At så mange faktisk vil lese bøkene mine og i tillegg liker det jeg skriver: Det er en helt spesiell følelse som jeg aldri venner meg til, sier krimforfatter Agnes Matre.
Foto
Haakon Nordvik / NTB kultur

Agnes Matre skriver krim om å bryte ekteskapet: – Et bud jeg har brutt noen ganger selv

Publisert: 9. august 2021 kl 10.54
Oppdatert: 10. november 2021 kl 18.57

Forfatteren sier hun aldri var i tvil om hvilket bud hun ville ta for seg da hun ble spurt om å bidra i forlaget Vigmostad & Bjørke-serien: Det ble det sjette budet: «Du skal ikke bryte ekteskapet».

– Vel, det er jo et bud som jeg har brutt noen ganger selv, uten å se ilden brenne i helvete. Men jeg hadde en gang en samtale med en prest som sa at om kjærligheten slukner, så er ekteskapet over på mange måter. Det er ikke noe igjen å bryte, sier Agnes Lovise Matre.

Men den ene karakteren i hennes nye, psykologiske spenningsfortelling «Til døden», som utkommer 16. august, er ikke helt enig. Om handlingen heter det: «Ella forelsker seg i Mathias. Mathias forelsker seg i Ella. Etter tre måneder gifter de seg og flytter inn i Mathias’ luksuriøse leilighet. Snart oppdager Ella mørke hemmeligheter i ektemannens fortid. Hemmeligheter som er så skremmende at hun ikke ser hvordan hun kan fortsette ekteskapet med ham. For Mathias er ekteskapsløftet også avgitt til Gud, et løfte som ikke kan brytes ved annet enn at døden skiller dem ad».

Matre har lagt handlingen til Barcode-strøket i Oslo med sine skinnende byfasader. Der avdekker hun ekteskapet som «går fra skjørt til livsfarlig», og forteller om valget:

– Barcode, hvor jeg har tilbrakt en del tid med barnebarna og sett miljøet fra beboernes ståsted, har vist meg at her kan alt skje. Her finnes hverdagsmennesker, men også dem vi i vår villeste fantasi ikke klarer å se for oss. På bygda sies det at alle har noe å skjule. Vel, det er mye bygdefolk i Barcode. Mange skjebner og sikkert en del fake profiles. Mye å spille på, røper hun.

Tidligere utgivelser i serien om De ti bud er «Andre guder» av Jørgen Brekke, «Sannheten» av Knut Nærum og «Min sønn» av Arne Svingen.