Om å føde og å dø

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Å gå gravid og å føde er livsfarlig. Likevel gjør mange med livmor nettopp det, noen gjør det til og med flere ganger. Vi gjør det fordi vi ønsk-er, kan, må, det bare blir sånn eller fordi det føles helt nødvendig. For meg føltes det sånn i nesten ti år før jeg ble gravid. Da jeg endelig ble det, gikk det nesten åtte uker, og så var jeg plutselig ikke gravid lenger. Jeg satt på do med en blodig klump på papiret. En klump med blod og slintrer og slim. Jeg satt der med døden i handa. Like før var det liv. Så var det borte.

Det skulle gå et år til før jeg ble gravid igjen. Et helt langt år. Så kom desember 2020. Denne gangen rakk vesenet i magen å bli mer og mer menneskelignende for hver uke som gikk. Det føltes klin kokos. Hæ? Hadde jeg virkelig en sprell levende baby inni der? Det var umulig å forstå. Jeg tenkte at jeg fikk vente og se. Alt handla om å vente og se.

En gravid kvinne får tilbud om kontroller og konsultasjoner opp til ti ganger i løpet av graviditeten. De som nærmer seg 40, får tilbud om enda fler. Jeg var hos legen min, hos jordmor, på diverse sjukehus, og systemene med alle målingene og tallene snakka med hverandre, sånn at alle visste det de trengte om baby og den gravide kroppen. Jeg følte meg sett og hørt, og de spørsmåla jeg måtte ha, var det alltid noen som kunne svare på, og tok seg tid til å svare på. Systemet funker. Jeg kan ikke huske å ha hørt en eneste kvinne klage over mangel på oppfølging i svangerskapet. Og heldigvis for det, når man blir gravid mister man fullstendig kontroll over kroppen. Man har ikke anna valg enn å slippe roret og la systemet og naturen ta over.

Jeg var forberedt på at det var sånn jeg også skulle føde. Helt aleine på dass.

I begynnelsen var jeg så kvalm at jeg ble sengeliggende i seks uker. Jeg ble sjukmeldt og fikk sykepenger. Så ble jeg så sulten at jeg måtte spise solide måltider hver time, og jeg pissa minst like ofte. Lærerjobben jeg hadde da, la til rette for at jeg skulle ha det bra. Magen vokste og puppa vokste og jeg ble deilig og rund i kantene. Vesenet inni meg stupte kråke og ralla rundt. Men jeg tok det ikke for gitt at det skulle overleve. Jeg var alltid forberedt på at det kunne gå galt. For det gjør det jo, i noen tilfeller, og jeg visste hvordan døden kunne se ut, jeg hadde holdt i den i handa. Men tida gikk og hun levde og levde og levde.

Valg av fødeplass

Etter hvert som fødselen nærma seg, ble jeg mindre urolig for at hun skulle dø. Jeg var heller ikke nervøs for selve fødselen, på tross av at jeg stadig vekk fikk høre andres fødehistorier, som ikke nødvendigvis var grei skuring. Da jeg skulle søke fødeplass var det noen som nevnte for meg at man blir mer eller mindre overlatt til seg sjøl på barselhotellet på Ullevål sjukehus, at man blir sendt dit så fort riftene er sydd. Partner skal gjøre mesteparten av jobben. Hvis man er aleine og hvis man skal få hjelp, må man virkelig kreve det. Men hvis man først har sett ei jordmor med sprengt kapasitet, ringer man ikke på på nytt. Jeg søkte derfor fødeplass på Rikshospitalet, som har en liten fødeavdeling. Der ligger fødekvinnen på barselavdelinga helt til hun skal hjem. Dette kommer til å gå bra, tenkte jeg. Jeg hadde dog hørt skrekkhistorien om Ann-Siril Nordstrand, som fødte på handicapdoen helt aleine – da hun bare trodde at hun skulle på do – en fødsel med tvillinger, der den første gutten fikk hjerneblødning som følge av at han deisa i gulvet, og den andre gutten ble tatt med keisersnitt. Jeg var derfor forberedt på at det var sånn jeg også skulle føde. Helt aleine på dass. Heldigvis ble det ikke sånn. Jeg fødte ikke på en dass, jeg ble ikke overlatt til meg sjøl. Som førstegangsfødende aleinemamma følte jeg at jordmødrene tok ekstra godt vare på meg. Men var det på bekostning av noen andre? Jeg aner ikke.

Babyen er klar

22. september 2021 begynte riene. Jeg var klar. Babyen min var klar. Nå måtte kroppen og jordmødrene bare fortsette styringa helt til vi var innafor målstreka. Om morgenen 25. september begynte hun å kjempe seg nedover og nedover, brøt mot kroppen min, mot veggene, mot motstanden.

Sammen tok vi to skritt fram og ett tilbake i noe som føltes som en evighet. Men vi holdt på, hun og jeg, og sammen med meg var venninne K. Og jordmora, hun forsvant bare en liten halvtime for å spise, ellers var hun til stede hele dagen. Jeg var heldig. Rommet var fullt av sterke, trygge damer. Jeg var utslitt, men skjønte at det nærma seg slutten da jordmødrene sa de måtte klippe hvis hun ikke kom på neste ri. Jeg tenkte: Jeg skal faen ikke klippes, og så ga jeg alt jeg hadde. Så var hodet født. På neste ri var hun der, i hendene til venninne K, og like etter lå hun på magen min, med hovent fjes og blod og bæsj over alt. Jenta mi.

For gravide i kommunene Aure, Halsa og Smøla betyr det to til tre timer til nærmeste fødeavdeling. Hva om man ikke har to timer?

Mange måtte føde aleine da samfunnet stengte ned på grunn av koronapandemien. Jeg tviler på at pandemifødekvinnene sitter igjen med bare herlige minner. Ikke lenge før jeg fødte, ble det klart at samfunnet skulle åpnes igjen. Det skulle komme lettelser. Hvis jeg hadde måttet føde aleine, ville jeg garantert mista motet mange timer før jenta mi ble født. At venninne K var der og holdt meg gjennom hver eneste ri, var blodig nødvendig for å komme i mål. Hvis min første graviditet hadde blitt til et levedyktig barn, ville jeg måtte født hen aleine, uten ledsager. Hva ville skjedd? Så lite oksytocin og så mye adrenalin at konsekvensen ble hastekeisersnitt, som med venninne A? Hva skulle jeg da gjort, uten noen til å hjelpe meg hjemme? Jeg tør nesten ikke tenke tanken. Venninne T, som fødte med planlagt keisersnitt, ble sendt hjem fra sjukehuset etter fire dager. Hun fikk én dag lenger å komme seg på enn det jeg sjøl gjorde, som fødte vaginalt. De som har hatt keisersnitt skal ikke bære tungt eller gjøre brå bevegelser. Det er da klin umulig med en nyfødt i hus.

Kræsjkurs i nyfødt baby

Jeg hører en lyd. Var det henne? Akkurat nå ligger hun på soverommet mens jeg skriver. Jeg går ut i gangen, lytter. Men det er stille. For stille, puster hun? Jeg ser inn i dørsprekken, hun ligger midt i senga, har sparka av seg dyna. Bringa hennes hever seg og senker seg.

Hun lever, enn så lenge.

Jeg også, enn så lenge. Hvis jeg er heldig lever jeg til jeg dør såkalt naturlig, til kroppen og naturen nok en gang tar over styringa.

Sjøl om jeg veit at jeg skal dø, bruker jeg mye krefter på å late som at jeg ikke skal det. Kan det kalles en overlevelsesstrategi? Jeg later som at jeg ikke skal dø, derfor overlever jeg. Best å late som at det ikke skal skje. Best å fylle dagene med noe. Jeg skriver bøker, lager mat, øver på å puste med magen, går i gatene, sørger for at jenta mi har det bra, så bra som hun kan ha det. Jeg fødte henne, altså er jeg ansvarlig for hennes liv. Instinktet som gir omsorg gjennomsyrer alt jeg gjør. Sjøl om hun i dag putta et glasskår i kjeften på en lekeplass, og i vinter falt hun ut av vogna. Det er ei hårfin grense mellom flaks og katastrofe.

Foto

iStock.

En ny virkelighet

Det er helt umulig å forestille seg hvordan det er å få unger, før man har det. Med et godt offentlig apparat, kan det likevel gå skikkelig bra for de fleste, men støtten jeg fikk i graviditeten var nå nesten borte. Vesla og jeg kom hjem til leiligheten tre dager etter hun ble født. Jeg hadde ikke fått mjølk, og brystvortene var allerede på vei til å sprekke opp. Jeg hadde ikke fått til amminga, følte meg som verdens største inkompetente kløne. Og plutselig var vi helt aleine, uten noen å ringe etter om vi trengte hjelp. To av naboene kom med mat. Noen kom av og til innom for å passe babyen mens jeg sov. Og systemet? Jo da, det var ei jordmor og en helsesjukepleier innom for å se hvordan det sto til i løpet av den første uka. Jeg var heldig, som i det hele tatt fikk hjemmebesøk. Under koronanedstenginga var det mange som ikke fikk det. Men det gikk likevel ikke så bra. Det går jo ikke nødvendigvis bra, bare fordi man holder huet såvidt over vannet. Legen brydde seg ingenting om ammeproblemene mine, og sa at hun ikke hadde amma sine barn i det hele tatt.

Hjemreise planlegges i løpet av 4–24 timer etter fødselen. Ville vi hatt et barselopprør nå, hvis fødekvinnene syntes at dette var en god idé?

Helsestasjonen kunne heller ikke hjelpe meg. Hvis det ikke hadde vært for venna mine som stilte opp, som sov hos meg om natta, som vaska huset, som lagde mat, som holdt meg da jeg grein, som holdt vesla da hun grein, så ville jeg gitt opp amminga før jeg hadde fått begynt. Jeg kjenner kun ei mor som har sagt at hun aldri har hatt problemer med amming. Vi veit at det er det sunneste for barnet, vi veit at det gjør at livmora trekker seg sammen etter gravid-
iteten, amming reduserer til og med risikoen for brystkreft. Amming betyr alt. I alle fall føles det sånn når man står midt oppi det den første tida. Jeg endte opp med å ringe en privat ammehjelper, som kom på hjemmebesøk.

Mye var bra før

Lav spedbarnsdødelighet blir brukt som indikasjon på at alt står tipp-topp til i barselomsorgen.

Da jeg ble født i 1983: Hadde legene slutta å røyke inne på sjukehusene? Jeg tror det. Hadde rådene om amming kun hver 4. time forsvunnet? Jeg håper det. Hadde rådene om å bare la barnet grine natta gjennom uten å ta det opp blitt forandra? Jeg er ikke helt sikker. Det var mye som ikke var bra før. Men det er en del ting som ikke er bra nå også. Den gangen i 1983 lå mor på sjukehuset ei uke. Hver gang hun snakka om det, sa hun det med varme i stemma. Hun ble tatt så godt vare på som hun trengte. Jeg har et bilde av oss, der hun ammer meg liggende, mens søstrene mine ser nysgjerrig på. Hun ser sliten, men tilfreds ut.

Barselopprøret

På Helsedirektoratets nettsider står det at «Barselomsorgen er i endring. Organiseringen av barseltilbudet vil derfor være forskjellig i de forskjellige regionene og kommunene. En desentralisert barselomsorg er under utvikling med en mer tilpasset oppfølging i hjemmet og på hjemstedet fordi sykehusoppholdet etter fødselen gradvis blir kortere. Hva som regnes som et kort opphold/liggetid, er ikke definert i Norge. Standard opphold er sannsynligvis ulikt fra foretak til foretak. Det er grunn til å tro at praksis med «ambulant fødsel» vil bli vanligere når det gjelder friske kvinner som føder et friskt barn til termin. Hjemreise planlegges i løpet av 4–24 timer etter fødselen». Ville vi hatt et barselopprør nå, hvis fødekvinnene syntes at dette var en god idé? Ville bunadsgeriljaen eksistert? Sjølsagt ikke.

Lenger ned i samme artikkel heter det at «Sykehusoppholdet bør være langt nok til at det er mulig å klarlegge tidlige problemer og sikre at familien er i stand til og forberedt på å ta vare på barnet hjemme. Lengden på oppholdet bør imøtekomme individuelle behov, og det bør sikres at kvinnen har tilstrekkelig støtte i hjemmet, og at det er tilgjengelig tilstrekkelig fagkompetanse i kvinnens nærmiljø.» Klarer man virkelig det i løpet av 4-24 timer etter fødsel? Og hva betyr egentlig tilstrekkelig fagkompetanse i kvinnens nærmiljø? De som har gitt meg best hjelp underveis i barseltida er andre mødre. Andre med lik erfaring og fersk erfaring. Naboer, venner, fremmede med vogn i botanisk hage. Jeg tror ikke at det er det Helsedirektoratet meiner, men hvem veit.

Jeg hører en ny lyd, ser opp fra skjermen. Holder pusten, er det henne? Det var fra gata. Jeg flytter blikket tilbake. VG forteller om Astrid Røen Andersen som har født fire av sine fem barn på veien. Bare fordi hun bor i utkantnorge. Først ble fødetilbudet på Orkdal sjukehus lagt ned, og så sto føden i Kristiansund for tur. For gravide i kommunene Aure, Halsa og Smøla betyr det to til tre timer til nærmeste fødeavdeling. Hva om man ikke har to timer? Da skjer det som med Astrid: «Astrid er blitt sendt i ambulanse til fødeavdelingen fire ganger. Hver gang har en jordmor i møtebil kjørt mot ambulansen og akkurat rukket fram til siste pressrie.»

Hva slags brødhuer er det som bestemmer at det er helt greit å sende fødende kvinner ut på veien i flerfoldige timer?

Mange har prøvd på saklig vis å si hvor problematisk dette er, uten at det hjelper. Det koker i huet mitt, det koker i huet og hjertet og livmora, og jeg får lyst til å brøle høyt. For er det ikke det som blir siste utvei når man ikke blir hørt? Hva slags brødhuer er det som bestemmer at det er helt greit å sende fødende kvinner ut på veien i flerfoldige timer?

Jeg forstår det ikke.

Jeg tipper at Astrid, som har født fire av sine fem barn på veien, ikke opplever det som så fenomenalt trygt å føde i en ambulanse.

Men det går vel bra, det må da kjerringene kunne tåle.

Nei, det må vi for pokker ikke.

Det sier seg sjøl at det er mye farligere å føde i en bil på vei til sjukehuset som ligger langt faen unna, enn å føde i trygge omgivelser med jordmor og fødselsleger i umiddelbar nærhet. Og hvordan vil den første tida til babyen bli med ei alvorlig eller lettere traumatisert mor?

Som å jobbe på fabrikk

Det er ikke bare i distriktet problemene tårner seg opp. I sykepleien.no leser jeg at en undersøkelse fra 2019 viste at over 200 jordmødre ved landets største fødeavdelinger, vurderte å slutte. Grunnen var sprengt kapasitet. På en post på Instagramkontoen til Barselopprøret, leser jeg at jordmødre som tidligere jobba ved Ullevål sjukehus, har uttalt at det føltes som å jobbe på en fabrikk, og at det ikke var tid til å gi nødvendig omsorg.

Men hva så, om det går med et par unger og et par mødre på veien til sentralisering og effektivisering, det gjør da vel ikke noe? På statistikken vil vi fortsatt ha lav spedbarnsdødelighet.

En lyd fra soverommet. To. Jeg piler inn til henne, hun sitter oppreist i senga og lager små gråtelyder, sånn som hun alltid gjør når hun våkner, eller ikke egentlig våkner, men reiser seg i søvne. Jeg sier «mamma er her» og legger meg ved siden av henne, flipper fram puppen i mørket og kjenner at hun tar tak. Hun lever. Jeg lever. Vi skal ikke skilles fra hverandre med det første. Og kanskje det høres banalt ut, men jeg klarer å trøste meg sjøl med dette: det å kjenne den lubne, mjuke handa hennes inni mi gjør at livet er verdt døden. Så enkelt som det.