– Jeg planla aldri at dette skulle bli en bok om selvmord

Hva handler romanen om?

– Roman handler om å være etterlatt etter et selvmord. Elise Falck er død. Hun var noens mor, kone, datter, søster og venn. Boka er skrevet som seks monologer, egentlig dialoger, men jeg tok etter hvert ut spørsmålene som Sol, søsteren til Elise, stilte underveis i samtalen. Det er stemmene til kameraten Lars, mannen Hans, døtrene Guro og Helle, moren og søsteren vi får høre.

Foto

Flamme forlag

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har forsøkt å skrive denne romanen i mange år. Og i alle disse årene hadde jeg et sterkt ønske om å holde Elise i live. Men jeg klarte det ikke. Så jeg planla aldri at dette skulle bli en bok om selvmord. Jeg tenker likevel at det like mye er en roman om kjærlighet. Det finnes så mange former for kjærlighet. Og i kjærligheten finnes også sorg, savn, glede, sinne.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil ikke formidle noe som helst, egentlig. Jeg vil bare løfte fram enkeltmennesket Elise Falck og vise rikdommen i et liv. At et liv går alle veier. Og at det finnes så mange andre involverte i et liv også.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg begynte å skrive på romanen rett etter at jeg var ferdig med andre bok om Elise i 2013. «Hilsen oss» er tredje bok om Elise. Den første heter «En del av historien», deretter kom «Det bestandige». Men «Hilsen oss» kan leses uavhengig av de to foregående. Årene 2013-2018 var veldig kaotiske for meg. Jeg hadde så lyst til å skrive hver dag, men måtte jobbe i bokhandelen nesten hver dag i stedet. Jeg byttet forlag, fra Tiden til Flamme. Det ble mye leting i skrivingen min. Men så ble jeg gravid for fjerde gang i 2017, og da måtte jeg bare velge ett av prosjektene jeg holdt på med, og bli ferdig med en bok. Da skrev jeg ferdig «Bernard banker på». Året etter kom «Halvparten meg, havlparten deg», og nå «Hilsen oss». Alle disse bøkene skrev jeg på samtidig i disse roteårene.

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver med en gang jeg har levert ungene på skolen og i barnehagen. Akkurat nå, på grunn av korona, låner jeg skrivebordet til eldstedatteren min. Mannen min har hjemmekontor, så jeg må sitte her, på rommet hennes. Da kan jeg lukke to dører og være så uforstyrret som jeg trenger å være. Det går heldigvis bra. Og nå jobber jeg bare i bokhandelen på fredager, så jeg har fire skrivedager i uka. Det er helt fantastisk!

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver ganske kaotisk og helt planløst. Jeg skriver masse når det sitter, og veldig lite når det ikke sitter. De siste tre årene har vært utrolig bra, så nå er det bare å bli i den flytsonen så lenge som mulig. Jeg kjenner på presset i brystet at det vil vare en god stund til, heldigvis. Nå har jeg dessuten fått skrivestipend, noe som gjør meg tryggere i skrivingen og sterkere i troa på at jeg har noe i dette feltet å gjøre.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Altfor få, dessverre. Men imellom skriveraptusene leser jeg mye. Da kan jeg fort sluke tre bøker i uka. Jeg hadde en sånn periode i juni, og da leste jeg alt mulig. Romaner, dikt, sakprosa. Så lenge språket er godt og historien fenger, kan jeg lese alt mulig.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Det må være medlemmer av Bragejuryen, Nordisk Råd og Norsk Kritikerlag. Ha ha!

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Akkurat nå leser jeg Augustprisvinnerboka «Osebol» av Marit Kapla. Den er utrolig rik og fascinernde. Men jeg vil også gjerne nevne «Alle dagers ende» av Jenny Erpenbeck. En helt fantastisk bra roman.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Min gode venn Joakim Kjørsvik, vinner av Stig Sæterbakkens minnepris 2020, for da ville lunsjen vart til neste morgen, og jeg ser ham så altfor, altfor sjelden, dessverre, særlig nå etter at vi begge har fått barn og så videre.