Martine Johansen håper Fredrik Solvang leser boka hennes om dommedag

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om kjærlighet, isolasjon, eventyr og livet etter endetiden. «Vi har ikke fire nye år» er en fremtidsfabel og en urovekkende endetidsfortelling fra et katastroferammet USA. Året er 2021 og Trump er nylig gjenvalgt. To unge kvinner legger ut på en lang bilreise fra sørstaten Georgia, for å gifte seg i Las Vegas. De vies av en Elvis-etterligner, og lover å aldri etterlate hverandre på Heartbreak Hotel. Idet de kommer ut fra kapellet, lyser en gigantisk eksplosjon opp himmelen utenfor byen. Ørkenen brenner. Og Las Vegas blir raskt til et katastrofeområde.

Foto

Foto: Vigmostad & Bjørke

– De to kvinnene må manøvrere en verden som smuldrer. I syndenes by treffer de turister og lokale, alle med sprikende teorier om hva som har skjedd. Har det hendt en ulykke med atomreaktorene, er det en naturkatastrofe, har russerne skylden, eller er det selve dommedag? Og er det trygt å forlate Las Vegas?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– I 2015 giftet jeg meg med kona mi i Las Vegas. Det var nylig blitt lovlig for to av samme kjønn. Jeg noterte meg steder, mennesker og inntrykk. Jeg har aldri vært et sted som passer bedre som setting for en roman, så jeg visste at jeg ville bruke byen, men jeg visste ikke hvordan før året etter.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Da Trump ble valgt inn i november 2016, satte det et støkk i meg. Jeg ble engstelig.

– Brexit gjorde mye av det samme med meg. Det samme gjør ofte uttalelser fra Sylvi Listhaug på Dagsnytt. Jeg merket at mange av vennene mine også var mer engstelige for fremtiden enn før. Noen opplevde trusler på åpen gate for første gang. Noe virket som om det var i endring. Jeg bestemte meg for å skrive en fabel utfra ideen om at Trump blir gjenvalgt i 2020, og at det verst tenkelige scenarioet skjer: At verden går under.

Hva gjør vi om det oppstår atomkrig, dødelig pandemi, ukontrollerte klimakatastrofer eller at samfunnet kollapser?

– Hva gjør vi om det oppstår en atomkrig, en dødelig pandemi, ukontrollerte klimakatastrofer eller at samfunnet kollapser som følge av dette? Jeg ville undersøke ulike individers respons, og da særlig gjennom de to hovedkarakterenes reaksjoner på ny informasjon. Den ene karakteren er fra Horten og har vokst opp i Jehovas vitner, og jeg ser for meg at dette påvirker synet på en slik katastrofe.

– Jeg ville også se nærmere på muligheter for liv etter en eventuell global kollaps. Ved å skrive om dette, opplevde jeg litt mer kontroll over historien og fremtiden, selv om den er fiktiv. Det ga meg et nytt håp. Jeg håper historien kan gjøre noe av det samme for leserne. Særlig nå som vi går igjennom mye av det samme som karakterene i boka opplever!

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg begynte som nevnt i Las Vegas i 2015. Men selve skrivingen tok for alvor form i Amsterdam i 2017 og 2018, da jeg tilbrakte et halvt år der for å skrive.

Når og hvor skriver du?

– Jeg noterer gjerne på offentlige steder, men skriver ut notatene og redigerer i isolasjon. Det trenger ikke være et bestemt sted, men jeg trenger å være alene for å skrive helsider, jeg blir lett distrahert. Jeg skriver best midt på natten, når alle andre sover.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg kan se for meg at en del av prosessen min er litt annerledes. Jeg skriver som regel ned ideene mine, karakterbeskrivelser, skisser til scener osv. som små dikt, før jeg skriver de ut. Jeg jobber som slampoet, altså skriver og fremfører jeg spoken word-poesi, så jeg er vant til å jobbe på denne måten, før jeg utarbeider romansidene. Denne bokutgivelsen kan sies å være nærmere poesi i formen enn de to andre romanene mine.

Denne boka kan sies å være nærmere poesi i formen enn de to andre romanene mine.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Det vet jeg virkelig ikke. Korona har økt antallet. Jeg leser ofte romaner raskt og intensivt utover natta, hvis boka er god, og stopper ikke for å sove. Det er noen ganger snakk om en roman i uka. Mens jeg leser samtidspoesi daglig og mer langsomt. Når jeg skriver på en roman leser jeg kun sakprosa, så jeg ikke blir inspirert til å endre alt jeg holder på med underveis.

– Korona har gjort at jeg higer etter «dårlig litteratur» som er lett å bla seg fort gjennom, derfor leser jeg nå pulp fra 60-tallet.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Jeg tar meg friheten å nevne folk jeg er fan av innenfor ulike felt, fordi det kjennes nesten som å møte dem.

1. Siri Nilsen: Hun er så kul! Jeg skrev musikken hennes inn i min forrige roman fordi jeg er fan. Så jeg håper at hun leser noe jeg har skrevet. Tenk om hun ble inspirert til å skrive en sang med utgangspunkt i boka? Man kan drømme, sant?

2. Fredrik Solvang: Igjen, så kul! Han stiller blant de beste om han bare leser sakprosa, men hvis han vil lese om dommedag en frikveld så håper jeg han velger denne boka.

3. Frode Grytten: Han introduserte meg under debutantdagene på Litteraturhuset da jeg debuterte med romanen «Hvite jenter kan ikke synge blues». Det var så kult å se noen jeg idealiserer snakke om boka mi. At han hadde lest den og hadde fine ting å si om den var stort. Jeg håper han leser denne og tenker at jeg har vokst.

Jeg synes også det virker best å treffe noen fra en annen tid.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Den fantastiske redaktøren min, Tiril Broch Aakre, ga meg min beste korona-leseropplevelse med «Mødre og døtre». Den var så genuin og intens at jeg måtte hengi meg til denne dårlige pulp-litteraturen etterpå, så jeg slapp å sammenligne neste bok med hennes. Det ville ikke vært rettferdig ovenfor neste bok.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Allen Ginsberg. Hver gang. Hver eneste gang. Jeg har to Ginsberg-tatoveringer, én er liksom ikke nok. Jeg synes også det virker best å treffe noen fra en annen tid. Noen som kan dele tankesett fra en annen kontekst, men som fortsatt levde nærme nok min egen samtidig til at ikke hele samtalen består av å identifisere forskjeller og forklare dem for hverandre. Allen Ginsberg trenger liksom ikke vite hva TikTok er.