– Et stort format som er både fantastisk og fryktinngytende å jobbe med
«Overbevisende om ødeleggende kjærlighet», lyder det fra DN. Samme avis kalte henne en totalkunstner og et renessansemenneske i anmeldelsen av Kolstads hittil siste skive fra 2019.
For Sandra Kolstad (f. 1985) har også prøvd seg som skuespiller, hun har komponert musikk for teater og scenekunst hele veien til en Hedda-nominasjon, og tonesatt 12 dikt av Jon Fosse.
– Jeg har alltid skrevet mye, både musikk og tekst. Så for meg føles boken som en forlengelse av virket mitt de siste årene, ikke et brudd med det jeg har gjort tidligere, eller noe helt nytt. Bare lengre, og mer rendyrket, på en måte, forklarer hun overfor NTB.
Ser ikke utenfra
Hun er langt fra den første kredmusikeren som har gått videre til å prøve seg mellom to permer, og sier dette om romanspråket som uttrykksform kontra sangtekster:
– Musikk er abstrakt, ord er ikke det, de betyr noe og står der svart på hvitt og det er veldig forskjellig. Samtidig har det likheter, å skrive tekst og musikk er å jobbe med stemninger og uttrykk. Og det er mye musikk i språket, rytme og fonetikk, lyd, rett og slett. Romanen er et stort format, linjene er lengre, det var det både fantastisk og fryktinngytende å jobbe med.
Hun var aldri i tvil om at bokteksten skulle være på norsk, selv om hun begår sangtekstene på engelsk. Men hun funderer mer på spørsmålet om hva som skjer når musikere blir forfattere, om de tar med seg noe annet inn.
– Det vet jeg virkelig ikke. Jeg klarer ikke å se min egen skriving utenfra på den måten. Det er noe det kunne være interessant å snakke med andre musikere og forfattere om.
Makt og kjærlighet
«To ord om ødeleggelse» handler om den ømtålige Frida, fortellingens jeg, som møter den selvsikre og pågående Nina – eller Ninja, som hun liker å kalle seg. Ifølge omtalen er det «en fortelling om oppløsning og underkastelse, om lettheten i å forsvinne i en annens vilje – og om tyngden når den andre strammer grepet og senere slipper taket».
– Ønsket mitt var å undersøke hva som muliggjør sånne giftige, traumatiske relasjoner som den mellom Frida og Nina. Utrolig mange opplever å havne i sånne relasjoner, ikke bare romantisk, men også i familien, på arbeidsplassen, og så videre. Drivkraften min har nok vært at gjennom å forsøke å forstår hvordan og hvorfor, kan det kanskje skape resonans hos noen som har opplevd det, at det kan lindre noe.
– Du skriver i jegform?
– Det var det teksten trengte. Jeg prøver å undersøke et svakt jeg som blir kolonialisert av et sterkt du. Det var noe med grensene i oppløsning som ble tydeligere når jeg skrev fra et jeg-sted, tror jeg. Det falt seg helt naturlig, det var nok en slags intuitiv avgjørelse som siden viste seg å være riktig for teksten, svarer Sandra Kolstad.
– Sinne opptar meg
Den nybakte forfatteren sier om sin jeg-karakter at Frida nok «har nok en hang til å stole mer på andres blikk på seg selv enn sitt eget blikk på seg selv.
– Hun lider av en helt grunnleggende dårlig selvtillit, hun har større tillit til hvordan andre ser og kjenner henne enn hvordan hun ser og kjenner seg selv. Hun er flytende og flyktig for seg selv. Det tror jeg relasjonen til både moren og Nina vitner om. Og i relasjonen til Nina blir det ødeleggende for henne.
Men tidlig i boken lar Sandra Kolstad likevel sin Frida kline til en journalist som hevdet at kvinner ikke kan være aggressive? Hun ler litt når hun får spørsmålet:
– Ja, hehe, sinne opptar meg, det er en følelse jeg tror det kan være vanskelig å romme, den er tabubelagt. Og kan være vanskelig å rette dit den hører hjemme, mange retter sinnet innover i stedet for utover. Det ville jeg utforske i Frida, hvordan hun var i stand til – eller ikke i stand til – å romme sinnet sitt.
Enkelt – og vanskelig
Sandra Kolstad, som utgir «To ord for ødeleggelse» på Aschehoug, startet karrieren sin som plateartist i 2009 med EP-utgivelsen «All That We Are». To år senere fulgte debuten «Crux», der hun fikk lov av Laurie Anderson og svenske Fever Ray til å sample noe av deres materiale.
Deretter kom utgivelser som "(Nothing Lasts) Forever» (2012), «Zero Gravity State of Mind» (2014), «San Silva» (2017) og «Burning Love» (2019) – sistnevnte et album dedisert til å utforske det å overleve og helbredes etter traumatiske forhold. Samme år kom også de tonesatte Fosse-diktene på plate.
Om hva som er drivkraften bak musikken hun lager, synes hun det er vanskelig å svare på.
– Drivkraften er veldig sterk, men den er også språkløs, det er vanskelig å målbære akkurat hva den består i. Det er vel noe så enkelt og vanskelig som et enormt ønske om å skape noe, noe som også taler til andre, og slik oppstår et kollektiv av mennesker som har tatt i del i det samme kunstverket, selv om alle opplever det på ulike måter.
Fakta: Slik fant Sandra Kolstad tittelen
– Tittelen var noe Nina plutselig plumpet ut med i en dialog med Frida, og så syntes jeg akkurat de ordene resonnerte godt med resten av teksten. Så ble de til sist stående som selve tittelen, og da føltes det helt selvfølgelig at det skulle være sånn, sier Sandra Kolstad.