– De politiske strukturene påvirket mitt blikk på eget barn

Hva handler romanen om?

– En mor føder et barn med Downs syndrom, samtidig som et eldre fransk ektepar legger seg inn på en luksussuite i Paris for å begå selvmord. Romanen handler om hva et fullverdig menneske(liv) er. Om pleietrengende kropper, og hvordan vi forholder oss til det fremmede, eller det som faller utenfor normen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– I alle mine tekster har jeg vært interessert i grenser, grenseoverskridelser og «barnet» som størrelse. Både den helt konkrete alderen, perioden i livet hvor man er overgitt til de voksenes verden og omsorg, men også «barnet» som metafor på det uskyldige; det som formes fra første sekund av samfunnet rundt, og på det som eksisterer fordi vi tar vare på det.

Foto

(Foto: Gyldendal)

– Da jeg fødte et barn med Downs syndrom, pågikk debatten om slike foster bør leve eller ikke. Jeg opplevde at de politiske strukturene og bestemmelsene påvirket blikket mitt på eget barn. Tematikken om utenforskap - om grensen for det som faller utenfor normen - ble aktualisert i sin ytterste konsekvens da det ble diskutert om dette barnet i det hele tatt skulle få finnes i verden. Det var både interessant og smertefullt, og etterhvert viktig for meg å undersøke litterært. Bare i fiksjonen kunne jeg behandle dette fra alle perspektivene jeg synes spørsmålet om menneskeverd berørte.

– Eller for å si det med Simone de Beauvoir sine ord: «Ikkelønnsomt menneskelig materiale». Hvem omfattes av det i vår tid? Eldre og annerledesfødte? Flyktninger og mennesker med religiøse oppfatninger annerledes enn våre? Hvem er det som til enhver tid faller utenfor en etablert orden?

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– På samme måte som John Cage i «4,33» inviterer lytterne til å høre på hverandre snarere enn musikken, inviterer «Entré» leseren til å rette søkelyset mot det som er rundt, «det normale» – en kategori med grenser som noen alltid vil havne utenfor. Romanen forsøker å si at de forestillingene vi har om verden og hverandre er bevegelige. Mye handler om perspektivet man ser fra, og spørsmålet man stiller. Noen ganger er kanskje ikke de riktige spørsmålene stilt.

– De politiske bestemmelsene og det personlige livet kan være så sammenvevd at det er vanskelig å tenke klart for å ta riktige valg, for eksempel når det gjelder andres menneskeverd. Et av grunnspørsmålene i boken ble derfor: Når man ikke kan lytte til sin egen tid eller kultur - hva skal man lytte til da?

Når begynte du å skrive på romanen?

– Omtrent fire år før den var ferdig. Jeg begynte plutselig å skrive mange passasjer om en entré, å komme inn i en entré, og se fra entréens perspektiv. Først det siste året skjønte jeg at det handlet om at ethvert menneske fødes inn i en allerede etablert kultur med sitt språk og sine forestillinger, om for eksempel hva et menneske bør være. Jeg er glad jeg ikke sensurerte dette i skriveprosessen selv om det var uklart hva disse tekstene var og skulle bli.

Jeg opplevde at de politiske strukturene påvirket blikket mitt på eget barn

Når og hvor skriver du?

– Hele tiden, ved skrivebordet eller gående gjennom byen, i en samtale med en forbipasserende. For meg handler det om et blikk, og å fange noen sammenhenger som kan vises, eller jobbes med litterært. Å fange en liten bit av verden i en dramaturgi, der både politikk og personlig fantasi kan kobles sammen med naboskap og det halve rundstykket du spiser akkurat nå, og så videre.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har stor respekt og interesse for innfall og dumheter i skriveprosessen. Jeg undersøker gjerne hva disse er, i stedet for å stryke dem. Jeg stoler på prosessen: At språket selv organiserer seg og har en annen klokskap enn intellektet og ideen om hva boken skal være.

– Dramaturgisk jobber jeg vel kanskje mer med å fremkalle et bilde enn å skrive en historie lineært. Men det spørs jo hva prosjektet er. Jeg skriver til jeg blir interessert i hvordan teksten oppfører seg. Min erfaring er at atferden til teksten alltid henger sammen med tematikken. I «Entré» kan man kanskje si at selve romanformen også er en variasjon, ikke bare barnet.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Det finnes ingen regler for det! Jeg leser romaner, poesi, essay og tegneserier, og elsker å lese bøker om billedkunst og dansekunst.

– Å se og lære om komposisjon innenfor et annet uttrykk er veldig stimulerende og overførbart. Bare les Gertrude Steins tekster og se for deg Picassos portretter. De fleste gode bøker legger jeg fra meg fordi jeg vil ha bedre tid og mer oppmerksomhet når jeg leser dem, og fordi jeg ikke vil forstyrres midt i egen skriveprosess. Men jeg anbefaler de gjerne bare etter å ha lest et par sider. Tvillingenes Dagbok av Agota Kristof er en slik bok.

– I det siste har jeg lest Andrine Sæthers debutbok: «Øverste etasje, helt ytterst», som jeg likte for sin særegne stemme og valg av motiver. Hanne Ramsdals «Jeg kaller deg Pjotr» likte jeg for fordi hun med boken klarte å fortelle noe grunnleggende eksistensielt gjennom en sexlek. Ole Robert Sundes «Penelope er syk» likte jeg for sitt overskudd og livsvitalitet slukt inni en historie om redsel og sorg. Rowan Williams «Being Human» tar for seg det jeg anser som vår tids viktigste filosofiske og politiske tema: Menneskeverd.

Det er for mange bøker og for liten tid, man må snuse seg frem til det man trenger akkurat nå, og lese med hunger

– Denne sommeren skal jeg lese ferdig storverket til Merete Morken Andersen «Blodet i årene», et verk som kan leses baklengs og på tvers om man vil, og som beskriver en tid i kunsthistorien slik at vi også får øye på vår egen tid. Andre bøker som er på vent: Peter Handke «Kravløs ulykke», Gertrude Steins scenetekster, Finn Iunkers «Praksis», novellene til Lucia Berlin, Johannesevangeliet, Øystein Stenes «Mitt liv som mann», «Nedstørtad engel» av Enquist som jeg har en fornemmelse av at jeg må lese om igjen. I tillegg vil jeg lese en bok om koreografen Deborah Hay, Janne Camilla Lysters arbeid har introdusert meg til Hay sitt arbeid.

– Det er generelt for mange viktige bøker og for liten tid, man må snuse seg frem til det man trenger akkurat nå, og lese med hunger.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Alan Lucien Øyen, Aksel Braanen Sterri, og Margot Hoang Gabrielsen.

Er det en bok du vil anbefale Kulturplots lesere?

– «Det er jeg som har skrevet det». Det er en samling av tekster skrevet av eldre mennesker født fra 1912 og fremover. De eldre selv får komme til orde om alle slags temaer.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Leonora Carrington! Jeg ville startet samtalen slik: «La oss invitere Gertrude Stein og spørre henne om når hun føler seg liten».