– Norge er ikke et så egalitært samfunn som vi liker å tro

Med «Selveiersanger» har forfatter og Ap-politiker Marianne Marthinsen gitt ut en roman som tar for seg maktbalansen i de nære relasjonene og det å forsøke å tilpasse seg andres regler.

Hva handler romanen om?

– Hovedpersonen min, Tonje, er et lysende ungt menneske med sterk oppdriftstrang. Samtidig bærer hun med seg en grunnleggende sårbarhet som gjør henne ganske utsatt, kanskje særlig i forholdene hun innleder til ulike menn.

– «Selveiersanger» tar for seg maktbalansen i de nære relasjonene våre. Den handler om å forsøke å tilpasse seg andres regler og til slutt nå et punkt hvor man må ta eierskap til eget liv.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Helt klart. Selv om handlingen i hovedsak ikke foregår i et politisk miljø, er det en roman med sterke politiske overtoner. Den drives fremover av sårhet og konflikter knyttet til hvordan de ulike karakterene opplever hendelser i vår samtid – som klimakrise og metoo-oppgjør – på veldig ulikt vis.

– Min hovedperson mangler de «korrekte» verdiene og lojaliteten til det politiske systemet vårt som familien hun gifter seg inn i er preget av.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– At Norge ikke er et så egalitært samfunn som vi liker å tro. Alle de nedarvede holdningene, alle de sosiale markørene, gjør det å bevege seg sosialt til en fremmedgjørende opplevelse for mange. Kanskje er det ikke mulig å helt komme forbi følelsen av å være «på besøk», være en som hermer og gjør seg til.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg opplevde aldri fullstendig skrivesperre, men jeg hadde definitivt perioder med lav selvtillit på vegne av det jeg holdt på med. Dette er veldig annerledes enn alt annet jeg har gjort tidligere i livet mitt.

– Jeg gjorde ikke så mye annet enn å bite tennene sammen, tvinge meg til å skrive videre og stole på forlaget som hele veien hadde tro på at dette kunne bli bra.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Den er lite systematisk. Litt overraskende for meg å oppdage fordi jeg vanligvis er en typisk ryddig «økonom-type». Kanskje er det derfor jeg liker skrivingen så godt. Den lar meg bruke helt andre sider av meg selv.

– Jeg følger rådet om å «skrive der det brenner», og så redigerer jeg, forkaster masse, vever sammen og snekrer overganger etterhvert.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– En hel haug med mennesker. Ascehoug-laget mitt med Mia Bull-Gundersen i spissen er de viktigste å trekke frem. I tillegg til en lang rekke forfattere jeg leser med stor glede.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg skjønte at jeg ville omtrent i det øyeblikket jeg lærte å lese. Jeg skjønte at jeg kunne da romanen min kom fra trykken og jeg fikk den i hendene første gang.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Vigdis Hjorth. Utelukkende av selvopptatte grunner. Jeg er en stor beundrer, og er skikkelig nysgjerrig på hva hun ville tenke om den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Et nesten umulig spørsmål, men Ali Smith står for meg som en av de virkelig store akkurat nå. Jeg tøyer spørsmålet litt og anbefaler hele hennes kvartett. Så original og oppslukende både innholdsmessig og språklig at hjernen nesten slår krøll på seg av glede. Et mesterverk, rett og slett.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg har akkurat begynt å lese Jens Bjørneboe på nytt. «Frihetens øyeblikk».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Alt det jeg liker best. Lese, skrive og løpe i skogen.