Slår et slag for fantasien

Det er 35 år siden Erik Fosnes Hansen som knapt 20-åring utga den svært kritikerroste romanen «Falketårnet». Nå i høst har han sluppet roman i samme ånd – og igjen blitt en av bokhøstens store snakkiser.

Erik Fosnes Hansen ser at hans aller første roman og høstens bok har visse likheter. Som at de er fabulerende, byr på snakkende dyr og eventyrlignende landskap – som bringer tankene til tyske middelaldersamfunn.

– Det er nok likheter, men også store forskjeller. Ikke minst er høstens roman mer burlesk, sier forfatteren til NTB. Og forteller følgende om hva som satte ham på sporet av høstferske «Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin»:

– En drøm. Min kone Erika (Fatland) og jeg var sommeren 2017 stipendiater på Bergmangårderna på Fårö ved Gotland, altså i Ingmar Bergmans hjem, dit kunstnere nå kan få komme for å arbeide. Et fantastisk sted på en magisk øy. Der drømte jeg åpningsscenene første natten, og skrev dem ned. Oftest kan man ikke gå videre med slike drømte historier, men denne bare fortsatte å utvikle seg – på en måte fortsatte jeg å drømme den fram i våken tilstand, mens jeg skrev.

Uvirkelighetslitteratur

Dette myldrende og fabellignende stoffet er noe helt annet enn all virkelighetslitteraturen som må sies å være en hovedstrøm i norsk litteratur akkurat nå. Og anmelderne liker det. Terningkastene har vært skyhøye og skussmål som «Ellevill lesefest», «Årets gøyeste roman» og «Du snakker om stålkontroll» har stått i kø.

– Det er definitivt Uvirkelighetslitteratur jeg har skrevet denne gang. Nå er det selvsagt utmerket at forfatterne skriver om den virkeligheten folk kjenner igjen og setter dagens problemer under debatt. Samtidig kan bøker være så mye mer, ta leseren med til andre virkeligheter. Dette eskapistiske elementet i litteraturen har jeg alltid vært glad i, forklarer forfatteren – og legger til at han synes allmennmenneskelige tema og problemer bli tydeligere når de ses mot en annen bakgrunn.

– Grunnleggende sett foregår jo alle romaner i et indre rom, leserens egen forestillingsverden, i det landet som heter Det var en gang. Heller ikke «virkelighetslitteratur» er helt virkelig, fastslår forfatteren.

Lo for seg selv

Etter «Falketårnet» har Erik Fosnes Hansen fortsatt å fôre vår indre kino med bøker som «Salme ved reisens slutt», «Beretninger om beskyttelse» og «Løvekvinnen» – tre bøker som må ha krevd uendelig mye research. Men med «Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin» har han stått friere.

– Det er mer en slags beskrivelse av mitt indre inventar, av fakta og forestillinger jeg har samlet gjennom årene. Her finnes alt mulig på en gang, fra mange sammenhenger, steder og tider. Som hula-hula spilt på sekkepipe – boka ble skrevet både i Skottland og i Polynesia, opplyser forfatteren.

Og som en anmelder påpeker. Det virker som om den rutinerte litterat har hatt mye moro under skrivingen.

– Jeg hadde det fryktelig morsomt! Blant annet fordi jeg ofte ikke visste hvor fortellingen gikk. Mange ganger var jeg like overrasket som jeg håper leseren blir. Det hendte jeg satt og lo for meg selv mens jeg skrev, har kjæresten min fortalt. Det hadde hun ikke opplevd før, gitt.

Både krim og satire

Forfatteren håper leseren lever seg inn i handlingen i hans nye roman – selv om dette ikke er realisme.

– Ekstra fint er det dersom vedkommende øyner noen av de dypereliggende sjiktene i handlingen. Allegorien. De tingene som faktisk handler om alvorlige tema fra vår egen tid. For de er der jo. Det er også en roman om nåtiden, selv om den tilsynelatende ikke virker slik, forklarer han. Og oppsummerer slik når NTB ber om en liten teaser på hva som venter leseren:

– To gullmakere, en gammel og en ung, kommer til den lille byen Jüterbog for å holde en forestilling, der de lager gull for publikum. Kortvarig gull. Straks dras de inn i en intrige som handler om fremtiden til den unge herskerinnen på stedet, Clotilde. Det er nemlig subversive, radikaliserte krefter i sving. Så det er på en måte både en thriller, en krim – og en satire over samtiden, utdyper Fosnes Hansen. Og svarer slik på spørsmålet om han er bekymret for litteraturens kår i en stadig mer skjermbasert hverdag:

– Ja. Tiden vi før brukte på å lese, brukes nå foran skjermen. Folk ser serier – ofte gode serier – i timevis, kveld etter kveld. Vi også. Men litteratur er ikke en serie på Netflix. Den er så mye mer, så mye rikere, noe man har større personlig eierskap til. Den flate og forutsigbare fortellerformen som mange serier ofte benytter seg av, har dessverre også funnet sin vei inn i måten mange av dagens bøker skrives på. Vi blir gradvis vent av med å bruke fantasiens muligheter. Jeg vil gjerne slå et slag for fantasien.