«Benjamins reise»
Dette er et utdrag fra romanen «Benjamins reise». Les intervju med forfatter Fartein Horgar her.
På vei inn St. Mary’s Bay var vinden svak og sjøen stille. Kapteinen beordret slavene løsnet fra masta. «Negre er glade i å danse», sa han, og til meg: «Stemmer ikke det?»
Jeg nikka og han ropte: «Så la dem i Herrens navn danse! La dem danse for Gud!»
«Benjamins reise» er den fjerde boka i romanserien om dansk-norsk kolonitid.
Slavene ble jaget omkring på fordekket. Jeg trakk meg tilbake, sto halvt skjult bak mesanmasta, ville ikke se, ikke bli sett. En kvinne klarte jeg likevel ikke ta øynene fra.
Dansingen hennes var helt vill. Til å begynne med skrattlo mannskapet. Negerfakter, hørte jeg noen si, og det fikk meg til å skamme meg på min rases vegne. Men hun ga seg ikke. Lot seg ikke affisere. Flaksa omkring. Etter hvert sluttet de å håne henne. Snart trampet de takten, klappet i hendene, sang.
Ikke alle fant rytmen, men hun svarte på klappsalver og tromming med hoftevrikk så drøye at det minnet om en paringsakt, og jeg hørte purseren si: «De er så umiddelbare!»
Ludvig stampet trefoten i dørken, rynket på nesa og svarte: «La dem utfolde seg, og de forvandler et slaveskip til en landsbyfest!»
Av og til så jeg bare det hvite i øynene, svetten som dreiv. Dunstene virvla som støv rundt eselhover i et soltørka vognfar om morgenen. Det fikk meg til å tenke at hun var besatt. De andre slavene måtte jages omkring på fordekket. De var trege. Dorske og motvillige. Noen falt om. Båtsmannen piska dem på beina. Noen ble liggende, men hun? Hun skremte og moret alle. Jeg lot meg også more. Da det demra at jeg også var litt skremt, tenkte jeg: Det der må vel være frihet!
Johnny ga seg til å tromme på tønna han satt på. Iren jeg hadde sett spille mandolin, henta instrumentet. De to degoene grep hverandre i armene og bykset rundt i en slagsgigg. Kapteinen klødde seg i den hvite stripen langs tinningen og sa «nå, nå», men så var det som om kraften i kvinnens lemmer visnet bort. Nesten umerkelig gled hun inn i den trege rytmen jeg gjenkjente fra slaver som arbeidet hardt og spiste lite, og vi som så på, mistet interessen for henne.
Snart var det andre som fanget oppmerksomheten. Ei fordi hun falt om. En fordi han haltet. En fordi han hadde fått fatt i en skarp gjenstand som han forsøkte å skjære strupen over med. Andre fordi de var komiske eller eggende. Da var det at jeg oppdaget at kvinnens øyne slett ikke var sløve. Årvåkne, var de. Utspekulerte. Da jeg oppdaget det, tok hjertet mitt til å slå så hardt at jeg nesten mistet pusten. Umerkelig vrikket hun seg nærmere rekka, stadig lenger bort fra det hoiende mannskapets oppmerksomhet.
Jeg kasta et blikk på styrmannen som sto og pusset messingbeslaget på pistolen med snippen av frakken, og holdt på å gripe ham i armen og si vær på vakt! Nå rømmer’a! og slik vinne hans gunst, men så fanget hun meg med blikket, og i det leste jeg noe som fikk kjevene mine til å klappe igjen. Uten at jeg hadde gjort noe for å stanse det, foretok hun et stup uti løse lufta.
Johnny fortsatte å tromme. Mannskapet fortsatte å hoie. Purseren vippet lokket av en tønne med kahyttøl. Slavene dansa. En kjølig trekk sto inn fra nord.
Hun landa i nettet, kravla over de store maskene, men akkurat da hun skulle til å slippe seg utfor, skøyt styrmannen. Da sperra Johnny øynene opp og sluttet å klaske til tønna.
Hun ramla mot tauene, ble liggende, sprellet med beina. Fra kulehullet like under venstre skulderblad, sprutet blodet ut med sånn kraft at jeg skvatt bakover av forskrekkelse.
Etter å ha ligget litt – som om hun bare hvilte etter strabasene med dansingen, og med ansiktet vendt mot meg medet uttrykk som for å si: Du og jeg, neger, vi snakkes, du skal vite at jeg har all verdens tid – karet hun seg opp på alle fire, strevde litt med balansen, stemte så knærne mot det grovmaskede garnet, grep tak med den ene hånda, den andre slepte hun etter seg, og tok seg utover mot kanten.
Styrmannen ga seg god tid med å lade om. Hun så seg over skulderen. Det merkelige var, syntes jeg, at selv om jeg så smerte i øynene hennes, så jeg ingen frykt.
Hun fortsatte å kravle bortover nettet. Den livløse hånda datt ned mellom maskene i garnet, hang seg fast. Hun lirket den løs. Blodet rant nedover armen, dryppet som edelsteiner fra fingertuppene. Hun heiste armen opp, slengte den foran seg, kravla et skritt videre, henta hånda opp, slengte den frem, så seg ikke tilbake flere ganger.
Da skjønte jeg at det ikke var jeg som var fri. Iguanen hadde rett.
Karene stimlet til rekka. Styrmannen skubbet båtsmann, dansende slaver og degoene til side, krummet sin venstre arm, klødde seg i øret med pistolløpet før han anbrakte det overalbuen, siktet, ventet til hun grep om nettets kant og rullet utfor. Da skøyt han, og hun datt i vannet med et plask.
Jeg lente meg ut over skansekledningen, fulgte henne med oppsperrede øyne der hun gled langs skutesiden.
Strømmene trakk henne under.
Jeg grep om rekka og skulle til å skubbe meg vekk, da hundukket opp igjen. Øynene hennes – om det var øynene, ikke bare et eller annet gjenskinn i det våte ansiktet – stirra rett på meg. Igjen var det som om jeg hørte henne si, du og jeg, neger, men så forsvant hun i kjølvannet, og tankene som fikk knærne mine til å skjelve, forsvant ned i en brønn i hjernen hvor det ikke fantes ord for dem. De ligna ingenting som hadde herjet i meg så langt i livet, medlidenhet, smerte, avsky, hat.
«Dau», kom det fra Johnny. «Hvorfor venta du så lenge med det andre skuddet?» ville båtsmannen vite.
«Fordi jeg er en god skipskamerat.»
«Hæh?»
«For at du skulle slippe å kravle ut på finkenettet og lempeliket utfor.»
«Slutt på leken», sa kapteinen. «Gjør fast slavene! Og du, Johnny, hent et vaskefat, jeg toer mine hender.»
«Du hadde rett med hensyn til blesten, Angus.» Styrmannen rengjorde pistolen ved å trekke en fille gjennom løpet.
«Hva med blesten, William?»
«En enkeltrevet mersseils kuling, Angus.»