Fra kjøkkenbenken til universets gåter

«Det er all grunn til å ønske Karl Ove Knausgård velkommen tilbake i skjønnlitteraturen», skriver NRK sin kritiker. Nå er nemlig forfatteren tilbake i full diktermodus – og «Morgenstjernen» skinner sterkt på bokhøsthimmelen, mener DN sin kritiker – mens Dagbladets anmelder smeller til med «ambisiøs og fascinerende roman» om «store krefter og små menneskeskjebner».

Og er det noe som slår oss med denne romanen, så er det spennvidden. Et øyeblikket slynges vi ut i universet og fabuleringer rundt de mest svimlende, eksistensielle spørsmål. I neste øyeblikk følger vi karakteren når han skjenker seg juice eller tømmer oppvaskmaskinen. Forfatteren svarer slik på om dette er et bevisst grep:

– Ja. Døden tilhører jo ikke vitenskapen eller religionen, meningen med eksistensen tilhører ikke filosofien, selv om det er i de kontekstene vi ofte tenker og diskuterer disse størrelsene i. Saken er jo den, og det er veldig selvfølgelig, saken er den at vi alle skal dø. Dette finnes der, midt i en mer eller mindre triviell hverdagslighet.

Skrev i lockdown

Knausgård har sittet i sitt hjem i London og skrevet denne romanen, og forteller om en spesiell tid:

– To tredjedeler av romanen er skrevet under lockdown her i London, med begrenset skrivetid og hele familien samlet mens døden romlet utenfor. Mye av usikkerheten og uvissheten i romanen, det at noe skjer som ingen overskuer eller forstår, kommer nok i stor grad fra den erfaringen.

Triveligere var det å skrive seg til hjemlige trakter med «Morgenstjernen», forteller forfatteren.

– Det var godt å skrive om Sørlandet, om båter og holmer og marinaer og små kystbyer!, erkjenner Knausgård – og legger til:

– At jeg ikke bor der, er vesentlig, jeg skriver på minner, og minner – bilder av noe som har vært – er ikke helt ulikt fiksjon, som også bruker bilder. Minner og diktning henger sammen på en måte jeg ikke helt kan forklare. Det er som om jeg dikter opp landskapet – siden jeg ikke er der – samtidig som jeg kjenner det så godt. Jeg lengter av og til til det landskapet, men det er ikke verre enn at en uke på ferie tilfredsstiller den lengselen.

Om utgangspunktet for romanen var det én ting han visste da han begynte å skrive: Han ville ha et kor av stemmer med denne gangen – og alle disse stemmene skulle forholde seg forskjellig til et og samme fenomen.

– Jeg visste også at djevelen skulle være med på en eller annen måte. Lucifer, som djevelen også heter, betyr «Morgenstjernen», og derfra var ikke veien lang til å la en enorm stjerne brenne på himmelen over dem. Resten er improvisasjon over det temaet, forteller forfatteren.

Fikk hjelp av prest

Det å komme tilbake til «full fiksjon» beskriver Knausgård som befriende. Det å kunne skrive om akkurat hva han ville, og åpne døren til det fantastiske, utgjorde en stor drivkraft. Men uten utfordringer var det ikke:

– Her skriver jeg om ei jente på tjue år, en sykepleier som tar seg av sin mor – og om en prest, for å nevne noen av personene. Og hva vet egentlig jeg om hva de tenker og føler, sier forfatteren.

Den første personen Knausgård begynte å skrive om, var Solveig, en sykepleier i førtiårene. Han var ikke fornøyd med de første utkastene, det var kjedelig, syntes han.

– Men så begynte jeg å ta sjanser, begynte å ikke bry meg om troverdigheten, men bare skrev det som falt meg inn. Jeg brukte også mer av mine egne følelser og tanker. Samtidig var det ikke meg, selvfølgelig, og det ble som en slags «method writing», forklarer forfatteren. Og legger til at han – som aldri har gjort research til en bok før – denne gangen fant det nødvendig. Han oppsøkte en prest ved sjømannskirken i London, Cecilie Jørgensen Strømmen, for å få hjelp.

– Hun hjalp meg med liturgi og detaljer fra jobben sin, det var helt uvurderlig, og så snakket jeg med en hjernekirurg her i byen, og en lege i Norge. Jeg har jo med to operasjonsscener i boka.

Ulike versjoner av verden

Tematisk har romanen mye teologisk tankegods å by på, og noe annet vesentlig er par som virkelig sliter. Førstnevnte aspekt fører tankene tilbake til Knausgård-romanen «En tid for alt» fra 2004.

– Selv om jeg er en annen forfatter nå enn jeg var da jeg skrev den, er spørsmålene jeg interesserer meg for fortsatt de samme som de var den gangen.

På spørsmål om hvorfor spenninger i parforhold får ta så stor plass, svarer han:

– De fleste av oss lever jo i parforhold og i familier, og den dynamikken er grunnleggende i livene våre – den til våre foreldre når vi vokser opp, og den til våre partnere og barn når vi er voksne.

– Når man krangler om noe i hverdagen, kommer det fram hvor ulikt to mennesker som lever sammen kan oppleve nøyaktig det samme. Det er som om vi har ulike versjoner av verden, ut ifra hvem vi er og hva vi tidligere har opplevd.

– Og på et større plan er også livsanskuelsene, hva vi tror og ikke tror, ulike.