Sandra Lillebø gir utsatte barn en stemme i ny roman

Hva handler romanen om?

– «Tingenes tilstand» er er mor-datter-roman som handler om hvordan det påvirker et barn å vokse opp med en psykisk syk forelder, og hvilke konsekvenser det har også i ens voksne liv. Men det er også en roman om kunstens og språkets forutsetninger, og om hva som skal til for å kunne ta ordet.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har vært åpen om at selv om det ikke er noe en-til-en-forhold mellom jeg-et i romanen og meg selv, tar jeg utgangspunkt i egne erfaringer. Det betyr ikke at det er erfaringene mine som har fått meg til å skrive - tvert imot er det vel heller på tross av dem at jeg har kunnet skrive en roman. Det var først da jeg innså hvor tett mine erfaringer og min livsfølelse henger sammen med mitt kunstsyn og mitt syn på samfunnet forøvrig, at jeg kunne begynne å skrive den.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil gjerne gi en stemme til de utsatte barna som ikke blir sett, til kronikerne i psykiatrien og deres pårørende, som ofte har så strevsomme liv at de knekker sammen. Slik går psykiske lidelser i arv, hånd i hånd med fattigdom. Det er også viktig for meg å vise at det ikke er gitt å ha et språk, det er ikke gitt å ha en stemme, og det å ha dette er et privilegium som også fører et ansvar med seg.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg begynte å skrive i oktober 2019, og da tok det bare noen uker før jeg var ferdig. At det tok så kort tid henger nok sammen med at det lange modningsarbeidet som ligger bak.

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver når jeg har råd til å sette av tid til det. Det er oftest på dagtid og foregår i sofaen, i senga eller ved spisebordet. Unntaksvis på kontoret.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Tidligere i livet jobbet jeg hele tiden, og det har jeg ikke lyst til lenger. Til gjengjeld har jeg blitt veldig effektiv, så jeg får gjort like mye som før. Skriveøktene kan være veldig intense, men når det har gått fire, fem timer er det nok. Da må jeg gå meg en tur, se på TV, lage middag eller trene.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Det varierer litt, men jeg ligger nok på cirka 70 bøker i året i snitt. Jeg leser både skjønnlitteratur og sakprosa, på norsk og på fransk, og av og til på engelsk, jevnt fordelt mellom nyere og eldre bøker. Det viktigste er at det må være etter innfallsmetoden - siden jeg også leser en del i forbindelse med arbeidet mitt er det livsviktig å holde på leselysten.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Jeg vil at Bent Høie og Ingunn Økland skal lese den. Og så alle de som jeg ikke vet hva heter, og som står midt i livsstormen hver eneste dag.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Nå som alle endelig har skjønt at de må lese Annie Ernaux, er det på tide å introdusere Violette Leduc for et norsk publikum. Begynn gjerne med L'Asphyxie!

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Uten tvil: Annie Ernaux.