Debuterer med roman om overgrep og forsoning

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Rebeccas kappløp for å få gjennom en FN-resolusjon som kriminaliserer bruk av seksuell vold i krig, om Aprils forsøk på å nærme seg sin distanserte mor, og om at den verdenskjente forfatteren Alvaro Aingeru har skrivesperre og med den, et akutt behov for å gjøre bot for tidligere synder - mest for å klare å skrive igjen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har berøringspunkter med de fleste temaene jeg skriver om i boken, både Aprils tap av illusjoner etter å ha møtt sin helt Alvaro, overgrep som Rebecca arbeider med, og forfatteren som baler med å komme seg på beina etter et stort tap. Men historien er fiksjon, og det gir meg mulighet til å utforske ideene fra et mer universelt ståsted. Det er gøy, synes jeg!

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– At vi ikke må være for harde med oss selv når det gjelder det som gjør vondt i oss, kanskje. At det er greit at ikke alt kan løses eller heles? Og i forlengelsen av dette, hva et annet menneske kan komme til å bety for deg, selv når ikke alt i livet går opp.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg var tjuefem da jeg skrev i dagboken min at jeg ville bruke livet til å skrive. Det første romanforsøket mitt som tjuesyvåring handlet faktisk om disse tre karakterene – Rebecca, April og Alvaro. Boken er annerledes nå, men personene ble med videre!

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver best i halvliggende stilling. På sofaen i hytten, eller den hjemme på Bislett. Sofaen på hytten er best, den har nakkestøtte, og i tillegg liker hunden min Rambo å ta plass mellom føttene mine på den sofaen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Den første samlingen vi hadde på masteren jeg tok på Oxford, kalte lærerne for Great Expectations. Jeg lærte mye om hardt arbeid de årene. Dette passer egentlig med min måte å jobbe på, jeg er nok ganske disiplinert med skrivearbeidet.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Å… Kanskje rundt 80 bøker i året? Alt fra Ernaux, Knausgård, Hjorth og Cusk, til Wilde og Woolf. Jeg er nok litt snever i lesningen min, jeg trekkes mot litteratur jeg føler et fellesskap med, og leser ikke så mange bøker jeg ikke dras mot i utgangspunktet.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Maja Lunde, fordi jeg er nysgjerrig på om hun synes jeg har klart å bygge en god historie. Vigdis Hjorth, fordi jeg vet hun leser bredt og jeg lurer på hva hun tenker om sjangeren boken er skrevet i, commercial-literary... Og kritiker i Morgenbladet Bernhard Ellefsen. Ikke fordi jeg tror at han kommer til å synes boken er et mesterverk, men han kan helt sikkert peke på ting jeg kan gjøre bedre i den neste!

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Hvis KulturPlots lesere trenger stillerennende prosa med superlitterært språk denne høsten, så vil jeg nok peke dem i en annen retning. Men hvis de har lyst til å lese en handlingsdrevet bok som utforsker spørsmål om lengsel, mening og tilgivelse, så blir jeg glad hvis de leser «Under samme sol».

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Champagnelunsj på Ritz, Paris med Oscar Wilde. 1899. Jeg måtte ha spandert, for da var han blakk – men han hadde skrevet «De Profundis», og var blitt en klok mann av sorgen. Kanskje jeg kunne ha lokket ham til å fortelle om brevboken, som har vært så viktig for meg, selv han ikke ville at den skulle publiseres før etter hans død.