– Håper diktene kan bidra til at noen føler seg mindre ensomme
Karoline Brændjord får unison anmelderros for sin første diktsamling, en samling tekster som tar utgangspunkt i en mors selvmord.
Diktene ser ut til å treffe en nerve hos leserne, skriver forlaget – mens en anmelder konkluderer: «Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent». En annen kritiker kvitterer med: «En sterk debut og et sterkt stykke sorgarbeid».
Selv synes Brændjord det har vært en spennende erfaring å gi ut bok.
– Før jeg forsto at jeg hadde en bok i meg, forsto jeg at jeg hadde masse dikt i meg. Og da jeg oppdaget at lyrikksjangeren var så mye, ville jeg knapt annet enn å skrive. Enda så godt jeg likte å studere på Blindern, valgte jeg ved neste korsvei å skrive fremfor å begynne på master.
– Jeg leverte flust av dikt til redaktøren min, skrivelærere, medelever og lærer, og de festet seg ved diktene om døtre og mødre, som på den tiden ikke var så mange, og om natur. Jeg tenkte at da prøver jeg å gå videre den veien. Og så ble det etter hvert til denne boka.
– Jeg har skrevet dikt som bunner i smertefulle erfaringer. Men skrivingen har ikke vært vond. Det har kostet mye å skrive boka, men det er rett og slett på grunn av alt arbeidet! Og tvilen, som jeg tror de fleste forfattere kjenner på. Jeg har vært redd for at boka ikke skulle nå opp til sitt potensial.
– Jeg håper at boka kan bety noe for dem som har mistet noen. Om man har mistet noen til selvmord, eller mistet noen på andre måter. I den grad boka sier noe om selvmord, tror jeg det er at kjærlighet ikke alltid er nok. Uff, det er jo fryktelig budskap, men òg et viktig perspektiv, tenker jeg. Det innebærer at det er begrenset hva man som pårørende kan gjøre, og at selvmordshandlingen ikke er de etterlattes skyld.
– Jeg håper det kan ha en verdi at diktene er så rett fram. De forholder seg ikke til selvmord som et tabu, men en høyst nærværende realitet.
– Selv om det er en bok om mange tunge og vonde temaer, har det vært fint å gi ut boka. Jeg har arbeidet med den lenge. Flere har sagt til meg at diktene er så åpne og ærlige, og at jeg er modig som skal utgi dem. Da har jeg tenkt: «Forstår jeg ikke hva jeg gjør?»
– Men til tross for mye fokus på virkelighetslitteratur, og på bøker der bokas jeg åpenlyst ligger tett på forfatteres liv, tenker jeg på litteratur som litteratur og jeg føler ikke at boka er selv-eksponerende. Jeg opplever at boka er løsrevet fra meg. Jeg er mer forelderen som følger med på hvordan det går og håper den blir tatt godt imot, enn barnet som er i boka. Jeg tror mange lesere lurer på hva jeg, som forfatteren bak, har opplevd. Samtidig har jeg inntrykk av at flere vender seg mot sine egne følelser og erfaringer når de leser diktene. Jeg synes ikke det har vært så skummelt å gi ut denne boka, men rart og spennende.
– Mer enn terapeutisk vil jeg si at skrivingen er livgivende. Og det er kanskje enda bedre! Jeg føler at verden blir større, og at eksistensen blir både mer kompleks, på en god måte, og tydeligere, på en gang. Både det fine og det vonde. At også det vonde gjøres tydeligere, tenker jeg er en god ting. Så ligger det ikke bare og ulmer for seg selv.
– At boka berører, det er det aller fineste. Noen har takket for leseropplevelsen og for at jeg skriver, og da blir jeg veldig glad. Det tolker jeg som at diktene virkelig gir dem noe, og det vil jeg veldig gjerne at diktene skal. Jeg håper at diktene kan bidra til at noen føler seg mindre ensomme i sine erfaringer.
– Ja! Jeg elsker å skrive! Til tider føles fantasien og refleksjonene mine endeløse. Det er ingen spesifikke temaer eller opplevelser jeg vet jeg vil skrive om, og jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal gå fram for å finne en retning til en ny bok. Men skrivesperre har jeg ingen erfaringer med.