bjørn fikk i ettertid blomster fra Dagbladet – og Wassmo lærte sin lekse: Man må alltid kreve sitatsjekk!

– Det ble jo en god historie ut av det, sier hun nå i retrospekt, 40 år etter at hun for alvor entret litteraturscenen med sin første roman: «Huset med den blinde glassveranda» (1981).

Den nye romanen startet som en utfordring. Bjørn lurte på om hun hadde det i seg, kunne hun skrive en kjærlighetsroman? Men den som tror at hun dermed har skrevet fram en beretning om enkel og ukomplisert kjærlighet: Tro om igjen.

Selv omtaler forfatteren «Mitt menneske» som en roman om drømmer, kunsten og livet. Hun forteller også at en viktig motor gjennom hele forfatterskapet hennes viderebehandles her: Det handler om å bryte opp, om å forlate sine røtter og forpliktelser for å virkeliggjøre drømmer. Og om omkostningene dette kan ha.

– Kroppen er klok

I «mitt menneske» lærer vi en kunstner å kjenne, Rut, som kan være kompromissløs når det gjelder dette ene: Å få være utøvende kunstner. Så får hun også kjenne på dommen når hun prioriterer som hun gjør.

– Personlig har jeg også forlatt barn for å ta utdannelse og bli i stand til å brødfø meg selv. Jeg er stolt av at jeg tok den belastningen det var, og at jeg greide meg. Og jeg er evig takknemlig for at min mor sto opp for meg og hjalp barnet mitt de årene, sier Wassmo til NTB.

Drevne Wassmo-lesere vil dra kjensel på Gorm og Rut i den ferske boken. De møtes første gang som barn i boken «Det sjuende møte». Flere ganger gjennom livet møtes de mer eller mindre tilfeldig, og i tankene streifer de stundom hverandre. Men omstendighetene vil det slik at det ikke klaffer helt for dem før de er godt voksne – med hvert sitt havarerte ekteskap og liv bak seg. Rut er nå en etablert internasjonal kunstner som har bodd i Berlin i ti år. Hun skal for første gang ha en separatutstilling i Norge. Gorm på sin side er nå disponent for et av Nord-Norges største handelshus. Samtidig drømmer han om å skrive.

I arbeidet med enhver roman filtrerer Wassmo fra sitt eget liv. Og hun stjeler replikker, leser, lytter, kikker. Hun kaller seg «en profesjonell tyv» som samler på mye rart og legger det på et lager et sted i fantasien.

– Jeg er mer fascinert av bevegelse enn stillstand. Og det sier jeg, selv om jeg i timevis rent fysisk sitter ved et skrivebordet. Men jeg bringer jo mine folk rundt i universet på den måten, sier forfatteren. Og legger til at hun alltid kommer til et punkt der hun må få kroppen i bevegelse. Da går hun lange turer, ror, bryter stein med spett og graver i jorda.

– Kroppen er heldigvis klok og vet hva som må til. Den sender meg ut når jeg trenger bevegelse, eller slår meg helt ned i liggende når jeg trenger det, utdyper hun.

Tenner raseriet

Det er vanskelig å snakke med Herbjørg Wassmo, som har gjort seg bemerket med sitatet «Gud velsigne studielånet og prevensjonen!», uten å komme inn på temaet kvinnekamp.

Nå sier hun at hun fortsatt er opptatt av å skape bøker som viser mental og fysisk menneskekamp.

– Jeg var feminist lenge før jeg lærte ordet. Ikke av ideologi, men simpelthen som nødvendig overlevelse. Senere opplevde jeg kvinnefrigjøringen på 70-tallet og ble politisk bevisst.

– Nå har jeg i årevis kjent en sterk solidaritet for dem som kjemper både mentalt og fysisk, uansett hvilket kjønn det gjelder. Når jeg møter noen som av dumskap eller makt har nedlatende og sjofle ytringer mot kvinner eller personer som de tror er mindre verdt enn dem selv, tennes et raseri i meg.

– Det har hendt at jeg har sagt fra, selv om man satt ved bord med hvite duker, forteller forfatteren – og legger til at følgende ofte slår henne:

– Mennesker som tror de er øverst på menneskehetens liste og agerer deretter, de trenger å bli grundig motsagt. Uansett hvem de er.