– En bør kjenne den en velger å gifte seg med

Hva handler romanen om?

– Ella forelsker seg i Mathias. Mathias forelsker seg i Ella. Etter tre måneder gifter de seg og flytter inn i Mathias' luksuriøse leilighet i Barcode, Oslos nye, skinnende fasade.

– Snart oppdager Ella mørke hemmeligheter i ektemannens fortid. Hemmeligheter som er så skremmende at hun ikke ser hvordan hun kan fortsette ekteskapet med ham. For Mathias er ekteskapsløftet også avgitt til Gud, et løfte som ikke kan brytes ved annet enn at døden skiller dem ad. Det begynner å haste om alt Ella har jobbet mot ikke skal være forgjeves.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ja og nei. Jeg er som mange andre også tidligere gift og har gjort meg noen tanker om hva som må ligge til grunn for at et ekteskap skal fungere. Dette er en bok som skal inspireres av det sjette budet: Du skal ikke bryte ekteskapet. Jeg valgte det budet fordi jeg synes det kan være en fin ramme for en psykologisk thriller. Som forarbeid har jeg lest meg opp på ulike tolkninger om budet. Ikke alle kirkesamfunn legger det samme i det.

– Vi snakker alle om utroskap, men slik jeg ser det kan en bryte ekteskapet på mange flere måter enn at en er utro, seksuelt. En kan være utro ved å være uærlig, ved ikke å engasjere seg i den andres liv, eller ved å holde svært alvorlige ting i fortiden skjult for den andre. Dessuten skal en ikke bare elske. En skal også ære hverandre. I alt for mange ekteskap tror jeg at det sistnevnte oftere er problemet når ekteskapet ikke holder. Å snakke sammen, ta opp ting som er vanskelig er også, slik jeg ser det svært viktig. Det meste kan løses og misforståelser avklares om en snakker sammen.

– Valget av Barcode er heller ikke tilfeldig. Min datter bor der med sin kjæreste og mine to barnebarn. Derfor har jeg tilbrakt en del tid i området, bodd der over flere uker og kjenner etter hvert en del av de flotte folkene som har bosatt seg der. Dessuten er Barcode, rent metaforisk, plassert i et spennende område; et uten historie og bygget på skjelvende sagmugg fra gammel trelastindustri, med Grønland et steinkast unna. Jeg tror dette er den første romanen som er skrevet hvor hovedkarakterene faktisk bor i Barcode. Et perfekt sted om en vil starte på nytt og utgi seg for hvem en måtte ønske å være.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– En bør kjenne den en velger å gifte seg med.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei. Dette var et overskuddsprosjekt hvor jeg har lekt meg med karakterene, plottet og språket. Jeg har skrevet den samtidig som jeg holdt på med min siste Bengt Alvsaker-krim, «Uvigslet jord», som kom i april i år, og opplever det som befriende å gjøre noe litt annerledes, uten å måtte ha fokus på etterforsking slik en må i en politikrim.

– Skrivesperre er ikke noe jeg opplever. Det er som å gå på jobb. Når jeg setter meg ned, skriver jeg uansett. Alt kan jobbes videre med.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er strukturert. Jobber fulltid som adjunkt og kontaktlærer i ungdomsskolen, så skrivingen foregår mest i helger og ferier. Men etter hvert har skriveoppdragene blitt såpass mange at jeg må ta ettermiddager til hjelp også. Det er ikke alltid like lett å være kreativ etter seks timer undervisning, men da legger jeg meg nedpå en time og så tvinger jeg meg til å skrive 2-3 timer etter det.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Først av alt blir jeg inspirert av andre forfattere. Å skrive for et forlag med en god redaktør, slik jeg er så heldig å få gjøre i Gyldendal og denne gangen med Vigmostad & Bjørke, gjør at jeg stadig lærer noe. Dessuten er jeg norsklærer og jobber med skriveopplæring. Noen ganger har jeg også fått inspirasjon fra skriveflinke elever.

– Den første som fortalte meg at jeg kunne skrive, og som jeg trodde mente det, var norsklæreren min: Kolbein Falkeid, som dessverre gikk bort nylig. Han kunne løfte fram små passasjer av tekstene mine og si: Se Agnes, hva du får til jente. Kolbein pirket ikke på skrivefeil og grammatikk. Han ga tilbakemelding på teksten. Det inspirerte meg, selv om jeg som sekstenåring ikke turte å tenke tanken helt ut, om at jeg kunne bli forfatter.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Enhver som mener at de har fasiten på hvorfor naboene skiller seg.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Pappa var nesten på Woodstock», av Ane Barmen. Hun kan kunsten å skrive med humor og stort alvor på samme tid. Beskriver veldig nært hvordan det er å ha en alkoholiker i familien og hvor vanskelig det kan være å forholde seg til det.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Nå holder jeg på med siste bok i trilogien til Sven Petter Næss: «Skyldig». Jeg har kost meg med de to første, og forstår godt at han ble vinner av Riverton, for nr 2: «Skjebnesteinen».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg er bestemor for to i Oslo og farmor for to i Haugesund. Skulle hatt mer tid sammen med dem, vært til stede i hverdagen, bakt og passet dem, tatt dem med på ferie i ukesvis, men jeg valgte å følge drømme i godt voksen alder. Det koster mye tid i tillegg til full lærerjobb.

– I stedet håper jeg at jeg kan være et forbilde for dem, en som viser dem at det er mulig å nå drømmer, selv om de virker uoppnåelige i utgangspunktet. Jeg håper jeg kan være hun de kommer til når de har kjærlighetssorg eller er i trøbbel. Jeg vil vise dem stedet hvor Janteloven er begravd, og fortelle dem at uansett hva andre sier, så er de verdifulle og gode nok.