I samtale med Alf van der Hagen: Per Petterson

Per Petterson i samtale med Alf van der Hagen.

­I begynnelsen av sin nyeste bok Mitt Abruzzo. Journal 29.1.–18.7.2021, skriver forfatteren Per Petterson:

«Alf van der Hagen ringte meg for to dager siden. Han ville treffes for å legge en plan for den biografiske boka vi skal jobbe med. Min biografi. Den skal inngå i en serie bøker Oktober gir ut, ganske tjukke bøker, med samtaler Alf fører med «the writer in question». En biografi som ikke er en sjølbiografi og heller ikke en biografi i vanlig forstand. Det er jo en stor ære. Inntil videre er det gitt ut fire: Dag Solstad, Kjell Askildsen, kritikeren Henning Hagerup (en av de mange kloke i Hagerup-klanen) og Suzanne Brøgger (...) De bøkene er imponerende. Og det gjør meg usikker. Dags bok er langt over pari interessant, Kjells også. Så innholdsrik, for et liv han har levd. Livet mitt fortoner seg fattig i forhold. Så ordløst det til tider har vært. Har jeg ord for det nå? (...)

Jeg sa også til Alf at jeg er redd for å tømme kilden. Jeg kan ofte starte romanen med noe som er lett sjølbiografisk, og etter to sider er jeg et helt annet sted. Ikke hver gang, da. Til Sibir var ikke sånn, ikke Ut og stjæle hester, ikke Jeg nekter. Det hadde ingenting med mitt liv å gjøre. Han sa at det sjølsagt var et faremoment, det er derfor de venter til forfatteren er så gammel som jeg er nå. Den satt. Men det stemmer jo. Det er der jeg er. Men det var rart å høre det utafra, om det jeg tenker inni meg. En har jo alltid håpet om at det skal være en viss inkongruens (heter det det?). At en i hvert fall er yngre inni enn utapå.

Kanskje jeg må trekke meg. Jeg tenker også: Hvis boka får dårlig kritikk, er det livet mitt som får dårlig kritikk? Eller nedlatende kritikk. Det siste er verst. Jeg veit ikke om jeg tåler det.»

Dette skriver du altså nokså tidlig i Mitt Abruzzo, en dagbok eller «journal» på over 400 sider som dekker et halvt år av 2021. Vi har ikke fått snakket om dette før nå, hva som faktisk skjedde, men vår felles forlegger Ingeri Engelstad på Oktober ringte meg og sa de ville legge samtaleboken på is, fordi du skrev på en dagbok i stedet ...?

Jeg hilste på deg en gang, da hadde jeg første del av manuset med meg i en pose. Men du visste ikke det da.

Var likevel planen om en samtalebok med på å sette i gang dagboken?

Det må det ha gjort i begynnelsen, helt opplagt, for jeg hadde jo begynt å ha samtaler med broren min som forberedelse til intervjuene med deg, som aldri ble noe av. Det satte i gang noe, og vi gjorde sikkert ti timer med lydopptak. Jeg har ikke hørt på noe av det etterpå, men jeg har aldri før snakket så mye med broren min som jeg gjorde da. Folk trur at jeg har veldig peiling på min egen biografi og familiens historie, men det har jeg ikke. Da kunne jeg spørre han og vi kunne komme på ting sammen. Jeg trur det var viktig for han, også.

Først over midtveis i dagboken din blir det klart at du trekker deg fra samtaleboka vår. Ett sted skriver du faktisk at en slik bok fortonte seg som en «gravstøtte», jeg tror det er ordet du bruker.

Jeg vil uansett ikke at noen andre liksom skal ha patent på mitt liv. De samtalebøkene dine med Dag og Kjell er helt fantastiske, virkelig, men det begynner jo helt kronologisk. Pappa og mamma, liten gutt i barnehagen, og så ruller og går det fram til du er nesten er død. Jeg ville ikke ha mitt liv sånn, jeg skriver aldri kronologisk, tenker aldri kronologisk, det ville føles feil. Jeg ville heller ikke sitte og prate i ei bok som du gir ut, og så står ditt navn størst, antagelig, og så får du alle penga!

I 2018 ga du ut den vakre romanen Menn i min situasjon, den inneholder flere kvinnehistorier, men er vel først og fremst en bok om et far- og datterforhold. I Klassekampen januar 2020 publiserte du så ett kapittel til en ny roman, «Nattsvømmere», en slags nattlig Romeo og Julie-scene oppe ved Ola Narr og Tøyenbadet i Oslo. Det er en nydelig tekst der en ung kvinne er forteller, datteren til Arvid Jansen, må vi formode. Men så ble det stille. Du har hatt skrivesperrer før, men dette var annerledes?

Den skrivesperren var grunnen til at jeg begynte å skrive på journalen, det er klart. Da var det gått et år siden det kapittelet i Klassekampen. Det har jeg nesten alltid gjort hatt et kapittel i Klassekampen der det står «Første kapittel». Selv om jeg ikke har noe annet, det er hele poenget.

For å binde deg til masten?

Det er mange som har sagt at det der var litt vel dristig. Jeg synes ikke det. For meg har det blitt en fast ting. Men denne gangen kom det ikke noe mer. Jeg er glad det sto på trykk, for jeg elsket å skrive det. Men etterpå bare døde det, og jeg vet ikke hvorfor. Da ble det stille et helt år, og jeg gjorde ikke en dritt.

Jeg skriver aldri kronologisk, tenker aldri kronologisk, det ville føles feil

Hvordan levde du da? Du sto tidlig opp ...?

Jeg står opp hver morgen klokka seks. Du må jo det, du skal på jobben, ikke sant. Jeg våkner halv fem og tenker, faen, jeg kan ikke stå opp ennå. Sånn har jeg alltid vært. Det er ikke fordi jeg er et friskt A-menneske, det er bare rent stress. Så står jeg opp klokka seks og sitter og leser i to timer før jeg går ned for å jobbe.

Forfatter Per Petterson (t.v.) og forlagssjef Geir Berdahl på vei til 40-årsfeiringen av Forlaget Oktober på Litteraturhuset i Oslo i 2010.

Foto

Håkon Mosvold Larsen / NTB

I en annen bygning?

Vi har noen bygninger på gården, ja ... Jeg prøvde lenge å skrive, helst fulle setninger, men fikk ikke til noe. Slik har det vært før også, men da har det vært midt i ei bok. Menn i min situasjon sto i bråstopp mer eller mindre i to år. Jeg husker jeg ringte til forleggeren min, hun var på ferie et eller annet sted i Middelhavet. Jeg var rasende og fortvila og sa at dette gidder jeg ikke mer.

Rasende på hvem?

Nei, generelt, liksom. Men jeg syntes hun skulle høre det. Jeg ringte henne og kom med en lang tirade. Hun hørte tålmodig på. Så spurte jeg: «Hva tenker du nå, da?» Da sa hun: «Jeg tenker at det å være forfatter er en veldig vanskelig jobb.» «Ja, det er det!», nesten ropte jeg.

Menn i min situasjon kom ut i 2018, seks år etter den forrige Jeg nekter. Begge romanene tok lang tid, og begge ble mottatt som mesterverker. Men hvordan kom du på dagboksjangeren? Tok du en Knausgård? «Bare skriv i vei, skriv alt!» Hvordan oppsto idéen om en journal?

Det var veldig enkelt. Etter alle de månedene jeg ikke fikk til noen ting, tenkte jeg: «Du er forfatter. Da må du skrive. Hvis ikke, er du ikke forfatter». Jeg måtte skrive. Da var det ikke noe annet jeg kom på. Jeg hadde ikke noe annet. Så jeg gjorde det, og det ble, om ikke en besettelse, så gjorde jeg det nesten hver eneste dag i et halvt år. Jeg tenkte ikke på Knausgård i det hele tatt.

Og så skrev du mer på et halvt år enn du pleier å gjøre på fem, seks, syv år ...

Åtte. Ni, ti.

Det må ha vært befriende, for du skriver lett og uanstrengt. Og du har heller ikke gått tilbake og redigert?

Jeg har ikke lagt til noe, og jeg har bare strøket noen veldig kleine tirader og noen raserianfall som rettet seg mot personer. Jeg har lov til å være sint på de personene og skjelle og smelle privat, men jeg har ikke rett til å skrive det i ei bok. Selv om det kanskje var god grunn til det, kanskje til og med en offentlig grunn.

Det fins de som gjør det, som Lars Norén?

Ja, men det er en arroganse og en måte å snakke om andre folk på, som jeg synes er forkastelig.

Du skriver faktisk ikke veldig pent om Marilynne Robinson, fordi du mener hun var nedlatende mot deg?

Men hun hadde skrevet ei veldig fin bok, og det har jeg skrevet. Hun er forfatter, så det er nok helst det hun vil høre. Men ja, Marilynne Robinson var utrulig arrogant mot meg på bakrommet før vi skulle på scenen sammen, dette var i 2006, trur jeg, og det var en forferdelig opplevelse. Jeg burde ha reist meg og gått, i stedet satt jeg der og plapret på scenen.

Hva kunne du skrive og ikke skrive i journalen? Hvilken slags kontrakt inngikk du med deg selv?

Jeg skulle bare skrive om hva jeg gjorde, tenkte og sa den dagen. Dette var under koronaen, så det var ikke mange å snakke med. Og det skulle være sant, det som sto der. Hvis det ikke var sant, var det fordi jeg ikke visste det, og dersom jeg senere ble korrigert, for eksempel av broren min, kunne jeg ikke gå tilbake og rette. Da måtte jeg ta det inn i journalen for den dagen han sa det. Dette ble etter hvert et tema, hvordan vi husker feil om våre egne liv og våre nærmeste. Men for en forfatter er det ikke veldig farlig å huske feil.

Du skriver om samtaler også om det jeg ikke trodde du ville komme inn på: mordbrannen på båten Scandinavian Star i april 1990, der moren din, faren din, broren din og niesen din omkom. Og du skriver om lillebroren din som døde noen år før Scandinavian Star-tragedien. Gjorde dagbokformen deg friere til å nærme deg ting som er vanskelig å skrive om skjønnlitterært?

Jeg synes jeg har vært ganske modig, også litterært … Den engelske redaktøren min fortalte meg en gang om forfatteren F. X. Toole som har skrevet den novellen som er bakgrunnen for filmen A Million Dollar Baby. Toole var også trener, og han hadde ett råd til unge boksere når de instinktivt viker unna eller vegrer seg: «Always move towards pain», sa han. Det har jeg hatt klistret opp i mange år foran pulten min. Hvis du ikke går inn dit, er det ingen vits i å skrive. For det er alltid et mørkt punkt i enhver roman, og hvis du viker unna for det, hva er poenget da med å skrive?

Jeg står opp hver morgen klokka seks. Du må jo det, du skal på jobben, ikke sant

Det gjør du her i journalen òg, når du skriver om de mange døde i familien din.

Jeg hadde ikke tenkt å komme inn på Scandinavian Star, men så hadde jeg sagt ja til å snakke med Asta Olivia Nordenhof på litteraturfestivalen på Lillehammer. Hun skal skrive sju bøker, trur jeg, der Scandinavian Star er en slags akse. Jeg ville egentlig ikke, men sa ja og angret hele tida. Dette fyller mer og mer plass, det ble veldig dominerende når jeg snakker med broren min og dattera mi, for da tenkte jeg gjennom hvordan det egentlig var, hvordan det egentlig opplevdes. Det ble en litt hysterisk greie fra min side, men det var det jeg var opptatt av, og da var det det jeg måtte skrive.

En rørt Per Petterson på Oktober Forlag, etter at han fikk beskjed om han var tildelt Nordisk Råds 
litteraturpris for 2009.

Foto

Lise Åserud / NTB

Apropos det, skriver du allerede på side åtte i dagboken: «Jeg var det en før kalte et nervøst barn, jeg var en nervøs voksen, jeg er en nervøs eldre mann.» Denne nervøsiteten er tydelig en del av deg. «Ei uro er kommen over meg», som Fosse skrev i Naustet. Denne uroa ... din psykiater, Leif Roar Falkum, blir navngitt på side ni?

«My therapist!»

Dere skravler, skriver du. Dere er ferdig med de traumegreiene, det kommer det ikke noe ut av, men dere skravler?

Jeg trur nesten han liker det bedre enn meg noen ganger. Nei, men det er et fint sted å stemple inn. Han får godt betalt, og han har løst en del ting for meg.

Du får tidlig frikort hvert år?

FFF. Det er frikort før februar. For det er dyre medisiner.

ADHD-medisiner, står det. Nå er du over 70. Har du tenkt på hvordan livet ditt ville vært hvis det fantes sånne medisiner da du var barn? Hadde det da blitt noe forfatterskap?

Det vet jeg ikke, men siden jeg har hatt et såpass bra liv, går jeg ikke og tenker at det burde vært annerledes. Det kan være litt slitsomt iblant ... når du ikke får puste, blir det litt vanskelig. Hvis du får hjelp mot det, er det fint. Men jeg skulle ikke ønske at livet mitt var annerledes. Jeg har vært en heldig mann på nesten alle måter. Nesten. Men livet kan være slitsomt. Det har det vært til tider, men det er ingen big deal for meg nå.

Samtalene med psykologen refererer du ingen ting fra. Betyr det at dagboken tross alt er skrevet med tanke på publisering allerede fra dag én? Og at du dermed holder noe tilbake?

For en forfatter er det vanskelig å skrive noe som ikke innbefatter en eller annen forestilling om en leser. Hvilket betyr at jeg for eksempel skriver fulle setninger istedenfor i stikkordsform uten subjekt. Siden jeg har glede av å skrive, vil jeg gjerne skrive ordentlig. Men jeg hadde ikke planlagt det, og jeg hadde skrevet over hundre sider før noen sa «bok». Da var det bare å tenke at det ville jeg ikke tenke på. I alle fall ikke tenke at nå skal jeg skrive meg opp til en eller annen standard for litterære dagbøker. Og det gjorde jeg ikke heller.

Tittelen forklarer du bare kort med at Abruzzo var et område i Italia der forfatteren Natalia Ginzburg og andre antifascister ble forvist ...?

Dette var før tyskerne lærte italienerne hvordan de kunne drepe antifascister. Da sendte de dem i indre eksil, til landsbyer i fattige provinser som de ikke fikk lov til å forlate. Ginzburg havnet i et veldig fattig fjellområde i Abruzzo.

«Ditt Abruzzo», er det liksom ditt indre eksil i Hemnes, Aurskog-Høland? Men der har du jo bodd i tretti år?

Husk at dette var midt under koronaen. Plutselig fikk jeg ikke dratt noen steder eller snakket med de jeg ville. Da tenkte jeg at «denne dalen som jeg bor i, det er nærmest mitt Abruzzo, for jeg får jo ikke reist noe sted.» Og der hadde jeg tittelen!

Du skriver mye om gården Porten, der du bor sammen med kona di. Hun er bonden og du forfatteren. Men du hjelper mye til, kommer det fram. Setter opp hesjestaurer, gjerder inn sauene, slåss med bukken. Mye praktisk arbeid. Fortell om livet på landet?

Det var hennes drøm, og siden jeg ville ha dama, måtte vi finne et sted sammen. Det morsomme er at jeg kjøpte ei bok da jeg var tjue, Brev fra Kjørkelvik av Aksel Sandemose. Jeg har elska den siden, men ville aldri kommet på at jeg skulle gjøre noe sånt sjøl. Jeg leste den for Pia rett før vi flytta ut, jeg trudde hun også ville like den. Og det gjorde hun jo. Og jeg tenkte at Porten lignet litt på Kjørkelvik ... Og vi har gjort nesten alt som må gjøres på en gård. Hele tida. Jeg har gjort veldig mange ting, og jeg har gjort dem fordi jeg måtte, for jeg har valgt å være sammen med Pia, som hun heter, og vi bor der vi bor og det krever så og så mye av meg. Ingenting av det hadde jeg gjort før, og jeg er ikke veldig god til mye av det, men jeg har gjort det fordi jeg måtte. Jeg har snekra, det er ikke noe pent, men det holder. Jeg har ikke skutt dyr sjøl, men jeg er alltid med når vi slakter. For vi bestemte tidlig at vi ikke skulle spise annet kjøtt enn det vi lager på gården.

Jeg var rasende og fortvila og sa til forleggeren at dette gidder jeg ikke mer

Oi! Da blir det mindre kjøtt med årene?

Det blir mye fisk, ja. Men det var et vedtak vi hadde. Vi selger ikke på slakteri. Derfor kan vi ikke ha for mange dyr. Men jeg kjenner at jeg er ferdig med den drepinga. Det er en del ting jeg er blitt ganske god på, som jeg ikke har lyst til å gjøre lenger. Jeg har henta lammene ut fra mora, det er et helsikke, men jeg har tålt det. For det er en del av livet på landet. Dette er ikke noe katt og kaniner-tull, det er på ordentlig. Det er på liv og død. For skal vi gjøre som vi har lovet hverandre, må vi gjøre det. Sånn har jeg tenkt.

Per Petterson som posterboy for bokhøsten, i forbindelse med utgivelsen av boka Menn i min situasjon.

Foto

Gitte Johannessen / NTB

Du var 35 år gammel da du debuterte som forfatter, for halve livet siden. Det er sent?

Det er ganske gjennomsnittlig i Norge, men det er litt seint, synes jeg.

Men du jobbet med litteratur lenge før, på Tronsmo Bokhandel, også mange år etter at du debuterte. Og du har studert til å bli bibliotekar. Ble du ferdig?

Nei

Men du gikk på Bibliotekskolen, det var vel okei?

Det var bedre enn Blindern, i hvert fall.

Du skriver faktisk at det å bli forfatter var din måte å slippe unna klassereisen på, siden det lå i kortene at du skulle komme deg videre, hjemmefra?

Jeg kan heller lese det for deg, så skjønner du det. Dette er fra lørdag 15. mai:

«Jeg frykta universitetet. Jeg visste jeg ville falle sammen midt ute på den store plassen foran bygningene på Blindern, ikke metaforisk for alle sammen, men bokstavelig talt falle sammen, miste pusten, like bokstavelig, og så falle. Det er vanskelig å forklare hvor hardt dette var festa i meg, og hvor vanskelig, har det vist seg, for andre å forstå. Hvor grunnleggende for min person(lighet) dette har vært, og på en måte fortsatt er. Ja, nettopp det. Og hvor vanskelig det er å forstå for andre hvor ugjenkallelig det var da jeg som attenåring bestemte meg for å bli forfatter. Ikke ville bli forfatter. Men måtte bli forfatter. Sjøl i de åra jeg nesten ikke prøvde. Det hadde ikke noe å si. Det var uansett den eneste veien ut av situasjonen jeg befant meg i. Frykten for framtida, uegnaheten jeg visste var min, frykten for alt mulig; frykten for dop og avhengighet, som mange jeg kjente hadde havna i; frykten for å bli ingenting, ikke betydninga uten yrke eller profesjon (som mamma var redd for på vegne av meg), men eksistensielt «ingenting», «ingen», oppløsninga (...) Å bli forfatter var, litt uforklarlig, den eneste veien ut av alt dette. Og samtidig ville jeg på den måten slippe den klassereisen alle forventa at «en gluping» som jeg skulle legge ut på; hele familien, hele gata forventa det. Men hvor skulle jeg dra, hvorfor skulle jeg dra?

Hvorfor skulle jeg dra fra alle dem jeg kjente og satte pris på, livet deres? Jeg husker jeg var innom hos Johannessen tre dører bort i rekkehuset. Han kjørte lastebil. Den sto ofte parkert ved enden av huset. En Scania Vabis? Han var dårlig, han frykta det verste, kanskje. Ikke glem vårs, da, Per, sa han. Som om jeg sto på perrongen og venta på Orientekspressen. Jeg hadde debutert, men jeg ble fortvila, hvorfor sa han det? Hva mente han? Hvorfor skulle jeg glemme dem? Hvorfor? Fordi jeg hadde gitt ut ei bok? Jeg skulle vel ingen steder det var mulig for meg å glemme Johannessen. Hvordan kunne jeg bli og samtidig forandre meg, hvordan unngå å bli landsbyidioten? Han som sitter aleine igjen og raker i grua når alle de andre har reist? Jeg måtte forandre meg, som alle må. Jo. Bli forfatter. Det var svaret. Jeg ville ikke dra av gårde og bytte mine folk ut med en helt annen type folk. Hvorfor skulle jeg like meg bedre, føle meg mer hjemme, blant akademikere, intellektuelle, til og med de styrende, sjefene? Nei, bli forfatter! Være i den sosiale heisen, bli invitert til slottet på middag den ene dagen (jeg kunne ikke, Anne O. gikk i stedet) og diskutere med Leif Arne på Hemnes Auto den neste, om hvordan et verksted kan fungere i et samfunn (tenk på verkstedet i Tre kamerater). Snakke med Inger-Lise bak disken om bøker og sport, snakke med andre interessante folk som har noe å lære meg. Lære av nabo Geir, som kan utrulig mye om alt mulig som jeg ikke kan noen ting om. Filosofi og natur med Morten som er vaktmester på Vestli. Musikk med Magne. Ligge langflat på låvetaket med han og skru plater og være «barn roof buddhists» og bare ha det fint, ha det i fingrene, kjenne kroppen hvile der oppe med all utsikten. Verden og kjærligheten og geiter med Mona og Terje. Hvordan hadde jeg kunnet skrive ei side uten dem? Jeg hadde gått tomhendt til sengs hver kveld, våkna tomhendt.»

Jeg har ikke lagt til noe, og jeg har bare strøket noen veldig kleine tirader og noen raserianfall som rettet seg mot personer

Hvordan har du klart å bevare din sjel ren og fortsette å ta den sosiale heisen opp og ned, etter at du ble verdensberømt forfatter?

Dette klasseperspektivet er altså veldig viktig for meg! Noen synes jeg maser for mye om det. Men jeg er jo den jeg er. Samtidig er man ganske mobil som forfatter. Men jeg har en identitet, ikke sant. Hvis jeg tok vekk den delen av meg, ville jeg henge i løse lufta. Jeg hadde sannsynligvis mista språket mitt. Hvis du har en identitet som er viktig for deg, fordi den forteller noe om slekta di og familien, skal du være veldig forsiktig med å svikte den identiteten, særlig hvis du er forfatter. For da mister du kanskje kilden din. Og sinnet ditt, den motoren som er deg. Jeg har nok en sånn motor, og jeg har nok litt klassehat i meg til tider. Jeg blir veldig sint.

Forfatteren Salman Rushdie (t.v.) sammen med Per Petterson som ble tildelt Brageprisen 2008 i kategorien skjønnlitteratur for boka Jeg forbanner tidens elv.

Foto

Kyrre Lien / NTB

Det var en kollega som hadde vaskehjelp, og hun fikk høre det?

Ja, jeg skulle ikke sagt det.

Det står i boka!

Ja, fordi jeg hadde sagt det. Vi satt sammen en god del forfattere, og så begynte Unni Lindell å snakke om hvor godt forhold hun hadde til vaskehjelpa si. Da sa jeg bare, «jøss, har du tjener». Det ble et helvete.

Det er mange som er uenig med deg, skriver du. Døtrene dine, blant annet?

Og Kjartan Fløgstad, som satt ved siden av meg, han er jo norgesmester i klasse, men han støtta meg ikke. «Han har sikkert vaskehjelp», tenkte jeg.

Dette er på et vis fordømmende, eller fordomsfullt, av deg. Blir du ikke rausere med årene? Raushet er et sånt fint ord i vår tid?

Du skal være raus mot folk, men du skal ikke være raus mot ideer du er imot! Mora mi jobba som vaskehjelp, men hun ville ikke vaske hjemme hos folk. Det betyr ikke at jeg fordømmer dem som har vaskehjelp, det er mange som trenger det og det er helt fint for meg. Bare ikke kom og si at det ikke er en tjener, da.

Da tenkte jeg at «denne dalen som jeg bor i, det er nærmest mitt Abruzzo, for jeg får jo ikke reist noe sted.» Og der hadde jeg tittelen

«En måte å slippe den klassereisen alle forventa at en gluping som jeg skulle legge ut på.» Slippe klassereisen?

På 60-tallet ble det jo laget et vindu der folk fra arbeiderklassen og småbrukere og andre kunne komme inn på universitetene. Det var faktisk ei sluse som gikk opp der, det er mer stengt nå. Men jeg var en del av dette og følte en forpliktelse, siden alle mente jeg burde gå på universitetet. Men jeg slutta allerede på gymnaset. Orka ikke å være der. Muttern gikk helt i taket. Hun hadde sjøl ikke fått lov å studere, hun ble nekta av faren sin. Rektor kom hjem til dem og sa til bestefaren min at han måtte la henne gå på gymnaset, hun var jo best i klassen. Nei, hun skulle jobbe! Dermed stakk hun hjemmefra så fort hun kunne. Hun syntes jeg var en sviker, siden jeg ikke gjorde det som hun ville. Dette er et tema i familien min, jeg har skrevet om det mange ganger. Det er sånne ting jeg kan bli sinna for ennå.

Per Petterson ankommer Aschehougs hagefest i Drammensveien 99 i 2019.

Foto

Berit Roald / NTB

Du ble også sint for noe annet, nemlig det siste moren din sa til deg på telefonen før hun døde: «Kanskje du ikke skulle skrive så barnslig neste gang?» Din reaksjon var en blanding av sinne og forvirring, skriver du?

Det var jo ingen som sa noe om bøkene mine i familien. Jeg hadde gitt ut to bøker, det ble ikke nevnt med ett ord. Jeg visste ikke engang at hun hadde lest dem, for hun hadde ikke sagt noe. Ikke faren min, heller. Broren min sa ingenting, den andre broren min sa heller ingenting. Derfor var det veldig forvirrende da hun ringte meg om noe helt annet og sa til slutt: «Ja, så håper jeg den neste boka ikke blir så barnslig.» Og så bare la hun på. En uke etterpå var hun død. Jeg ble forbanna for det. Du kan ikke bare si det der, og så dø! Jeg fikk aldri snakket med henne etter det. Men jeg har tenkt mye over etterpå at det ikke gikk an å snakke om det at jeg skrev.

Hvorfor gjorde de ikke det?

Men hva skulle de ha sagt? Delvis skrev jeg om en familie som ligna litt på vår. Konteksten var gjenkjennelig, mange av de ytre stolpene var der, selv om ingenting av det som sto der hadde skjedd. De må ha visst, hvis de leste det, at det ikke hadde skjedd. Hva skulle de ha sagt? De hadde ikke noe språk for det.

Du skiller deg fra mennene i din slekt, for du skriver at farfaren din var en taus mann. Det var faren din også?

Ja, det var de.

Men selv liker du å prate, ja, skravle?

Særlig når jeg er urolig.

Når du eller Pia er urolige, har dere et ritual, skriver du. Dere tar bilen og kjører til Ørje, til bensinstasjonen der og kjøper en is. Stopper ved noen faste steder langs veien. Det tar minst et par timer. Så nydelig, tenkte jeg da jeg leste det, for der har du tydeligvis brutt med fedrenes synder og forstått at det går an å snakke ut om ting. Hvordan har du lært deg det? Er det døtrene dine?

Kona mi, tenker jeg. Dette bli veldig privat, men ...

Du har jo utgitt en dagbok!

Hvis du vil bli voksen, må du på et eller annet tidspunkt ta mot til deg og begynne å snakke! Hvis du vil være et voksent menneske, må du det. Du må ta ansvar for det du sier. Og hvis det kommer reaksjoner, må du prøve å overleve det. Sånn er det bare. Og det rakk jeg, heldigvis. Ellers trur jeg ikke jeg kunne vært forfatter. Men som forfatter gikk jeg nok mye nærmere på vanskelige ting i bøkene enn jeg gjorde i mitt eget liv. Jeg trur ikke nødvendigvis det er noen sammenheng der, at du må være veldig åpen og snakke om alle problemene med dine nærmeste. Men det slagordet, «Always move towards pain», det skjønte jeg tidlig. Jeg kunne ikke bli forfatter og ikke gjøre det. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis klarte det i livet. Det er to forskjellige ting. Jeg kunne fortsatt å gå mot smerten i bøkene mine, uten nødvendigvis å løse så innmari mye i mitt eget liv. Litteratur er ikke terapi. For noen lesere kan ting ha terapeutisk virkning, kanskje. Men jeg tenker ikke sånn.

Du skal være raus mot folk, men du skal ikke være raus mot ideer du er imot

Har det likevel frigjort noe å skrive denne boka?

Nei, det var ikke viktig å få skrive den boka i forhold til følelsene mine. Men det var veldig viktig å skrive boka for den boka. Det var frigjørende å kunne gjøre det på den måten, selv om det ikke er skjønnlitterært. Men det er ikke det samme som å skape en realistisk, illusorisk verden som en roman er. Som en roman må være, ikke sant. Det er diktning. Litteratur er ikke virkelighet, det er diktning. Men det er en del av virkeligheten. Den finnes jo. Men det er ikke virkelighet, det er roman. En roman er skjønnlitteratur.

Og det lengter du etter å lage igjen?

Ja, ja, ja, det er jo det jeg vil. Denne journalen er sånn sett et sidespor, men jeg er glad for at jeg har gjort det. Og jeg har vel aldri fått mye reaksjoner på ei bok som på denne. Jeg får det ennå, hver uke.

Du holder det på gløtt om du skal lage et bind til, men det skal du vel ikke?

Nei, nei. Den komponerte seg, som det heter.

Den slutter også som en vakker minnebok om de unge døde i familien din?

Og det finnes ikke noe etter den. Uten at jeg tenkte på det, gikk den opp på et vis. Det ble ei bok som slutter der den slutter, og ferdig med det. Jeg kommer aldri til å gjøre det igjen.

Så hva skriver du på nå?

Jeg har et par–tre–fire romanåpninger. Man bør ikke ha det. Man bør helst bare ha én. Men én av dem ser også ganske bra ut.

Litteraturhuset i Bergen, 10. februar 2023

Alf van der Hagen har en lang karriere i norsk kulturliv. I tillegg til å ha vært ansvarlig redaktør i Morgenbladet fra 2003 til 2012, har han vært redaktør i De Norske Bokklubbene, i Kritikertorget i NRK, og medredaktør i Vagant. Han har til nå skrevet fjorten bøker, de fleste i sjangeren «samtalememoarer». Alf van der Hagens intervju vil bli å finne i hvert nummer framover.

Denne teksten ble publisert i Samtiden 2-2023.