Det er plass til alle, også ordentlig rare damer

Hva handler romanen om?

– Om Ulla, og bare Ulla. Hun er for gammel til å fortsette å bo hos tanta si, men for sta til å innse det. Etter en havarert svenskehandel, gir tanta henne marsjordre. Det liker ikke Ulla i det hele tatt, og hun prøver å klore seg fast i kjellerhybelen sin. Til sist blir hun tvangsflytta til en campingplass. Derfra går det bare framover.

– Ulla bestemmer seg for at hun er ment å gjøre noe stort, så hun kaster mobilen og drar nordover for å redde naturen generelt, og mer spesifikt, Repparfjord, som står i fare for å bli drukna i gruveslam. På veien dit pådrar hun seg merkelig nok venner, og befinner seg plutselig midt i en flokk med lamaer som kanskje ikke bare vil henne godt.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ikke utover mitt eget hode. For et par år siden skreiv jeg en novelle om en rar dame som skulle feire jul med tanta si. Tanta hadde akkurat mista mannen og forholdt seg til tapet som midlertidig, som om han hadde gått på butikken og snart ville komme tilbake med øl og potetgull. Så for å glede tanta og samtidig hjelpe henne med sorgprosessen, gravde hun opp onkelen, tok bilde av ham og ga det til henne i julegave. I novella blir ikke tanta spesielt glad for den gaven. Men jeg som skreiv den, blei ganske glad i den rare karakteren. Så jeg fortsatte å skrive om henne. Bare uten gravskjendinga.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– At det er plass til alle. Jeg har ikke lest alle bøker, men jeg syns det er litt få ordentlig rare damer i litteraturen. Kanskje dette kan være mitt bidrag.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg er ganske sikker på at det har gått cirka to år fra jeg hadde tekst med i Signaler til at boka nå kommer ut. Tror jeg. Tid og telling er ikke blant mine sterke sider.

Når og hvor skriver du?

– Klokka sju står jeg opp og lager kaffe. Så fordeler jeg den i to kopper, gir den ene til kjæresten min, og så drikker vi kaffe mens vi skriver. Etterpå spiser vi frokost.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det tviler jeg på. Jeg bare setter meg i en myk stol og skriver.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg tror alltid at jeg skal greie å lese minst to bøker i uka og setter meg hårete mål på goodreads, sytti, åtti eller hundre bøker. Men det viser seg alltid at jeg i tillegg til å lese, vil skrive, må jobbe og siden jeg liker bedre å ha venner enn å ikke ha det, så må jeg henge med dem og. I fjor leste jeg sekstitre bøker. Det er greit nok. Så lenge det er bra, leser jeg nesten hva som helst. Akkurat nå leser jeg «Tess of the D`Urbervilles» av Thomas Hardy, «Den terapeutiske kultur» av Ole Jacob Madsen og «More than this» av Patrick Ness.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Virginia Woolf, Cora Sandel og Tove Ditlevsen. Men jeg regner det ikke som sannsynlig at de gjør det.

Finnes det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Bare én? Skitt. Én bok er skikkelig lite. Men hvis jeg skal velge, går jeg for kjærligheten og velger meg «Ein dag vaknar me og det er sommar» av Ingrid Z. Aanestad. Den er så sykt fin, og det er kjæresten min som har skrevet den.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– En som spanderer. Men jeg har forstått at det er det ikke så mange forfattere som har råd til. Så kanskje Neil Gaiman? Han er fortsatt litt helt for meg.