Et ønske om å skrive for moren ble starten på debutromanen for forfatter Stina Vogt

Debutboken til Stina Vogt er en fortelling om tre generasjoner kvinner under samme tak, der samholdet er sterkt og barndommen fri.

Hva handler romanen om?

– Boka er en oppvekstskildring, et morsportrett og en sørgesang.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Moren min fortalte historier i senga til jeg sovnet. De var ikke eventyr og de var ikke tilpasset barn egentlig, men handlet om livet, steder hun hadde vært, folk hun hadde kjent, bøker hun hadde lest. Hun hadde helt eksepsjonell hukommelse, og en egen evne til å velge ut detaljer som gjorde fortellingene levende og sanselige. Jeg har prøvd å ta med meg mye av min mors fortellerlogikk inn i min egen skriving.

– Den spede begynnelsen til boken startet med ønsket om å skrive for moren min. Det hadde vært en vanskelig periode. Hun var innlagt på psykiatrisk og jeg følte meg langt unna. Jeg ville skrive oss nær igjen, skrive oss på plass. Et slags utopisk prosjekt. År og liv senere døde moren min, og da ble det litterære prosjektet tydeligere. Boken har vært et sted der jeg har kunnet sørge, huske og elske.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil at leserne skal møte boka på sine egne premisser.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg tror ikke jeg vil kalle det skrivesperre, men jeg synes ikke alltid det er så morsomt å skrive. For meg handler skrivingen også om å komme i kontakt med smertepunkter, og det kan gjøre meg ganske urolig. Det er ofte jeg heller vil se en annen vei. Skulke. Så det handler egentlig hele tiden om å holde ut og bli sittende selv om det finnes hyggeligere alternativer. Når det er sagt, er det få ting som gjør meg mer fornøyd enn når jeg synes jeg har skrevet noe bra. Så det er motivasjonen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg må ofte lure meg inn i arbeidet, jeg leser poesi, eller helst skikkelig gamle tekster. Arkivet til nasjonalbiblioteket på nett er fantastisk. Hører på musikk. Og så skriver jeg nok best i kortere intense perioder, vil egentlig helst isolere meg fra alt det vanlige livet som å holde hus og avtaler, det aller beste er å reise vekk.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Tove Jansson, Inger Christensen, Cora Sandel, Maggie Nelson, Toni Morrison, Rainer Marie Rilke, Inger Bråtveit, Emilie Bronte, David Bowie, Nina Simone.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– I begynnelsen av 20-årene, jeg likte å skrive i oppveksten også, men jeg var ikke et barn som så for meg fremtiden.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg gleder meg oppriktig over hver eneste leser boken får.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Naja Marie Aidt «Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage». Den er en vakker bok om sorg. Den er rasende, sørgelig og trøstende. Hybrid i formen, og full av sitater og referanser til andre bøker og kunstverk.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Dette er G» av Inghill Johansen. Halvveis igjennom liker jeg den veldig godt.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg skulle generelt ønske jeg hadde mer tid. At døgnet hadde flere timer, at jeg ikke ble trøtt, at jeg hadde mer tid til å være alene og mer tid til å være sammen med dem jeg er glad i. Jeg skulle også ønske at jeg hadde evnen til å være på flere steder på en gang, jeg har flere liv jeg gjerne vil leve parallelt.