– Vi må snakke om det

Kathrine Nedrejords «Lappjævel» er en roman for unge om fornorskningspolitikken. Den er basert på research, intervjuer og lesning av vitnemål fra internattiden.

– Vi må ikke glemme, sier forfatteren som er klar med ei bok som både berører og provoserer. Men dersom du tror at historien som tegnes fram, om lille Samuel på internatet, er satt på spissen, tro om igjen. Forfatteren utdyper:

– Når jeg setter den opp mot virkelige historier, er den heller innimellom for snill.

Nedrejord legger ikke skjul på at bokarbeidet innimellom har kostet:

– Det er klart det er vondt å skrive om mobbing, og ikke minst forsøkene på å frata Samuel den samiske bakgrunnen. Jeg lider med han, selvfølgelig, jeg som er samisk selv og så gjerne skulle hatt det språket som morsmål. Det er så fælt å tenke på at mye av det internatbarna gikk gjennom var konsekvensene av en villet politikk. Det at noen kunne bestemme at en av kulturene innenfor vårt lands grenser var mindre verdt enn andre, det synes jeg er utrolig opprørende.

– Det er nok derfor jeg har gitt Samuel de opprørske trekkene også. Jeg trengte en hovedperson med mot til å si fra, fortsetter Nedrejord – som har skrevet mørkt for ungdom før.

– Det jeg skriver om er dessverre temaer som angår unges hverdag, som psykisk helse, mobbing, svik, rasisme. Jeg tror det er viktigere å snakke om det, enn å unngå det. Det handler om å ta målgruppa på alvor.

Fikk ideen på brun pub

Gitt at Nedrejord selv er samisk, virker det nesten litt overflødig å spørre hvor ideen til Samuel-boka kommer fra. Men stoffet hun nå har behandlet i romanform ble først virkelig levende for henne da hun ble med foreldrene på en brun pub i Oslo.

– De pleier å gå et sted der det vanker mange fra Finnmark, og det bli ofte fortalt historier rundt bordet. Den gangen var det en som fortalte om sin tid på internatet, og historien var opprørende – og engasjerende. Jeg har alltid visst at det var en tøff tid for mange, men ved å få høre historiene direkte fra en som var berørt, ble også jeg svært berørt.

Nedrejord tror mange har lagt lokk på hendelsene.

– Mange har ikke orket å snakke om den tiden, men når de først forteller, er det sterkt. Og jeg tenkte med én gang at dette er et stoff som flere i Norge bør kjenne til. Det er tross alt en del av vårt lands historie. Jeg ble veldig engasjert og begynte å gjøre research om internattida for å lære mer om den.

Ut av dette vokste historien om Samuel fram.

– Når han kommer til internatskolen, er han engstelig og nervøs. Og ikke minst: Han forstår ikke noe av det som blir sagt. Men selv om miljøet som møter Samuel er tøft og ekskluderende, er han modig og snart finner han seg ikke lenger i hva som helst. Men det koster ham dyrt, forklarer forfatteren.

– Merket dem for livet

Nedrejord har også laget et teaterstykke for voksne om samme tema, og hun har intervjuet tidligere internatbarn, lest faglitteratur, sett filmer – som «Sameblod» – og ikke minst har hun studert den berømte skoleparagrafen som satte det hele i gang.

– Det er så mange flere historier å fortelle enn den ene jeg forteller i «Lappjævel!», men dette er i det minste en begynnelse, sier hun – og forteller at også hennes egne besteforeldre ble ofre for fornorskningspolitikken:

– Besteforeldrene mine er dessverre ikke lenger i live, så jeg har først og fremst lyttet til gjenfortellinger av deres opplevelser på skolen. Jeg har også snakket med grandonklene mine som fortsatt lever, og fått vite at besteforeldrene mine var såpass heldige at de slapp å flytte hjemmefra. Men det å begynne på en skole der de ikke kunne språket, det merket dem dypt. Det gjorde at de senere valgte å ikke snakke samisk med egne barn. Så skoleparagrafen hadde akkurat den virkningen myndighetene hadde håpet på: At flere valgte vekk samisk språk og aller helst kultur også.

Forfatteren håper boken får mange lesere, og sier:

– Jeg håper at leserne av «Lappjævel!» blir berørte og opprørte, og ikke minst at de får et tydelig innblikk i en historie som vi oftest ikke snakker om. Jeg håper at engasjementet mitt smitter over, og at man skjønner hvorfor det er viktig at minoriteter har en stemme og plass i offentligheten.

Kathrine Nedrejord er forfatter og husdramatiker på Dramatikkens hus. – Det er helt klart at koronakrisen påvirker arbeidet mitt, særlig med teater. En hverdag uten kultur og møter mellom mennesker, er en tristere, mørkere hverdag. Jeg savner teateret, sier hun.