– En roman trenger ikke å ha noe å formidle, romanen kan forsøke å finne ut av noe

Hva handler romanen om?

– «Ingen gjenboere» handler om Sara, en 35 år gammel kvinne som bor i Oslo og jobber som kommunikasjonssjef i næringslivet. Hun lar ingenting skje uten at hun allerede har forestilt seg det, slipper ingen helt inn eller lar dem få makt over henne. Sara har sterke meninger om det meste, særlig om relasjoner mellom kvinner og menn, om kvinner generelt, om kjønn, sex og kropp. Men da hun møter Jonathan, er det noe som endrer seg. Plutselig må Sara tenke seg om før hun svarer. Jonathan kommer fort tett innpå henne, og Sara mister kontrollen.

– Forlaget skriver at «Ingen gjenboere» er en roman om begjær og forelskelse, og om trangen til å gjennomskue alt rundt seg uten selv å bli sett. Det er jeg enig i.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Selvfølgelig, men er noe annet mulig? Finnes det mange romaner som er helt løsrevet fra både forfatterens eget liv og samtiden hen lever i? Nå kan det hende jeg er litt paranoid, men det er noe med dette spørsmålet, som alltid blir stilt hvis man er så heldig å bli stilt spørsmål om bøkene man skriver, som om det ligger et håp i spørsmålet om at forfatteren skal svare med å fortelle om sitt eget liv. Det har ikke jeg spesielt lyst til, rett og slett fordi boka ikke handler om meg.

– Jeg har heller ikke spesielt lyst til å oppsummere denne romanen i et par setninger med samfunnsanalyse. Hvis jeg kunne det, hadde jeg heller skrevet en kronikk. Ikke at jeg har så lyst til det heller. Det skjønnlitteraturen kan, som er umulig for kronikken, er å utforske uten å konkludere. Jeg skriver ikke romaner fordi jeg har noe å si. Det er nettopp derfor jeg skriver romaner, og ikke kronikker. En roman trenger ikke å ha noe å formidle, slik det blir spurt om i neste spørsmål, romanen kan forsøke å finne ut av noe.

– Jeg har forsøkt å finne ut av hva som skjer når et menneske som stort sett har kontroll, ikke lenger sitter med all makt i eget liv. Hva som skjer når noe blir skikkelig viktig i livet til en som er vant til at nesten ingenting er det. Jeg kan selvfølgelig være litt tabloid og si at det er en roman om å være redd for kjærlighet, og det har jeg vært selv, men jeg er det ikke lenger. Det er heller ikke noe som er unikt eller uvanlig, og Sara i romanen takler det på en helt annen måte enn meg. Fordi hun er et menneske som jeg har funnet opp.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Vil ikke formidle noe.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg skriver, tenker, leser, redigerer, får andre til å lese, skriver og skriver mer.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Diverse forfattere, redaktøren min Øyvind, elevene og lærerne på forfatterstudiet i Tromsø og samboeren min Daniel.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– En anmelder (gjerne flere).

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg har aldri klart å velge én bok, én film eller én sang, men jeg kan nevne et par bøker jeg tenker mye på. Ingen spesielt obskure, noen nye, noen gamle. Litteratur er tross alt ikke ferskvare. «Emily Forever «av Maria Navarro Skaranger, «Kjøttets tid» av Lina Wolff, «Pesten» av Albert Camus og «Drømmefakultetet» av Sara Stridsberg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg «Real Estate» av Deborah Levy og «Mine menn» av Victoria Kielland. Og om kveldene leser samboeren min Odysseen for meg.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Alt.