– 80-tallet var et veiskille

– Jeg er også optimistisk og positiv i grunnen, noe som kanskje vil komme overraskende på dem som har lest bøkene mine, sier Karl Ove Knausgård.

Knausgård følger opp «Morgenstjernen» med en frittstående oppfølger: Bind to, i det som skal bli tre bøker i samme univers, har fått tittelen «Ulvene fra evighetens skog», og i denne boken blir vi med tilbake til 80-tallet.

– I ettertid føles det som om 80-tallet var et veiskille. Kommersialiseringen av virkeligheten begynte for alvor, mediene ekspanderte, de første datamaskinene og dataspillene begynte å dukke opp – og så kom Tsjernobyl-ulykken. Ikke bare indikerte den at Sovjetunionen var i fritt fall, den gjorde også noe med en generasjons miljøbevissthet, sier forfatteren til NTB. Han legger til:

– Men ingenting av dette var synlig på 80-tallet! Jeg var der selv og ante selvfølgelig ikke hva framtiden ville bringe. Det var veldig interessant å skrive om, den blandingen av den gamle verdenen og den nye som begynte å ta form, uten at noen visste omfanget av den.

Knausgård gjorde litt research for å få tidskoloritten under huden. Han så på et par Dagsrevyen-sendinger, og ble smått sjokkert over hvor annerledes de artet seg, han leste aviser fra den gang og han trålet sendeplanene til NRK.

– Og så så jeg Norge-Argentina på YouTube! Men ellers skrev jeg om den verdenen som jeg husker den.

– Er også optimistisk

I front for handlingen i den nye romanen er Syvert. En ung mann som er 19 år gammel når romanen tar til. Han har nettopp dimittert fra marinen og reiser hjem til mor og lillebror.

– Han er optimistisk, positiv og sosial, og han ser ofte det gode i folk, sier forfatteren om karakteren. Og legger til at han denne gangen ville litt bort fra den grublende karaktertypen som han ofte har latt føre an: Karakterer som har lett for å føle skam, er veldig selvbevisste og ofte litt handlingslammet.

– Syvert er nysgjerrig, men ingen intellektuell, og han er en som liker å gjøre ting mer enn å tenke på dem. I romanen blir han plassert på et sted som krever veldig mye av ham, og det var interessant å se hva som skjer når rommet rundt ham smalner inn, forklarer forfatteren – som ser at han kan ha enkelte likheter med karakteren.

– Jeg er også optimistisk og positiv i grunnen, noe som kanskje vil komme overraskende på dem som har lest bøkene mine, framholder forfatteren – som også kjenner miljøet Syvert ferdes i, med fotball, bilkjøring, videokvelder og uteliv.

– Jeg kjenner dette fra oppveksten min. Det var spesielt gøy å skrive om miljøet rundt fotballen, det var en så stor del av livet mitt i mange år. Jeg forsøker å formidle gleden det ga, over både spillet og tilhørigheten. Fotballtrening på en tung og våt bane om høsten under flomlys er helt klart et av livets høydepunkter.

– Men det er også veldig mye i meg som ikke er Syvert, understreker forfatteren.

– Et mareritt

At det stundom kan snike seg inn skygger og mørke i bøkene hans nå, er kanskje ikke så rart all den tid Karl Ove Knausgård pønsket ut disse bøkene i et koronarammet London – tidvis i lockdown.

– Jeg tror at særlig «Morgenstjernen» var preget av det: Familielivet innendørs, som føltes vanlig og hverdagslig. Og katastrofen utenfor dørene, med hundretusenvis av døde og ambulanser overalt, til alle døgnets tider. Særlig i begynnelsen var trusselen der ute stor, vi visste jo ikke så mye da om hva dette var. «Morgenstjernen» er også noe der ute som ingen vet hva er, sier forfatteren. Som snublet over inspirasjon til «Ulvene fra evighetens skog» på smått tilfeldig vis.

– Jeg pleier å raske med meg hauger av bøker når jeg går i bokhandlene her i London, mye jeg aldri har hørt om, men som virker interessant. Jeg setter dem i bokhyllene når jeg kommer hjem og glemmer ofte at de finnes. Til jeg en dag tar en av dem fram.

En dag var turen kommet til en bok som gjorde forfatteren kjent med noe av tankegodset til en russisk filosof, som mente at evig liv var en mulighet.

– I boken ble det også beskrevet demonstrasjoner mot alder og mot død i Moskva. En slags folkebevegelse mot døden. Det var da jeg bestemte at den nye romanen skulle til Russland, sier Knausgård, som leste seg opp på den russiske filosofen, Nikolai Fyodorov (1829–1903), og hans ideer.

På spørsmål om Fyodorov har noe å si oss som lever i dag, svarer han:

– Tankene hans er mindre uvanlige nå enn da han levde. At det nå er mulig å klone døde dyr og mennesker gjør at den utopiske gjenopplivingsvisjonen hans ikke lenger er utopisk, men veldig nær virkeligheten.

– For meg er drømmen om evig liv et mareritt. Men den er en nøkkel til å forstå kulturen vår, som den gjennomsyrer.