– Har skrevet en munter bok om depresjon

Det finnes knapt en norsk forfatter som ikke har skrevet skjønnlitteratur basert på en forelders liv, skyggesider eller skjebne. Nå har Gaute Heivoll tatt et ganske langt steg i den retningen, der han bruker sin egen fars livshistorie som ramme for romanen «Drøm om de levende».

Forfatteren, som mistet faren sin som 19-åring, sier det lenge har vært en tanke, det å bruke ting han har kjent til om farens liv i en roman.

Romanen berører mørk tematikk, som psykisk sykdom og skam, men den er likevel full av myldrende fortellerglede.

– Jeg pleier å kalle den en munter bok om depresjon, sier Heivoll når han møter NTB. Han har tatt turen fra Sørlandet for å være med på Tiden Norsk Forlags høstpresentasjon, og utdyper om romanen:

– Det dukket opp komikk under skrivingen, så nei, dette var ingen tung bok å skrive. Men dypest sett handler det om å ønske å bli sett. Denne lengselen er vel noe av det mest universelle og allmennmenneskelige man kan tenke seg. Det er også en bok om livet selv, som er så rikt på alt mulig.

– Veldig førende

I boken følger vi en gutt fra barndom til ung voksen. Han er en som ser det få andre ser, og stiller spørsmål ingen andre stiller. Han er også full av talenter som han vender ryggen. I stedet venter militæret og befalsskolen i Nord-Norge, og etter det reiser Sørlendingen til Oslo for å prøve seg som politikonstabel.

– Han hadde ikke noen gode rådgivere rundt seg, og valgene han tok var nok ikke helt i tråd med hvem han egentlig var, sier forfatteren.

I boken leser vi hvordan den unge mannen synker inn i depresjon. Han er bare 23 år gammel når han legges inn på psykiatrisk sykehus.

– Han var så ung da han fikk dette stemplet i panna for resten av livet, sier forfatteren som har tenkt mye på en pussig kjensgjerning. Han var nemlig akkurat like gammel, 23 år, da han debuterte litterært.

– Som 23-åringer opplevde vi begge noe som ble veldig førende for våre liv. Heldigvis fant jeg skrivingen, den har gitt meg så mye.

Skambelagt

Forfatteren sier han håper han har klart å avkle skammen som fortsatt kleber seg til psykiske problemer.

– Vi sliter fortsatt med det. Du kan brekke en arm, og det er glemt etter kort tid. Men har du vært innlagt for noe psykisk, så forfølger det deg resten av livet.

– Da jeg vokste opp i Finsland så fikk jeg faktisk vite om min fars innleggelse av barna i gata. Det var ikke noe vi snakket om hjemme, men det ble snakket om ute på bygda. Alle visste.

– Har du skrevet et forsvarsverk for den følsomme kunstnersjelen, Heivoll?

– Jeg har i alle fall prøvd å si noe om noe som jeg tror brenner sterkt i oss alle: Et ønske om å bli verdsatt for den man er, slår forfatteren fast