Fellesskapets forsvarer fyller 60 i en nedstengt tid

Frode Grytten har gledet lesere med skrivekunst gjennom flere tiår. Nå fyller litteraturnestoren 60 – midt i koronanedstengingen.

Det er sagt om Frode Grytten at han på mesterlig vis kan skrive fram lengselen etter det viktige fellesskapet. Han er også god på la drømmere krasjlande i den ofte litt brutale virkeligheten.

Akkurat nå er virkeligheten ekstra brutal for mange, og Grytten har truffet ganske godt med sin ferskeste novellesamling, «Garasjeland». Her følger vi blant annet en 16-åring gjennom en rekordvarm sommer, der skoger står i brann. En pendlende polakk får et ublidt møte med Norge – og et eks-par møtes igjen i et nedstengt samfunn, våren 2020.

– Jeg tenker ikke på utgivelse når jeg holder på, det er denne indre motoren, dette uttrykksbehovet, som gjør at jeg skriver, sier forfatteren til NTB. Og forteller videre at tanken med «Garasjeland» var å la menneskelige tanker og forestillinger om det paradisiske stilles opp mot livets ofte harde realiteter. Eller som han selv skriver i et forord til leseren: «Bokas personer pendler mellom paradis og hverdag, utopi og hjemplass, fellesskap og ensomhet, ekstase og nederlag.

– Det er ikke feel good-litteratur, nei. Det blir sånn når det man skriver plasseres midt i tiden vi lever i, og den ikke ser så lys ut, fortsetter forfatteren. Og sier at pandemien snek seg innpå ham da han skrev den siste novellen i «Garasjeland»: «Slutten på historia».

– Det var en idé jeg hadde hatt lenge, dette med å la et eks-par møtes igjen i et kriserammet samfunn. Men jeg fant ikke rammene helt, ikke før koronaen kom. Da falt brikkene på plass, det var bare å se ut på tomme gater.

Gode røtter

I Gryttens tiende novellesamling er det geografiske spennet stort. Vi blir tatt med til Oslo, Bergen, Torrevieja, Sotra, Paris og Las Vegas. Selv savner ikke forfatteren det å reise.

– Jeg måtte inn til Oslo nylig, og det slo meg hvor utrolig lite koselig det er å være på en flyplass. Samtidig kan jeg kjenne små stikk av savn etter å være litt lost i New York eller London, det å kjenne litt på storbypulsen, men selve transportetappene og reisingen: Det er bare slitsomt. Parallelt med at jeg har reist mye, har jeg også alltid vært veldig knyttet til hjemtraktene, til Vestlandet og Bergen. Jeg har hatt gode røtter samtidig som jeg har sett andre steder. Og sjelden ser man hjemstedet klarere enn når man er borte, mener forfatteren – som er enig i at han tematiserer fellesskap og utenforskap på ulike vis, at det er en slags rød tråd i forfatterskapet hans.

– Den måten vi innretter livene våre på gjør at den virkelige pandemien nå er ensomhet. Det sosiale finnes som en mulighet, men vi velger det ofte bort. Da jeg vokste opp var språket preget av ord som Folkeskole, Folkeblad, Folkebibliotek og Folkets Hus. Nå er det lite igjen av dette, det forvitrer og fellesskapstanken er byttet ut med individuelt ansvar.

– Ta bare dette med svømmeundervisning. For folk som ikke kan dra på sydenturer til hoteller med bassenger, eller har tid eller penger til svømmekurs, blir dette med svømmeundervisning et problem. Det er et ganske slående bilde på det individbaserte samfunnet.

Skjermbruk bekymrer

Frode Grytten sier han har vært heldig så langt i koronatiden. Hans nyskrevne teaterkonsert «Djevelen og eg» kunne settes opp som planlagt i september på Det Vestnorske Teatret i Bergen.

– Det var en stor oppsetning med 25 forestillinger, så vi var spente, men i september var det et vindu hvor man kunne gjøre ting. Ellers er jo hverdagen min ganske som før, som forfatter sitter jeg uansett mye skjermet – og skriver, og jeg har fått gjort mye denne tiden. Jeg føler meg ganske privilegert sammenlignet med mange, jeg føler virkelig med alle som har hatt det vondt og mistet mye i denne tiden, framholder forfatteren.

Ved siden av novellesamlingen har han også utgitt ny barnebok i 2020. Den heter «Leggetid» og speiler forfatterens eget ønske om at boka skal få være en viktig del av et barns liv.

– All skjermbruken bekymrer meg, jeg kan ikke si noe annet. Det hele er jo et stort eksperiment som vi ikke vet hvor tar oss. Hva gjør det med konsentrasjonen vår – og viljen vår til også å stå i det ubehagelige – når det alltid er en skjerm tilgjengelig, sier Grytten. Og håper «Leggetid» skaper rom for refleksjon, undring og samtaler mellom liten og stor.

– Det er uendelig lett å gi ungene et nettbrett. Men tenk på det, en enkel liten bok har den uvurderlige egenskapen at den kan skape et lite, men viktig rom, et møtested, langt borte fra støy og ståk. Det tror jeg vi trenger, sier forfatteren avslutningsvis.