En undersøkelse av skyld, med mor-datter forhold i bunn

Hva handler romanen om?

– Det er en fortelling sett fra en mors ståsted. Datteren har et par år tidligere blitt rammet av en tragisk hendelse, og i et forsøk på å forstå hva som skjedde, om hun som mor kan ha bidratt til ulykken, lener hun seg på en ukjent, men lignende hendelse i den finlandssvenske poeten Edith Södergrans ungdomstid på begynnelsen av 1900-tallet.

– Romanen undersøker det tette forholdet mellom mødre og døtre, samtidig som den synliggjør følelser som kan være vanskelig for en mor å vedkjenne seg. Og ikke minst konsekvensene av en symbiose – hva den i verste fall kan føre til.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har stått i en lignende situasjon som hovedpersonen, det vil si som pårørende til en etterlatt etter et selvmord. Jeg har også alltid vært bergtatt av Edith Södergrans liv og diktning.

– Ideen kom da jeg oppdaget historien om Singa, ei jente som mora hennes, Helena Södergran, skal ha tatt til seg for å gi Edith selskap mens hun gikk på skole i St.Petersburg. Singa skal angivelig ha rømt fra hjemmet og gått en tragisk skjebne i møte.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ser på romanen som en undersøkelse av skyld. Hvilke forklaringer vi gir oss selv for å kunne leve videre etter en fatal hendelse. På den måten problematiseres også sannheten – hvordan en hendelse blir sett og vurdert ut fra de forklaringene som passer oss best.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg har ikke hatt skrivesperre under selve arbeidet, men har opp gjennom årene gjort flere forsøk på å komme i gang med nettopp denne romanen. Som for hovedpersonen i «Mellom nord og natt», løsnet det først da jeg oppdaget historien om Singa.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver sakte, men stryker lite. Og så må jeg alltid utfordre mine egne grenser, oppfatningen av rett og galt, sannhet og løgn. I de mest ømtålige partiene må skrivingen kjennes krevende og vanskelig, jeg må på et vis forsere en barriere for å bli trygg på at jeg har nærmet meg noe vesentlig. Kommer det vanskeligste for lett, tror jeg liksom ikke helt på teksten og det jeg har skrevet.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Alle som jeg har lest siden jeg var 13 år gammel. De siste årene forfattere som Han Kang, Herta Müller, Elena Ferrante, Jenny Erpenbeck, Olga Tokarczuk og Clarice Lispector, for ikke å glemme Sara Stridsberg. Kvinner alle sammen, jeg vil derfor også nevne en mann som har hatt stor betydning for meg, J.M. Coetzee.

Foto

Gøhril Gabrielsen håper romanen når frem til "den rette" - noen som har forståelse og interesse for prosjektet hennes. Foto: Aschehoug

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg tenker aldri at jeg skriver til en helt bestemt person. Jeg håper heller på å nå frem til «den rette» – det vil si den som kan ha forståelse for og interesse av prosjektet mitt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Med tanke på pandemien, isoleringen og tiden vi lever i, vil jeg oppfordre alle til å lese «Veggen» av Marlen Haushofer. Selvoppholdelsesdriften, meningen hun tilfører ensomheten, ikke minst kjærligheten hun har til dyrene sine, viser hva vi kanskje taper av syne i våre teknologisk styrte liv.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser gjerne flere bøker samtidig. Er nettopp ferdig med «Penger på lomma» av Asta Olivia Nordenhof og «Morgenstjernen» av Knausgård, og holder nå på med «Fuglenes anatomi» av Merethe Lindstrøm og «Brannen» av Tarjei Vesaas.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Mora mi og søsknene mine. De bor nordpå, 160-190 mil fra Nesodden