Hevn som litterært drivstoff

Hilde Rød-Larsens roman «Diamantkvelder» som utkom i fjor, er blant annet et oppgjør med manipulering og flytende grenser mellom behandler og pasient. Den selvbiografisk baserte historien om jenta Agnes med spiseforstyrrelser og hennes forhold til en eldre psykiater, har fått store ringvirkninger. Flere har stått fram og varslet om faglige og etiske overtramp fra den ennå ikke navngitte psykiaterens side.

Hilde Rød-Larsen er aktuell med Romanen «Diamantkvelder». Foto: Tine Poppe.

Hilde Rød-Larsen har en mulighet ikke så mange andre har. Som forfatter kan hun bruke sine selvopplevde erfaringer litterært. Og så lenge det skjer i skjønnlitterær form, blir det vanskelig – for ikke å si umulig – for den angrepne part å argumentere mot historien slik den blir fortalt. For som kjent, forskjellen på en sakprosaforfatter og en skjønnlitterær forfatter er at sakprosaforfatteren per definisjon må være etterrettelig. Mens en skjønnlitterær forfatter kan være så uetterrettelig som hun eller han bare vil. Det er en frihet som mange forfattere har visst å benytte seg av gjennom tidene. Uten at jeg dermed påstår at Hilde Rød-Larsen opptrer uetterrettelig i sin siste bok.

Far min og jeg

Karl Ove Knausgård har skrevet seg inn i nyere norsk litteraturhistorie, ikke minst gjennom seksbindsverket «Min kamp». Den første boken, som utkom i 2009, gikk rett inn i hevnproblematikken. Det handler om forfatterens mildt sagt problematiske forhold til sin egen far. Når faren dør og Knausgård må starte den fysiske og mentale ryddeprosessen, setter det i gang sterke og til dels svært ubehagelige tanker hos ham. Knausgård skriver helt usminket om dette, på en måte som ikke er særlig flatterende verken for forfatteren ellers hans objekt. Fremstillingen av faren skapte voldsomme reaksjoner da første bind kom, og deler av Knausgårds farsslekt tok avstand fra ham. Men også skildringene hans av sitt første ekteskap, gjorde at ekskona Tonje Aursland gikk offentlig i rette med ham.

Oktoberbarn

Karl Ove Knausgårds andre og daværende kone, den svenske forfatteren Linda Boström Knausgård, var en annen som måtte finne seg i å bli brukt i «Min kamp». Han skriver direkte og svært utleverende om hennes bipolare sykdom, og hvordan den påvirket ham selv og barna. På sitt beste kan man kanskje si at han legger til grunn en overbevisende innlevelsesevne. På sitt verste kan det oppleves invaderende, langt over grensen til det kunstnerisk forsvarlige.

Linda Boström Knausgård. Foto: Berit Roald / NTB.

Linda Boström Knausgård kom noen år senere med et slags svar på Karl Ove Knausgårds framstilling. Romanen hennes «Oktoberbarn» kan leses som en hudløs skilsmissehistorie, som et glødende oppgjør med psykiatrien eller som forfatteren selv har sagt – som en «sorgroman». Først og fremst viser likevel denne boken at Linda Boström Knausgård er en forfatter fullt på høyde med sin mer berømte eksmann.

Å skrive stygt

Karl Ove Knausgård har ved flere anledninger kommentert det vi kan kalle hans egen poetikk. Det handler om å skrive (stilistisk) stygt fordi man da kommer nærmere sannheten, det handler om hvordan sosiale hensyn forsvinner når han skriver, og om hvordan han hele tiden søker å gripe virkeligheten gjennom å beskrive verden rundt seg.

Han formulerer og reformulerer de samme tankene gang på gang: «Det så nesten ut som om forutsetningen for å skape kunst var å gi avkall på kunsten», skriver han et sted. Et annet sted sier han om bøkene sine: «Jeg skrev dem fordi forpliktelsen til romanen ikke var nok for meg, jeg ville gå skrittet videre og forplikte meg til virkeligheten.»  

Dette sterke behovet for  komme ut av det inautentiske i diktningen og inn i en mer forpliktende posisjon som forfatter, er med på å forklare hvordan han tenker omkring det å bruke de aller nærmeste så direkte og intimt i bøkene sine.

Mot slutten av det sjette og siste bindet av «Min kamp», kommenterer Knausgård debatten omkring bruken av sin egen far i bøkene: «Historien om ham, Kai Åge Knausgård, er historien om meg, Karl Ove Knausgård. Men det er ikke ham jeg har beskrevet, det er mitt bilde av ham.»

«Redaktør Lynge»

Det er altså den skjønnlitterære forfatterens privilegium å være ett hundre prosent subjektiv og ubalansert i sin diktning. Det hjelper godt når man har noe å hevne. I 1893 hadde Knut Hamsun allerede fått et navn i litterære kretser med de to romanene «Sult» og «Mysterier». Men det var først med utgivelsen av «Redaktør Lynge» at Hamsun for alvor ble kjent blant et større publikum. Romanen  var også den første boken hans som kan sies å ha vakt sensasjon, og som straks ble trykket i flere opplag.

Knut Hamsun (venstre) og hans sønn Arild Hamsun sammen på restaurant Speilen på Grand Hotel. Foto: Johnsen / NTB.

Bokens tittelperson er et dårlig skjult portrett av den karismatiske og svært dominerende redaktøren Ola Thommessen i Verdens Gang. Thommessen hadde opprinnelig vært en av Hamsuns støttespillere da dikteren var en ung og lutfattig mann. Men nå var spillet snudd, og Knut Hamsun hadde fått et helt annet syn på redaktøren.

Romanens redaktør Lynge er mannen med det bondske opphav som han gjør sitt beste for å skjule. En mann med et vinnende vesen, og med makt til å avsette regjeringer. Han er opportunistisk og selvrettferdig, og går uten hemninger etter de verste skandaler hvis de kan bidra til opplagsøkning for avisen hans, som i romanen kalles Gazetten.

Alliansebygger

Redaktør Lynge stjeler uten skrupler andres saker, og underbyr sine konkurrenter for å skaffe seg annonseinntekter. Han er lettvint, skandaløs og publikumsfriende, men han er også en alliansebygger av klasse. Ingen triks er for simple. Han spiller, lyver og gjør stadig nye krumspring for å holde seg selv og sin avis i sentrum av den offentlige oppmerksomheten. Han legger seg opp i stort og smått, og bruker og kaster mennesker etter forgodtbefinnende. Redaktør Lynge er kort sagt en utro mann, både privat og profesjonelt.

I romanen går det særlig ut over den unge kandidat Ihlen. Han kommer fra en familie med et etternavn som Lynge gjerne vil ha på trykk i Gazetten. Og han har en søster, Charlotte, som redaktøren gjerne vil forføre. Romanen ender selvsagt i forferdelse for de unge, troskyldige menneskene som Lynge har lokket inn i sin trollsirkel. Mens redaktøren selv som alltid sørger for å komme ut som en vinner. Et mer sviende oppgjør med en offentlig person enn dette kan man vanskelig tenke seg.

Rettsløs i systemet

Bare to år senere, i 1895, kom det to bøker som skulle vise seg å stille «Redaktør Lynge» i skyggen. Både når det gjaldt litterær kvalitet og langvarig virkning. Det er snakk om Amalie Skrams romaner «Professor Hieronimus» og «På St. Jørgen», som utkom med bare måneders mellomrom. De tar begge utgangspunkt i Amalie Skrams egne opplevelser som innlagt på psykiatrisk sykehus i København. I romanene har hovedpersonen fått navnet Else Kant, og hun er malerinne – ikke forfatter. Men ellers er de selvbiografiske sporene åpenbare.

Amalie Skram, her cirka 40 år gammel. Foto: NTB.

Den innlagte Else Kant opplever at hun er fullstendig rettsløs i systemet, hun blir henvist til en celletilværelse i et kaldt og skremmende miljø, omgitt av utagerende medpasienter på alle kanter. Det verste er kanskje uvissheten hun lever under, hun får aldri skikkelig svar på spørsmålene hun stiller og blir straffet hvis hun hevder sin egen integritet og frie vilje.

Knud Pontoppidan

Bøkene inneholder skarp systemkritikk, men den som mest av alt får gjennomgå er overlegen som i romanene kalles professor Hieronimus. I virkeligheten het han Knud Pontoppidan, og var en av Danmarks ledende autoriteter innenfor psykiatriske medisin. Det er et nådeløst portrett Amalie Skram tegner av mannen med «et koldt, blekt ansikt». Han gjør alt for å svekke hennes frie vilje. «De må i det hele tatt lære å subordinere Dem», sier han et sted. Samtidig endrer han gradvis historien om innleggelsen hennes. «Det er Deres mann som har fått Dem lagt inn her», hevder han, og nekter i samme åndedrett Else Kant enhver kontakt med mannen.

Bevisene for at Else Kant er sinnssyk finner Hieronimus blant annet i bildene hennes, som han kaller abnorme. Ikke merkelig da at hun ganske snart føler seg personlig forfulgt av professor Hieronimus, som hun mener vil ødelegge ekteskapet hennes.

Dobbeltkommunikasjon

Bøkenes framstilling av dobbeltkommunikasjon som hersketeknikk er mesterlig. Hvis hun ikke oppfører seg som en sinnssyk så er det fordi hun ikke vil innrømme at hun er det. Hvis hun har det bra og er positiv så betyr det at hun trives på hospitalet og bør bli der. Else Kant skal altså gjøres til en sinnssyk, først da kan behandlingen sies å være vellykket!

Resultatet er nødvendigvis at hun prøver å oppføre seg som det er forventet av henne. Else Kant veksler stadig mellom resignasjon og opprør. Hun blir systematisk fornedret, fratatt hårbånd og strømpebånd, og får for lite vann til å kunne vaske seg skikkelig. Samtidig søker hun også kontakt med de andre pasientene, og dette er kanskje disse bøkenes største fortjeneste: Hvordan psykiatriske pasienter skildres som personer med karakter og personlighet. Til og med humor finner Amalie Skram plass til i disse beskrivelsene.

«En naken sjel»

Det hele ender i og for seg godt, da Else Kant til slutt blir utskrevet. Men det er som et forandret menneske. «Det er som jeg går med en naken sjel, som drypper av blod», skriver Amalie Skram.

De to romanene vakte enorm oppmerksomhet, og Knud Pontoppidan svarte i flere runder på kritikken som alle forsto var rettet mot ham. Men i ettertid er det liten tvil om at Amalie Skram er den som ble sittende med mest sympati. Som hevnromaner kan man dermed trygt si at «Professor Hieronimus» og «På St. Jørgen» var særdeles vellykkede.

Søsteroppgjør

Tilbake til vår egen tid, og et av de mest omskrevne familiedramaene i norsk litteratur. Det handler om Helga Hjorths roman «Fri vilje» fra 2017. Som mange vil huske var dette et svar på søsteren Vigdis Hjorths bok «Arv og miljø», som var et ubarmhjertig portrett av en dysfunksjonell familie. I Vigdis Hjorths roman ble det også antydet mellom linjene at bokens hovedperson som barn hadde blitt utsatt for overgrep fra sin nå avdøde far.

Vigdis Hjorth. Foto: Berit Roald / NTB.

Helga Hjorths roman har samme utgangspunkt som søsterens, nemlig et arveoppgjør som blant annet involverer to hytter på Hvaler og ganske store pengesummer. Vi er vel flere som har erfart at arveoppgjør kan sette i sving sterke følelser, og at det ikke akkurat hjelper på situasjonen når voksne søsken ikke kan kommunisere på en åpen og konstruktiv måte. Splittelsen i familien er like sterk i «Fri vilje» som i søsterens bok, men perspektivet er naturlig nok ganske annerledes. Her er det forfattersøsteren, som har fått navnet Vera, som er det store, uforutsigbare uroelementet.

Må man velge?

«Fri vilje» er kanskje ikke noen stor litterær opplevelse, men det er en interessant bok som formulerer andre perspektiver og innfallsvinkler enn «Arv og miljø». I «Fri vilje» stiller fortelleren det såre spørsmålet «Hva tenker egentlig Vera om meg?» Ønsket om å bli sett og anerkjent av sine søsken er like sterkt når man er voksen som når man er barn.

Vera er hun som alltid har utfordret familiefreden, det er ikke første gang hun oppleves som en trussel og dessuten har hun flere ganger brukt familien i bøkene sine. Splittelsen mellom de fire søsknene er ubarmhjertig skildret, og det gjør inntrykk når deres gamle mor blir innlagt på sykehus med diagnosen «strid om arv med barna».

Helga Hjorth skildrer godt ønsket om å gjenopprette ære og balanse i søskenforholdet, hun tar for seg bruken av brev og eposter i skrivingen og hvordan felles minner kan se fundamentalt forskjellige ut avhengig av hvem som forteller.

Virkningseffekt

Men kjernetemaet er selvfølgelig hvor langt man egentlig kan gå i en roman, hvordan man skal veie kunstnerisk frihet opp mot allmennmenneskelig moral. Det hele blir spissformulert i spørsmålet: Må man velge mellom å være romanforfatter eller familiemedlem?

Noe av det beste med Helga Hjorths bok er at den er mer spørrende enn egentlig aggressiv i formen. Den er som antydet mer en roman som søker balanse enn en roman som søker hevn. Å ville gjenopprette ubalanser i personlige relasjoner er da også et allmennmenneskelig og høyst forståelig behov. Enten man heter Karl Ove Knausgård, Knut Hamsun, Amalie Skram eller Helga Hjorth.

Siste tilskudd

Hilde Rød-Larsens roman er slik sett bare det siste tilskuddet til en lang litterær tradisjon. Litterært sett hever ikke «Diamantkvelder» seg noe særlig over det gjennomsnittlige. Den kan kritiseres for å være både pratete og selvopptatt, litt firkantet og uelegant skrevet. Men det vi kan kalle bokens virkningseffekt ser alene ut til å skaffe den en plass i historien om norsk samtidslitteratur.

Ikke dårlig bare det.