Uri har skrevet roman om organdonasjon
I romanen er det seks ulike menn som forteller oss historien til Margrete. Hun er nemlig midtpunktet for et skikkelig drama, og de seks mennene som forteller har ulike roller i dette dramaet. En er elskeren hennes, en annen er sønnen – mens en tredje ender opp med å gi henne hjertet sitt. Bokstavelig talt.
Om bakgrunnen for at hun har valgt seg denne tematikken, sier Uri:
– Jeg satt på et fly da sidemannen gjenkjente meg og ville «tilby» meg en romanidé. Faren til min nye flyvenn hadde fått operert inn et nytt hjerte, og i denne erfaringen lå det mye spennende stoff, mente sidekameraten min. Jeg lyttet til ham og merket at historien gjorde inntrykk. Tidligere har jeg forholdt meg ganske teoretisk til problemstillingen, men nå ble dette med organdonasjon mer levende.
Uri understreker at da hun satte seg til tastaturet så var det en fullstendig fiktiv historie som tok form. Hun har ikke brukt noe av historien til faren til mannen på flyet.
– Men tankegodset kom derfra. Det lå et emosjonelt potensial her som jeg ville forfølge.
Uventet situasjon
I skriveprosessen kom nye og uventede ting til å spille inn. Uri har en datter som er nyutdannet lege og som skulle ut i det skremmende koronalandskapet. Hun sendte bilder til moren sin, iført fullt verneutstyr og visir. Pandemialvoret kom plutselig veldig tett på, forteller forfatteren.
Samtaler med venner om sykdom, død og organdonasjon tilførte også noe ekstra til skrivingen.
– Spesielt spørsmål om organdonasjon koblet til barna til folk, skaper følelser. Moderne og ikke-religiøse mennesker kan plutselig finne på å si ting som: «Men tenk om vi skal møtes igjen etter døden, da kan jo ikke sønnen min ha et hull der hjertet skal være, så derfor kan jeg ikke tillatte det». Andre igjen er helt klinkende klare på at organdonasjon er noe som må til, sier Uri.
I romanen sin lar hun donorforeldrene få vite hvem som fikk sønnens hjerte etter dennes død.
– Her måtte jeg dikte litt, for slike opplysninger er selvfølgelig strengt taushetsbelagte. Men det at jeg gir denne familiene en slik kunnskap skaper et nytt interessant spørsmål: Er det slik at den som får et nytt organ skal, bør eller vil kjenne på bindinger, plikt eller ansvar i forhold til donorens etterlatte?
Grundig research
For å kunne skrive troverdig om organdonasjon har Uri hentet inn eksperthjelp. Hun har hatt kontakt med lege og kardiolog Wasim Zahid, og hun har konsultert både datter og svigersønn, som begge er leger. Videre har hun lest medisinske artikler som omhandler organdonasjon, samt trålet intervjuer med folk som har stått på begge sider av donor-bordet.
– Dette er ikke en fagbok eller debattbok, men dersom noen tenker litt ekstra rundt dette med organdonasjon etter å ha lest boka, så er det en fin bonus, sier forfatteren. Som altså lar menn rundt den hjertetrengende kvinnen få fortelle om det som skjer. Dette beskriver forfatteren som en spennende utfordring. «Å være mann» under skrivingen var egentlig ikke så vanskelig, får vi vite. Menneskelig erfaring er menneskelig erfaring, uavhengig av kjønn, fastslår hun. Men legger til at det var utfordrende å skulle gjøre seks ulike menn troverdige og ulike – i en og samme bok. For å få dette til tydde hun til nye knep.
– Den unge donorens far satt litt langt inne, men så forsto jeg at dette var en nynorsk-person. Da løsnet det faktisk med én gang. En annen karakter fikk dialekt. Jeg visste ikke at jeg hadde disse stemmene i meg, men det ble en ny aha-opplevelse som bare viser meg hvor mye språket har å si for hvem vi er, fastslår forfatteren, språkentusiasten og formidleren. Som svarer slik på spørsmålet om hva det beste noen kan si om romanen «Katalog over mine menn» er:
– Det jeg alltid håper på når jeg skriver romaner, er at jeg har skapt en engasjerende historie. Denne romanen vil nok sette i gang tanker rundt liv, død og helse – og kanskje derfor også føles litt ekstra aktuell.