Bokessay: «Spare» – når alle klikkene ikke er til å leve med

­En krigsveteran med posttraumatisk stress, en gutt som utvikler forlenget sorgforstyrrelse, en skoletaper som finner frelse i praktisk arbeid, en vestlig mann som kommer hjem til Afrika, en prins som endelig finner sin prinsesse. Historielinjene i Prince Harry, Duke of Sussex' liv er så mange. Hver av dem kunne fylt et helt liv, og en egen bok.

Av de nevnte er de kjærlighetsrelasjonen til Meghan Markle som er løftet frem. Og alle intrigene som oppstod i kjølvannet av den. Kanskje ikke så overraskende. Eventyr om prinser og prinsesser, motstand og overvinnelse, har en lang tradisjon i vår kultur. Er det kun dette vår besettelse av Harry og Meghan handler om? Eller kan sagaen belyse noe tidstypisk for vår samtid?

Alle som har sett Oprah-intervjuet, Netflix-dokumentaren “Harry and Meghan” eller lest boken Spare, burde ha fått med seg at dette ikke er en historie om Harry and Meghan som fortelles. Det er ikke en historie om Prince William og Kate Middleton heller. Eller Charles, Camilla og Diana. Faktisk er den ikke en historie om monarkiet heller, selv om det spiller en sentral rolle. Spare, og konflikten som ligger bak utgivelsen, handler om oss. Folket. Og den medievirkeligheten vi alle bidrar til å skape.

Monarkiets prinser og prinsesser blir født i fangenskap, med en sølvskje i munnen. De vil pålegges krav og restriksjoner i kraft av sin plass i arverekken, og likens får de privilegier og tilgang til ressurser av samme årsak: It is a heavy head that wears the crown.

Med posisjon følger ansvar. Slik har det vært til alle tider. Men unikt for en ny generasjon kongelige er et mediebilde som kanskje ikke er mer nådeløst, men mer umiddelbart, tilgjengelig og ukontrollert. Det er ikke lenger nødvendig med en redaktørstyrt plattform for å poste bilder, historier og hets. Tabloide medier konkurrerer med sosiale medier om klikk og oppmerksomhet. Oppmerksomhet drives av forenkling og raseri. Det blir dermed et kappløp mot de mest sjokkerende overskriftene og parodierte karakterskildringene.

På mange måter er Windsorene en nokså normalt dysfunksjonell familie

Hva gjør mennesker i prominente posisjoner i en slik virkelighet? De ansetter et pr-team med spinndoktorer og kommunikasjonsrådgivere. De omgir seg med en liten hær av pressesoldater som legger strategier og går til motangrep. Bygger trojanske mediehester og forhandler om våpenhvile. Vi ser det hos politikere, hos kjendiser, hos næringslivstopper. Men hvordan fungerer dette når alle medlemmene i samme familie har sin egen lille hær? Det kan vi lese om i Spare: Det blir borgerkrig.

På mange måter er Windsorene en nokså normalt dysfunksjonell familie: En lett emosjonelt utilgjengelig far som ikke til fulle klarer å dekke barnas omsorgsbehov, en storebror som føler behov for å markere avstand og suverenitet overfor lillebroren, en stemor som er mest opptatt av far og mindre av bonusbarna og en lillebror som alltid føler seg litt til overs.

Alt skrus til flere ekstra hakk når offentligheten kobles på. Dessuten møter vi den regelbundne fremhevingen av eldstebroren som arving: “Pa and William could never be on the same flight together, because there must be no chance of the first and second in line to being wiped out. But no one gave a damn whom I travelled with; the Spare could always be spared.”

Det må gjøres noe med familiedynamikken. Likevel: Mon tro om ikke familien hadde klart seg helt greit om det ikke var for pressens sensasjonsjag.

Etter å ha sett igjennom (den partiske) dokuserien på Netflix, tenkte jeg lett naivt: Det er jo ikke broren og faren Harry er sinna på. Det er spinndoktorene! Dette vil jo løse seg bare de snakker sammen. Rydder opp. Men etter å ha lest Spare fremgår det tydelig at det ikke er fullt så enkelt. For hvem er spinndoktorenes arbeidsgivere? Hvem bifaller deres arbeid, om det så er ved ikke å gripe inn? Selv om det synes som om både Charles, William og Elisabeth bruker rådgiverne som en slags buffer, noen å peke på når de selv ikke vil ta ubehagelige avgjørelser, så vet alle hvem det er som styrer skuta.

Et poeng som jeg selv aldri hadde tenkt på før prins Harry tok bladet fra munnen, er hvordan spinndoktorene strider internt i kongehuset. Det beste forsvar eller distraksjon fra negativ omtale er nemlig å plante historier om noen av de andre familiemedlemmene. Det viktigste er å ivareta sin person. De andre er noen andres jobb.

Dessuten finnes det et hierarki: Jo nærmere kronen, jo viktigere er omdømmet. Bare slik kan man sikre monarkiets overlevelse. Det betyr at ingen vil korrigere løgner som skrives om reserven Harry, dersom det skulle sette medlemmer lengre opp i systemet i et dårligere lys. Det viktigste er tross alt at den som skal føre tradisjonen videre har folkets kjærlighet og tillit.

Det finnes dessuten en taushets-kodeks: Dersom ingen tar til motmæle, kan ingen vite hva monarkene tenker og føler. Men så snart noen roper opp, faller korthuset sammen. Da betyr det at alt som ikke benektes er sant. All taus lidelse vil være forgjeves for de øvrige medlemmene av pakten. Den som snakker vil således påkalle en forståelig vrede fra de som klarte å belite seg. Det får Harry kjenne til fulle, både fra sine egne, og fra folket. 

Når Meghan Markle entrer Windsor-familien, starter en heksejakt uten like. Sensasjonelle nyheter om Markle skaper annonsepenger, trafikk og profitt.

I dag går enhver rundt med et kamera i lommen. Uautoriserte bilder av paret kjøpes for høye summer, Artikler som både åpent og indirekte spiller på klassehets og rasisme, gjør det godt. For prins Harry, som alltid har ment at det var pressen som jaget hans mor inn i døden, er sirkelen sluttet. Nå er det hans eget liv som står på spill, og han er fast bestemt på å gjøre det han kan for at historien ikke skal gjenta seg.

I et kostelig avsnitt om sin egen lesevegring i oppveksten beskriver Harry et forsøk på å lese Hamlet: “Hmmm: Lonely prince, obsessed with dead parent, watches remaining parent fall in love with dead parent´s usurper…? O slammed it shut. No, thank you.” Det er mye absurd humor i å være et levende stykke historie, slik Harry er.

Spare er ikke en upartisk og balansert bok. Den er et følelsesladet klagerop

Det kan være fristende å sammenlikne Harry og Meghan-sagaen med et annet Shakespeare-stykke: Romeo og Julie. Men til tross for den historien pressen og spinndoktorene pumper ut i fete overskrifter, så handler ikke Spare om en familiefeide. Eller forbudt kjærlighet. Ikke engang om å vokse opp som en reserveløsning. Den handler dypest sett om hvor skadelig det kan være å vokse opp i en medievirkelighet der tittelen du blir født inn i fratar deg grunnleggende menneskerettigheter og rettsvern. Den handler om å bli brutt ned av et konstant ytre blikk på seg selv gjennom offentligheten. Et blikk man verken kan kontrollere eller unngå. Et blikk satt sammen av de sakene vi klikker på og verdiger vår oppmerksomhet. Det er ikke en oppløftende tanke.

Spare er ikke en upartisk og balansert bok. Den er et følelsesladet klagerop. Og selv om den som roper er en priviligert prins, er det verdt å lytte. For hvis vi nekter, hvem kan da si vi har lært noe som helst siden 31. august 1997? Det var den natten prinsesse Diana døde.