Det geniale med tegneserier
Steffen Kverneland har amputert klassikere, malt Edvard Munch på en rundt 200 kvadratmeter stor vegg på Tøyen og lagd tegneserie om farens selvmord. Nå skildrer han sin egen kunstneriske dannelsesreise.
– Jeg måtte nylig revurdere grundig hvordan jeg karikerte meg selv. Siden sist hadde jeg både blitt gråere og mer rynkete.
Det sier forfatter og tegneseriekunstner Steffen Kverneland, som er aktuell med boken «Brillegeit».
– Jeg vokter meg for å lage et flatterende glansbilde av meg selv. Da går jeg heller til den motsatte ytterlighet og harselerer og karikerer.
– Det viktigste er nok at det blir så virkelighetsnært og oppriktig som mulig, og gjerne underholdende i tillegg.
Boken starter med Kverneland som sitter alene ved skrivebordet og erkjenner at det bare er ham igjen. «Pappa døde i 1981, Tore i 2000, og mamma i 2003.»
Og videre:
«Fortellingen om familien og barndommen min har stoppet opp og forsvinner gradvis i takt med min hukommelse».
En av Norges fremste serieskapere
Kverneland debuterte som tegneserieskaper i en alder av 16 år, i bladet KOnk, og etter 40 år som tegneseriekunstner, har han opparbeidet seg en omfattende bibliografi.
Blant annet markerte han seg for alvor på 90-tallet med sin omforming av litteratur til tegneserier med serien «Amputerte klassikere», der han tok for seg litterære verk av forfattere som Ingvar Ambjørnsen, Samuel Beckett, Bjørnstjerne Bjørnson og Tarjei Vesaas. I tillegg har han illustrert bøker til Jan Erik Vold og Are Kalvø, og da han i 2003 fikk Statens toårige kunstnerstipend, gikk han over i biografisjangeren.
I 2013 ga han ut en egen tegneseriebiografi om Edvard Munch, kalt «Munch», som vant Brageprisen og er den første tegneserien som har blitt nominert til Brageprisen i sakprosa noensinne. Den ble for øvrig også solgt for oversettelse til elleve land og vant også Kulturdepartementets tegneseriepris.
I 2016 debuterte han som romanforfatter med «Vampyr», en «gotisk røverroman om den dystre hemmeligheten» til Edvard Munch, som gjorde at han mottok Fabelprisen 2017. Samme året fikk han også den høythengende Svenska Serieakademiens internasjonale pris for sitt samlede forfatterskap.
Den tredje i en trilogi
Parallelt med dette har han også hatt et selvbiografisk prosjekt gående, der han har brukt seg selv, familien sin og omgangskretsen sin på ulike måter, blant annet i utgivelsene «Slik har de det der & Den store hattefesten» fra 1995 og «Slyngel» fra 2002.
Det er i denne grenen av forfatterskapet årets bok befinner seg. Den er dessuten tredje og siste del av en trilogi.
– En trilogi av helt selvstendige, men beslektede bøker, forteller han.
I 2018 ga han ut den mye omtalte og svært kritikerroste boken «En frivillig død», som handler om faren og farens selvmord, som fant sted da han selv var 18 år – og hvordan det har påvirket hans liv. Året etter kom «Slyngel de luxe», som skildrer både barndommen og voksenlivet hans og er en antologi av selvbiografiske serier laget de siste 20 årene. Hoveddelen av den er fra «Slyngel» fra 2002 og «Slik har de det der» fra 1995, mens de øvrige seriene er tidligere publisert i blant annet Fidus og Kanon.
– Etter at «En frivillig død» var ferdig, visste jeg at jeg ville lage «Slyngel de luxe», og dessuten en tredje etter det igjen, nemlig årets «Brillegeit», med bare nytegnet stoff fra barndom og ungdom, forteller han.
– Så ga jeg alle bøkene samme utstyr og format, slik at de dannet en helhet. Alle bøkene står fullt og helt på egne bein, men man får en slags bonuseffekt hvis man leser alle tre. De beveger seg i det samme selvbiografiske universet, og til sammen danner de et større bilde av de menneskene, særlig meg, naturlig nok, og den tiden de skildrer.
Den kunstneriske dannelsesreisen
«Brillegeit» inneholder historier fra livet hans, fra barndommen i Haugesund der interessen for tegninger og kunst startet, til han etablerer seg som kunstner i Oslo. Om venner, mangelen på venner, familie, fester, museumsbesøk, drømmer, om den første boka han kan huske. Og om hvordan kunsten hans utvikler seg. For den røde tråden er kunsten, «Brillegeit» er en slags kunstnerisk opprinnelseshistorie.
Mens vi følger barndommen og ungdomstiden, og får ta del i ulike minner, vokser interessen for kunst og tegning.
Vi blir servert tidlige tegneserier, han lager hjemmelagde tegneseriehefter som han prøver å selge til kameratene sine, og han er på Munch-museet for første gang, der han er mest opptatt av de lyse veggene. Senere er han mer nysgjerrig på kunsthistorien, prøver å kopiere klassiske malere som Tidemand og Gude og Eilif Peterssen, og vi følger ham i hans forsøk på å komme i kontakt med hovedstadens kunstmiljø.
Etter hvert finner han sin stil og etablerer seg som kunstner i Oslo, og begynner å få oppdrag av aviser.
– Virkelig gøy å dykke ned i kjellerboden hjemme
«Brillegeit» består av fragmenter, minner og anekdoter fra egen barndom og ungdomstid. Selv om det som nevnt er fortellingen om Kvernelands vei inn i kunsten som er det underliggende temaet, inneholder den en rekke hendelser som ikke har direkte med kunst å gjøre. Men som på ulike vis har hatt sitt å si.
Er det noen hendelser du skildrer som du vil trekke frem som særskilt vanskelige, morsomme, eller på andre måter spesielle, å tegne?
– Mest utfordrende var det kanskje å skildre den nå avdøde barndomsvennen som gikk fra å være anarkistisk punker i Haugesund, til å ende som nazi-skinhead i Oslo, og samboeren som dumpa meg på dagen da jeg kom med foreldrene hennes til Oslo med flyttelasset vårt.
Han utdyper:
– Jeg ville ikke henge noen av dem ut, så jeg forsøkte å anonymisere dem, i den grad det var mulig, og skildre hendelsene mest mulig nøkternt. Jeg var overhodet ikke interessert i å lage noen slags «hevnbok», men hendelsene var ganske sentrale i oppveksten, særlig det å bli dumpa ved ankomst til en fremmed by, så de måtte liksom med. De det handler om, og de som kjenner til det og dem, vil vite hvem det er snakk om. Jeg viste dumping-sekvensen til hun det gjaldt, hun hadde naturlig nok vært litt nervøs da hun skjønte hvilken bok jeg holdt på med, og hun ble veldig lettet, syntes jeg hadde løst det fint.
– Ellers koste jeg meg veldig med å lage den lengste fortellingen i boken, «Tre detaljer i tre malerier», som handler om min gryende kunstinteresse som barn, fram til jeg for alvor er i gang som billedkunstner som ung voksen.
Boken inneholder i tillegg til Kvernelands tegninger også avisutklipp, fotografier og gamle malerier og tegninger.
– Det var virkelig gøy å dykke ned i kjellerboden hjemme og dra fram gamle tegninger og malerier, fotografere dem, og lime dem inn i fortellingen, forteller han, og legger til:
– Det er jo det geniale med tegneserier, du slipper å beskrive et ansikt, et landskap, et hus, eller i dette tilfellet, et maleri – du kan rett og slett vise det!
Prosess og fortellertekniske grep
Når Kverneland jobber med denne typen prosjekter, starter han alltid med teksten. Skriver ned episoder og scener i notatform og legger det inn i et dokument.
– Etter hvert bygger jeg det mer ut, deler handlingen inn i ruter og noterer i parentes over teksten hva som skal vises i ruta, enten det nå er en tegning, et foto eller et avisutklipp. Deretter begynner selve tegnearbeidet. Først skisser på tilfeldige lapper og ark, så tegner jeg opp selve sida i blyant på et A3 akvarellark, tusjer opp strekene og teksten med vannfast tusj og dyppepenn, så lar jeg tusjen tørke før jeg visker bort strekene, helt til slutt maler jeg med vannfarger oppå tusjstrekene og lar det tørke. Så skanner jeg inn sida. Er det noen skrivefeil eller et foto eller lignende som skal inn, så gjør jeg siste finish i photoshop.
Er du utelukkende komfortabel med å dele fra eget liv? Er det elementer av fiksjon i «Brillegeit», også?
– Er det noe jeg er veldig ukomfortabel med å dele, så utelater jeg det, rett og slett. Ellers prøver jeg å være så sannferdig som mulig, det står ingenting i bøkene mine som ikke faktisk har skjedd, i hvert fall ikke ifølge min hukommelse, men samtidig benytter jeg meg av en rekke fortellertekniske grep for å spisse og forme episodene og fortellingene. Det dreier seg da mest om komprimering, at ting som skjedde på helt forskjellig steder og kanskje med litt avstand i tid, blir slått sammen, så man slipper så mye transportscener og unødvendige miljøskildringer og slikt.
Selvbiografiske tegneserier
«Som i den rystende skildringen av farens selvdrap i «En frivillig død», møter vi også i årets bok en fullbefaren billedskaper. Samtidig med dette raffinementet, er han alltid tro mot tegneseriemediets store magasin av klisjeer og komiske punkteringer. I denne heldige kombinasjonen er han på høyde med undergrunnsmesteren Robert Crumb, som ikke bare er virtuos i groteskerier og ablegøyer, men også i teknisk briljans og klok refleksjon. Vi snakker her om eliteserien.»
Det skriver blant annet Dagbladet i sin anmeldelse av «Brillegeit».
Nevnte Crumb er også en av de selvbiografiske serieskaperne som har vært viktigst for Kverneland.
– Det er laget mange selvbiografiske serier, og det er nok de amerikanske, såkalte underground-seriene jeg er mest fortrolig med, forteller han.
– De viktigste for meg, og sannsynligvis for moderne selvbiografiske serier i det hele tatt, har vært Robert Crumbs kompromissløst selvutleverende serier, og ikke minst Art Spiegelmans «Maus», en selvbiografisk tegneserie der han forteller om sin ikke spesielt sympatiske far, og hans erindringer som holocaust-overlevende. Den har vært helt avgjørende for min måte å lage selvbiografiske og dokumentariske serier på, og kan verken overvurderes eller anbefales nok. Av moderne selvbiografiske serier har vel særlig iranske Marjane Satrapis «Persepolis», om hennes erindringer fra en oppvekst i Irans religiøse diktatur, og østerriske Ulli Lusts «I dag er den siste dagen i resten av ditt liv», om hennes opplevelser som ung punker på loffen med ei venninne til Sør-Europa, og deres møter med en ganske så misogynistisk kultur.
På siste side av «Brillegeit» finner vi Kverneland igjen sittende alene ved skrivebordet. Han har akkurat skildret et gammelt minne og skjønt noe han aldri har skjønt før.
«Nå skulle mamma og pappa og Tore vært her, så kunne vi ledd godt av det alle sammen».