Skildrer menneskers styggdom og svik

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om et ulykksalig ektepar som går til grunne i rus og metafysiske spekulasjoner. De drar en tur til Syden på forsommeren, noe de av mange årsaker nok aldri skulle ha gjort. I tillegg får vi innblikk i den mannlige hovedpersonens litterære ambisjoner, og hans kvaler rundt hvorvidt han skal bruke sin bevitnelse av et selvmord på Ekeberg i romanen han ønsker å skrive.

Foto

Kolon Forlag

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Det er flust av elementer i boken som kommer fra meg eller mine venners liv, men rammefortellingen og handlingen er fiksjonell. På sett og vis er vel romanen en motreaksjon på trendene med virkelighetslitteratur og bøker som tar opp samfunnspolitiske spørsmål. En bekjent kommenterte at boken kommer femti år for sent, og det kan han nok ha rett i, men så var det også litt av meningen. Jeg er ikke en samtidsforfatter.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har tro på at skildringen av menneskelig styggedom og svik – og latterliggjøring av pompøsitet og narsissisme – kan inspirere lesere i en positiv retning. Vi kaster dritten på veggen (og ser den langsomt renne nedover), og så ler vi av den og lærer av synet. Selv er jeg svært glad i pessimistisk og "mørk" kunst, og kjenner at det lysner opp livet.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Som komponist og tekstforfatter har jeg pleid å dra på skrivereiser rundt om i Norge og Europa, og da jeg var i Ljubljana våren 2014 skrev jeg første og siste kapittel av denne romanen, som et avbrekk fra arbeidet med musikken. Senere har det fortsatt som smått i rykk og napp, helt til jeg i fjor høst tok mot til meg og sendte inn et halvferdig manuskript til Bjørn Aagenæs i Kolon Forlag, og han sa han gjerne ville hjelpe meg med å få boken ferdig og gi den ut. Så 50% er skrevet stykkevis og fragmentert over lengre tid, mens det resterende arbeidet er gjort det siste halvåret.

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver, dessverre, best når jeg er utenbys, og har hatt vanskelig for å jobbe hjemme i Oslo. Slik sett har coronapandemien hatt en positiv påvirkning på meg, fordi jeg har måttet lære meg å skrive hjemme i stua på Kampen eller på kafé rundt i byen. I høst blir det hytteskriveferier rundt om i landet som gjelder, og besøk hos venner i syd og vest.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber planløst og fragmentarisk. Dette kan medføre et voldsomt opprydningsarbeid, men til det har jeg heldigvis fått veldig god hjelp av min redaktør Bjørn. I tillegg til inspirasjon fra eget og andres liv henter jeg også mye inspirasjon i litteraturen og kunsten, og boken er full av direkte og indirekte allusjoner til favoritter som Strindberg, Genet og Nick Cave.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg forsøker å lese rundt hundre bøker i året. Takket være pandemien ligger jeg allerede på 82 i år. Som regel holder jeg på med to-tre av gangen; gjerne en roman, en poesisamling og en sakprosabok. Aller mest leser jeg nok mer eller mindre "moderne" klassikere fra det tyvende århundret, men jeg holder også et øye med den norske samtidslitteraturen, og særlig kjekt er det nå å ha havnet på et forlag som gir ut så mye bra; så passer jeg på å raske med meg mest mulig når jeg er innom forlagskontoret.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Min største drøm er å bli oversatt til tysk! Og da kunne jo Elfriede Jelinek ha lest boken. Og kanskje Peter Handke. Og så håper jeg Dag Solstad leser boken, og avgir sin trone. Han har i hvert fall fått den i posten.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Jeg vil gjerne anbefale en bok jeg refererer til i min roman, nemlig Ödön von Horváths Ungdom uten Gud fra 1938. Den er morsom og rar, og veldig klok.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Jeg ville gjerne spist lunsj med John Kennedy Toole og fortalt han hvor bra A Confederacy of Dunces er, at den kom til å bli hyllet verden over, og at det derfor var helt unødvendig av ham å ta livet sitt