Thriller om internasjonal etterretning

Hva handler romanen om?

– «Kokong» er en spionroman. Den starter med at frilansjournalisten Nora Wold dekker et drap. Hun forstår at bakgrunnen for drapet kan ha forbindelser til etterretningsmiljøet, og at dette handler om noe stort og viktig som ingen egentlig ønsker at hun skal skrive om.

– Hun allierer seg med den tidligere leiesoldaten Roger Eik, og researchen peker dem i retning av de mørke og harde sidene av internasjonal etterretning, og en jakt på den største spionen i norsk historie.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Jeg har alltid vært interessert i etterretning, og særlig digital spionasje. I sin tid skrev jeg masteroppgaven min om industrispionasje. Slik verden ser ut nå mener jeg vi bør være spesielt oppmerksomme på Kina. De har en gigantisk etterretningstjeneste som operer overalt, og de har globale ambisjoner både kommersielt og militært.

– Alle land driver etterretning, men land som Kina, og for den del Russland, Iran og Nord-Korea driver i en egen liga når det gjelder digital etterretning og samarbeid med hackere.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg skriver spenningsromaner og vil selvsagt at romanen skal være spennende. Så håper jeg det også er en dybde i spenningselementene. Jeg har ønsket å tegne et troverdig portrett av begge sider i en spionhistorie. Særlig har jeg vært opptatt av hvorfor et menneske blir spion. Det kan det være mange og sammensatte årsaker til.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Det høres kanskje usannsynlig ut, men jeg har egentlig aldri opplevd direkte skrivesperre. Går det trått skrivemessig, er det alltid andre oppgaver å gå løs på. Research, struktur, plot, gjennomlesing og forbedring av det jeg har skrevet tidligere. Jeg ser på det å skrive en roman som et prosjekt: det skal gjennomføres. Denne gangen forkastet jeg 30 - 40 000 ord, det gjør vondt, men var nødvendig. Forfattere må tåle å være harde med seg selv.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det er nok like mange fremgangsmetoder som det er forfattere. Enten jeg skriver krim eller en thriller som «Kokong», kommer historien ut ifra det jeg kan kalle et grunnspørsmål.

– For eksempel var dette spørsmålet i min første krimroman, «De ingen savner», hva det ville bety for en etterforskning om en hund var det eneste vitnet til en forbrytelse? Uten å avsløre for mye av handlingen i «Kokong», er spørsmålet denne gangen hvordan – eller om – man kan gjemme seg fra noen som eier livet ditt?

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Å, det er mange. John le Carré er en definitivt en viktig inspirasjonskilde. Og Don Winslow. Hans trilogi – «The Power of the Dog», «The Cartel» og «The Border» – om narkokartellene i Mexico og den mislykkede, amerikanske War on Drugs, er mesterlig. Ellers leser jeg alt mulig. J. M. Coetze og André Brink har gitt meg store leseopplevelser, det samme har Siri Hustvedt, Stephen King, John Michelet og Vigdis Hjorth. Det er noe å lære av alle typer litteratur.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper en hel gruppe mennesker leser «Kokong», og det er alle som jobber med og for kinesiske teknologiselskaper.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Det er mange. Men jeg vil slå et slag for tre av mine sørafrikanske favoritter. J.M. Coetzee «Disgrace», Andre Brink «Praying Mantis» og Peter Temple «Truth».

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «The Hidden Assassins» av Robert Wilson.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Livet, egentlig. Det har krevd mye tid å etablere Forfatterforbundet, så et par timer ekstra i døgnet hadde hjulpet.