– Vil spre språkglede

– I boken skriver jeg om folks språklige kjepphester og feil som mange irriterer seg over. Jeg gir skriveråd, råd jeg selv følger når jeg skriver. Men jeg ønsker jo først og fremst å spre språkglede. Så jeg skriver mest om morsomme, underfundige og forhåpentlig overraskende språkfenomener, sier Helene Uri når den ferske boken er ute.

Uri har vært Aftenpostens språkspaltist i to år og hun hadde lyst til å gjøre noe mer med spaltene hun hadde skrevet. Dermed ble det bok.

– Tittelen «Hoppe etter ruccola» er en hentydning til min forgjenger Per Egil Hegge, en slags språkspaltenes Wirkola. Ekstra gøy blir det når en språkbok får tittel etter et fast uttrykk – brukt feil, forklarer Uri om boknavnet.

Skifter betydning

Mange er opptatt av språk her i landet, av orddelingsfeil, kommafeil og annet rusk. Dersom du kjenner en sterk irritasjon i møte med språkfeil, så kan det godt hende du lider av grammatisk pedanteri-syndrom (GPS), forklarer Uri: Et syndrom som kjennetegner de som irriterer seg over språkfeil, og som har en sterk trang til å rette på andre.

Selv er hun ikke utpreget plaget, understreker hun, men svarer slik på spørsmålet om hun bekymrer seg over språkutviklingen:

– Det er klart jeg skulle ønske at avisene prioriterte korrekturlesere. Og selvsagt vil jeg gjerne ha mer grammatikk i skolen. Dessuten skulle jeg ønske at norsktalende stolte mer på språket sitt og ikke innbilte seg at alt er bedre på engelsk. Men når det er sagt: Jeg er ikke bekymret i det hele tatt.

I boken viser hun blant annet hvordan enkelte ord og uttrykk rett og slett skifter betydning.

– Det er jo trist at vi mister kulturhistorie når noen av uttrykkene blir annerledes. Men det er jo forståelig at det skjer. For eksempel i tilfellet Wirkola. Da jeg var liten, var det antakelig ingen i Norge som ikke hadde hørt om ham. I dag er det nok annerledes. Bjørn Wirkola hadde sin storhetstid på 60-tallet. Uttrykket å hoppe etter Wirkola gir mening for oss som vokste opp med ham, men for ungdom er det bare et rart ord. Ruccola derimot er noe kjent, og dermed blir et nytt uttrykk født, sier Uri – som også trekker fram uttrykket «å gjøre noen en bjørnetjeneste». For mange unge brukes uttrykket nå med positiv betydning.

Baller i ryggen

Uri sier det også kan bli lett komisk når enkelte ord og uttrykk misforstås og brukes på nye måter.

– Ha baller i ryggen er jo en anatomisk pussighet. For alle kjønn, ler hun – og nevner også nye vrier på kjente uttrykk: Mange unge sier nå «å brette opp armene», «å bøye seg i hatten» og «ikke den smarteste kniven i skuffen».

– Språket forandrer seg uansett. En generasjon snakker litt annerledes enn den forrige generasjonen. Sånn er det, og sånn vil det alltid være. Samtidig vet vi at frekvens beskytter mot endring. Så hvis vi alle hadde begynte å bruke faste uttrykk mange, mange ganger daglig, vil det hjelpe ungdommene til å bruke dem på den måten vi mener er den rette. Det er bare å sette i gang, oppfordrer Uri. Som også mener folk som jobber daglig med språk bør ta noen runder med ord som eksempelvis bramfri, lødig og skamros.

– Her er det mye vakling – og en befolkning som har ulik oppfatning av ordene. Sjekk i ordboken – kanskje blir man overrasket, sier forfatteren – som også gir eksempler på at ord speiler endringer i samfunnet. Vi har fått nyord som fasttelefon, lineær-TV og villsnø. Uten at vi tenker nevneverdig over det, så sniker det seg inn mye nytt i løpet av et tiår. Slik at språket vårt vokser.

Og norsk er faktisk et større språk enn mange tror, forteller Uri. Som roper et lite varsku når det gjelder den evige språklige verkebyllen: Anglifisering.

– Det er mye engelsk, ja! Og mer blir det. En ting er enkeltordene, en annen er alle oversettelsene av uttrykk og fraser, sier hun – og gir eksempler som «det gjorde dagen min» og «tok til gatene».