Ei bok om livet i de indre bygder og ugagn

Hva handler romanen om?

– Livet i det nå forsvunne fylket Aust-Agder, via tre mennesker som er i slekt og som representerer tre ulike generasjoner.

– Den pensjonerte bonden, birøkteren og jentefuten Mikkel Ro (94) skal tilbringe en uke i selskap med sitt barnebarn Melissa (14), som er mest opptatt av den nye jenta i nabohuset. Samtidig anvender Mikkels datter Rancine sine egne metoder på sykehjemmet der hun jobber, mens hun prøver å holde både indre og ytre demoner fra livet. Alle prøver de å avlese tida og tyde tegnene som kan gi dem et grep om eget liv, hva det har vært og hvor det er på vei.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg hadde tittelen «Austalgi» liggende fra før, som en vri på den såkalte Ostalgien som oppstod i gamle DDR en stund etter murens fall, og da Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen, ga dette en anledning til å finne en ny innfallsvinkel på et gammelt materiale som behøvde nettopp det. I tillegg har jeg vokst opp i Aust-Agder selv, og kunne jo da bruke et og annet av min egen kjennskap til trakten og mennesketypene.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Livet i de indre bygder. Ugagn. En glede ved å leve og være i språket.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Ja, det var det mildt sagt - romanen ble påbegynt for nærmere 20 år siden, uten at jeg klarte å gjøre den ferdig. Siden har jeg plukket den frem med ujevne mellomrom, prøvd på ny, feilet på ny, år etter år.

– Romanen skulle opprinnelig handle mye om birøkt, men denne somlingen gjorde det vanskelig å holde fast på temaet, ettersom det har vært vel mye i vinden. Til slutt fant jeg altså en ny innfallsvinkel via fylkessammenslåingen, byttet ut noen karakterer og fikk fullført den vanskelige andreboka - som åttendebok. Det som hele tiden fikk meg til ikke å gi opp manuskriptet var de delene jeg hadde liggende, som jeg syntes var så bra, hver gang jeg hentet dem frem igjen, at det ville være for galt om de ikke skulle få komme til anvendelse.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Muligens dette at jeg flere ganger har klart å bruke gammelt materiale i en ny sammenheng, at det kan gå så mange år fra noe er skrevet til det faktisk blir brukt. (Vanskelig å vite om dette bør kalles treg- eller tålmodighet.) Dessuten har jeg et eget dokument der jeg noterer mulige titler (og karakternavn), og det har altså skjedd ganske ofte - blant annet med alle mine siste tre romaner - at disse titlene er med på å skape verket / bestemme retningen det tar. Det ligger en slags magi i tittelen, når den gir seg til kjenne.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Da jeg midt på 90-tallet gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland var det medstudentene mine. Fremfor alt er det de beste forfatterne jeg leser og har lest, den følelsen av forundring og frihet som oppstår i møtet med den beste litteraturen, og som gir en lyst til å skape slike rom selv. Rom som gir livet en ny optikk, som gjør det større. For min del tenker jeg da for eksempel på forfattere som Andrej Platonov, Robert Walser, Bruno Schulz, Rainer Maria Rilke, Olga Tokarczuk, Clarice Lispector.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det må bli mannen i gata, har alltid lurt på hva han ville synes.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Imre Kertesz, «Uten skjebne». Fordi ingenting er gitt. Alt kan alltid være på en annen måte.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Ivan Turgenjev,  «Fedre og sønner».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Livet består av enorme mengder tid, og derfor kaster vi den bort. Det er meningsløst å ønske seg mer tid til noe, tiden er der og den står til rådighet. Livet er egentlig en evighet, en overflod, som vi etter beste evne reduserer til en tynn strøm.