– En dag tenkte jeg «Verden er vakrest i Motlys», og ble nysgjerrig på hva slags karakter som kunne si noe sånt

Kaja Kvernbakken debuterte med romanen «Lukta av klor» i 2019. «Motlys» er hennes andre roman.

Hva handler romanen om?

– Elly er fotograf. På vei hjem fra et fotooppdrag kjører hun av veien. Når hun våkner på sykehuset har hun sterke smerter og oppdager at hun ikke kan se.

– Motlys handler om å finne ut av hvordan livet kan funke når alt plutselig blir snudd på hodet. Den handler om mestre mørket, både sitt eget og det faktiske, og litterært er den også en undersøkelse av hva du kan beskrive når du ikke kan bruke synet.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Den første kimen til ideen kom en høstdag jeg gikk gjennom Sofienbergsparken, og det lave sollyset blendet meg gjennom bladverket. Jeg tenkte «Verden er vakrest i Motlys», og ble nysgjerrig på hva slags karakter som kunne si noe sånt.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– For meg handler denne romanen om menneskeverd. Vi lever i en verden som er sykelig opptatt av produktivitet og ytre suksess, og glemmer at hver og en av oss er verdifulle i oss selv.

– Selv synes jeg det kan være vanskelig å stole på at andre kan sette pris på meg bare fordi jeg er, og at jeg ikke må bevise noe. Men når jeg ser på andre mennesker har jeg ingen vansker med å se dem som elskverdige og verdifulle akkurat sånn som de er.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei. Ikke skrivesperre. Jeg skriver alltid. Hele tiden. Når jeg ikke må tjene penger ved å gjøre andre ting. Men det har vært lange perioder med motstand der jeg ikke har sett veien foran meg.

– På et tidspunkt la jeg fra meg hele prosjektet, bare for å oppleve at Elly «møtte opp» i livet mitt og insisterte på å bli skrevet. Elly er en vanskelig person. Hun stoler ikke så lett på andre, og tror alltid at folk har underliggende motiver. Det har vært deilig å få jobbe med en så vrang person, så det har vært en motivasjon i seg selv. Etter hvert som jeg fikk grep om prosjektet ønsket jeg også å gi leseren følelsen av hvordan det er å bli slynget ut av sitt eget liv, og jobbet mye med hvordan jeg kunne få til det ved å øke tempoet i fortellingen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver mye, fort og dårlig. Så skriver jeg på nytt, nesten like fort og nesten like dårlig, og fortsetter sånn til jeg har en historie å fortelle og et språk å fortelle det med.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Nesten hver bok jeg åpner får meg til å ville bli en bedre forfatter. Men Arne Berggren ga meg en gang et velrettet spark bak som fikk meg til å faktisk skrive ferdig. For du blir ikke god, eller bedre, før du faktisk klarer å skrive noe ferdig. Det er derfor jeg fokuserer på å skrive fort og dårlig. Det dårlige kan jeg gjøre bedre, men hvis jeg sitter og gnukker på hver setning før jeg i det hele tatt har en historie å fortelle kommer jeg aldri til å komme i mål.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Hun som tror at hun må være perfekt, snill, produktiv og nyttig for at noen skal kunne elske henne og for at hun skal ha noen form for verdi – fordi det ikke er sånn, og jeg håper at denne boken kan sette døra på gløtt for tanken om at hun er elskverdig og verdifull selv om hun er sitt vrange, unyttige selv.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Braiding Sweetgrass» av Robin Wall Kimmerer, fordi den er skikkelig god. Kimmerer er biolog og poet av urfolksopprinnelse, og hun skriver magiske essays om hvordan jorda tar vare på oss, og vi kan ta vare på jorda. Det er en trøstebok og en bok som rister tak i deg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Autumn» av Ali Smith.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å skrive.