Hvordan vet du at du er same?

Anki Gerhardsen er journalist og kritiker. Hun leder debattkonseptet Lytring, er nestleder i Barents Press Norge og medlem av den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen. I 2021 ble hun kåret til «Årets frilanser» av Norsk Journalistlag.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 1-2022.

Min oldemor, Anna Stina, ble født i Kvænangen i 1874.

Hvem var hun?

I folketellingen står hun oppført som «lapp». Det gjør også begge hennes foreldre. Moren var dessuten kvensk. Familien kom vandrende inn fra Finland, bosatte seg nord i Norge og fant seg ektemenn eller koner her og der.

Anna Stina giftet seg med Nils Henrik. Han kom fra Alteidet, men hadde forgreininger til Syd-Sverige og Røros. Sammen fikk de min farmor.

Hvem var hun?

Farmor giftet seg med Alfon. Familien hans drev fiske og gårdsdrift i nærheten av Tromsø. Farmor og farfar flyttet til Hammerfest, Honningsvåg, Alteidet og Båtsfjord. Der vokste faren min opp.

Hvem var han?

Pappa dro til Trondheim og tok utdannelse. Den første i familiens historie. Han giftet seg, fikk tre barn og jobb i Patentstyret.

Jeg er født og oppvokst i Oslo og Bærum. Da jeg var 13 år, ble jeg tante til en samisk jente. Vi bodde sammen. Da jeg var 22, flyttet jeg til Nord-Norge, hvor jeg siden har levd, arbeidet og fått min egen familie.

Hvem er jeg?

Slike spørsmål kan nesten alle som kommer fra denne landsdelen stille seg. Norsk? Samisk? Kvensk? Svensk? Eller kanskje litt trønder? I tillegg kommer italienske sjøfarere. Fiskere fra Sunnmøre. Fattigfolk fra Gudbrandsdalen. Russere i Sør-Varanger. Tyskere under krigen. Flytting. Bevegelse. Tvangsevakuering. Nye forsøk. Nye steder. Nye mennesker. Ofte på grunn av små kår. Noen ganger på grunn av skjær fattigdom.

Nesten alle her nord er sammensatt, mangfoldig, blandet. Nesten alle har en eller annen grad av samisk blod i årene. I familien. Nesten alle har en samisk nabo, kollega eller venn. Men hvem er same nok? Hvem har rett til å mene, hevde, diskutere?

Mer og mer er det dét som har blitt det sentrale spørsmålet: Hvem er innenfor, hvem er utenfor? Mer og mer har det vokst fram et krav om etnisitet, gener, men også riktig sinnelag. Og mot det kravet står storsamfunnet, kunnskapsinstitusjonene og særlig riksmediene og famler: Hva slags diskusjoner kan vi ta, og innenfor hvilke rammer? Hvilke fortellinger skal vi formidle, og hvem skal vi lytte til? Hvem kan gi oss et samisk perspektiv?

Riksmedienes løsning har blitt en distansert og overflatisk tilnærming. Begeistret eller harmdirrende, feiring eller offerfortellinger, men nesten alltid enkelt og endimensjonalt. Nesten aldri undersøkende. Nesten aldri opptatt av å finne grunnlaget for konfliktene, uroen, belyse nyansene eller den interne uenigheten. Derfor kjenner også Norge nord så dårlig. Derfor blir også engasjementet så banalt når det tidvis dukker opp: «Våger Nord-Norge å ta et oppgjør med sitt sterke samehat?» spurte Harald Stanghelle i en kommentar i Aftenposten i fjor høst.^[1] Jeg lurer på hva han forestilte seg. En todelt befolkning? En brølende masse av blåøyd vikingslekt på den ene siden og landets urbefolkning på den andre?

Ja, samehets er et stort problem. Men hvordan tar man det oppgjøret, Stanghelle, når den som hetser godt kan ha samisk bakgrunn selv?

Jeg ser for meg min egen farmor. Som vasket alle håndtakene i huset hvis det hadde vært en same på besøk.

Å miste selvtilliten

Fornorskningspolitikken, som i alle fall formelt ble avsluttet på 50-tallet, har skadet den samiske kulturen, det samiske språket og også enkeltmenneskets selvfølelse. Den har bidratt til usikkerhet, forakt, skam og smerte. Om og om igjen har det vært helt nødvendig å ta et oppgjør med den assimileringsprosessen som ble gjennomført over en hundreårsperiode, og konsekvensene den fikk. Det har vært og er viktig å fortelle, forklare, belyse. Dels for å gjenreise selvrespekten hos menneskene som enten direkte eller indirekte ble berørt, dels for å skaffe innsikt nok til å vedta konvensjoner og lover, bygge strukturer som kan hele sår, støtte, stimulere, gi rom for politisk makt og innflytelse, og spre kunnskap og engasjement i hele befolkningen.

Disse frigjørende kampene har kommet i bølger helt siden 60-tallet. De har handlet om akademia og historiefortellingen. De har handlet om kultur og språk og ledet til et stort register med kulturinstitusjoner, sånn som Nordisk samisk institutt, Samisk høgskole, De Samiske Samlinger i Karasjok, Samisk senter for samtidskunst, Det samiske nasjonalteatret Beaivváš, Åarjelhsaemien Teater, og også særlige helsetjenester for samer. Kampene har handlet om politisk makt og ledet til Sametingets valgmanntall og Sametinget. De har handlet om territorielle rettigheter og ledet til Samerettsutvalget, Finnmarksloven og Finnmarkskommisjonen.

Hvem er same nok? Hvem har rett til å mene, hevde, diskutere?

Hver bølge har speilet bevegelser og fokusområder i samtiden, både nasjonalt og internasjonalt. Den nye bølgen, den vi befinner oss inne i akkurat nå, handler i stor grad om etnisitet og identitetsopplevelse. Den henter energi fra teorier om dekolonisering og urfolksmetodologi, anført av blant andre professor og forfatter Linda Tuhiwai Smith fra New Zealand. Inspirasjonen har sitt mest synlige avtrykk på to måter.

På den ene siden blomstrende, livsbejaende stolthet som flommer over i både kunstnerisk og politisk engasjement. Det er særlig til stede i den yngre delen av befolkningen, og får god plass både i kulturfeltet og rikspressen. Det er bra. Det er viktig.

Men på den andre siden har det blitt et handlings- og meningsrom der nyansene blekner og nettopp etnisitet og bakgrunn og gruppetilhørighet vektes tungt. Nestleder i Norsk kulturråd, tidligere direktør for Festspillene i Nord-Norge og en av landsdelens dyktigste, men også mektigste kulturaktører, Maria Utsi, uttaler i et intervju med NRK at hun ønsker seg en egen debattarena for samer, uten norsk innblanding. Hun sier også at hun ville voktet seg vel for å fremme kritikk av kritikkverdige forhold i det samiske samfunnet, fordi hun ikke vil legge til rette for hets eller usakligheter fra norske medier eller nettroll.^[2] Det er neppe tilsiktet, intervjuet bærer preg av at Utsi tenker høyt, men det hun sier framstår allikevel som en oppfordring til streng gruppelojalitet innad og taushet utad.

Ideen om at det samiske er adskilt og helt annerledes enn det norske, at vi ikke egentlig kan forstå hverandre, preger ikke bare diskusjoner om dagsaktuell virkelighet og hverdagsliv. Den handler også om historiefortelling og fortiden. Motstanden mot NRKs podkast-serie om samenes posisjon i Norges historie kan fungere som eksempel.

Men med få unntak har det vært lite substansiell kritikk å spore av innholdet, faktagrunnlaget eller de ulike temaene denne omfattende serien belyser og er basert på. Ei heller av formen, ordbruken eller tonen. Derimot er det bidragsyternes etnisitet og samiskhet som har vært det gjennomgående ankepunktet. I Khrono og på Nordnorsk debatt er det publisert innlegg etter innlegg: Serien gir ikke et samisk perspektiv, fordi ikke nok samer er med. Den er i stedet en videreføring av kolonitidens overgrep, skriver Ánde Somby og Øyvind Ravna.^[3] Begge profilerte personer, vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Tromsø og særlig til stede i den nordnorske offentligheten. 

Mangfold er et legitimt og viktig krav. Bredde er alltid best. Men når svært mange av seriens bidragsytere er fra Nord-Norge, når seks av atten forskere har samisk bakgrunn, og samene faktisk utgjør en svært liten andel av den norske befolkningen − hva skal egentlig til for å få lov til å formidle historie? Handler det om gener? Skal vi igjen snakke om rase? Må man ha vokst opp i en samisk kultur, eller holder det å være same som i generasjoner har bodd i Oslo? Kan en finnmarking som både er same, kven og norsk få slippe til, eller handler det egentlig om noe annet? Professor emeritus Einar Niemi er med i serien. Han har sittet på Sametinget i flere perioder, og er både nasjonalt og internasjonalt anerkjent som ekspert på urfolk. Men i Somby og Ravnas debattinnlegg får han ingen anerkjennelse som same. Hvorfor ikke?

Spørsmålene er viktige fordi identitetspolitikk kan skape farlige murer mellom mennesker og hindre forsoning der forsoning trengs. Den kan vanskeliggjøre internt meningsmangfold og kneble intern strid. Kravet om rett gruppetilhørighet vipper nemlig fort over i et tydelig krav om rett sinnelag. Men like mye er spørsmålene viktige fordi opprøret mot denne identitetspolitikken vokser i Sápmi. Det kommer bare så dårlig fram, både i kulturfeltet, i debatten og i pressen.

Politikk uten oppmerksomhet

20. oktober 2021 åpnet det niende Sameting i den nydelige parlamentsbygningen i Karasjok. Det var en stor dag. Det skal være en stor dag. Sametinget, et folkevalgt parlament der alle av voksne medlemmer av sametingets valgmanntall kan stemme, er den viktigste institusjonen for samepolitisk arbeid. Valget foregår på samme dag som stortingsvalget, nettopp for å understreke betydningen, alvoret, viktigheten. Til sammen 39 representanter fra syv valgkretser som dekker hele landet, kom sammen denne oktoberdagen for å starte det arbeidet som skal prege et parlament med en rekke ulike partier, nemlig politikk og maktkamp.

Men de riksdekkende medienes reportasjer fra åpningen speilet ikke alvoret, viktigheten, maktkampen eller politikken. I den grad de var til stede i det hele tatt, var det festen de løftet fram. Stoltheten, tradisjonene og kulturens betydning. NRK P2 var direkte inne, og brukte mye tid på å snakke med folk om nypussede søljer, flagg og vakre kofter. Innslaget på Dagsrevyen samme dag var også preget av glede, feiring og samhold. Som en slags variant av 17. mai. Klassekampen trykte en liten artikkel om kongens tale. At det foregikk et valgskred, kom nesten ikke fram noen steder, og gjorde det heller ikke i nevneverdig grad da selve valget var unnagjort. Det faktum at partiet Nordkalottfolket hadde økt fra to til hele ni mandater, ble eksempelvis ikke nevnt i reportasjen på Dagsrevyen.

Foto

NTB/Terje Bendiksby.

Nå er Nordkalottfolket plutselig nest største parti med over halvparten så mange representanter som Norske Samers Riksforbund (NSR), som ligger i tet. Det er altså et svært oppsiktsvekkende valgresultat med potensielt store politiske konsekvenser. Men det får minimal nasjonal oppmerksomhet.

Nordkalottfolket har helt andre perspektiver enn NSR, som med to unntak har sittet med presidenten siden Sametinget ble etablert i 1989. De er dypt uenige i svært viktige rettighetsspørsmål. Der NSR kjemper for økt samisk eierskap til land og vann i Finnmark, sier Nordkalottfolket nei. De understreker at Finnmark bebos av flere folk, og at ressursene må være tilgjengelige for alle. De sier ja til at norsk kan være et samisk språk, og er ikke enige i reinnæringens krav hva verning av naturen angår. De er næringslivsvennlige, for oppdrettsanlegg og mener sjøsamene blir neglisjert.

Men mest oppsiktsvekkende i denne sammenhengen er det kanskje at de tar høylytt avstand fra en kulturkamp de beskriver som aggressiv og ekskluderende, også for samer. – Vi er samer mot identitetspolitikk, sa partiets leder Toril Bakken Kåven i et intervju i Morgenbladet like etter valget.^[4] For øvrig et av få eksempler på politisk journalistikk i rikspressen om samisk maktkamp.

Internalisert rasisme, er det noen som sier om Nordkalottfolkets påfallende vekst. Eller samer som fornekter det samiske. Som er smittet av det Tuhiwai Smith ville ha beskrevet som «the colonized mind». Det opplever Kåven selvsagt som svært provoserende.

Nordkalottfolkets vekst kunne ha ledet til en åpen debatt om grunnlaget for å melde seg inn i Sametingets valgmanntall. Det er mange som er redde for at de svært lave kravene for å være med i dette manntallet kan skade det samiske på sikt. At språk og tradisjonell kultur ikke lenger er bærebjelken blant medlemmene, men heller en slags svevende urfolkseufori blant nordmenn med interesse for slektsgranskning. Den bekymringen er forståelig. Nå kommer riktignok nesten alle mandatene til Nordkalottfolket fra samiske kjerneområder, men har du en oldeforelder som snakket samisk og en følelse av samiskhet inni deg, kan du melde deg inn i manntallet. Da har du rett til å stemme ved valg, selv om du hele ditt liv har bodd ved Mjøsa. Det skal ikke mer til. Forfatter, pensjonert forsker og tidligere redaktør Odd Mathis Hætta er blant dem som har uttalt seg kritisk til kriteriene. Frykten for at bevegelser som Nordkalottfolket kan skade samiske interesser, er også nylig framført av Ole Henrik Magga, Norges aller første sametingspresident.

Så hvorfor kommer ikke denne bekymringen, den interne uenigheten og uroen helt fram i det store medielyset? Hvorfor inviterer ikke Fredrik Solvang inn Magga og Hætta og Kåven til Debatten? Hvorfor er det i stedet så få og så likelydende stemmer som alltid får ordet? Og hvorfor er spektret som debatteres så begrenset?

At alt som berører det samiske er sensitivt og krevende, at risikoen for å tråkke feil er markant, merker selvsagt storsamfunnet.

Feiring eller offerfortellinger. Samer mot nordmenn. Nordmenn mot samer. Om og om igjen. Kampen om grunnen i Nesseby kommune har blitt framstilt som en rettslig kamp mellom et samisk bygdelag og myndighetene. I virkeligheten var det en interessekonflikt mellom jevnbyrdige. Det var samer på begge sider. Reindriftsutøverne i området motsatte seg bygdelagets krav, og bygdelaget tapte.

Jovsset Ánte Sara, som hele Norge ble kjent med da han førte kampen sin helt til Høyesterett for å få beholde reinflokken sin, hadde ikke en samlet reinnæring bak seg. Til tross for et stort antall artikler i rikspressen må du til samiske medier for å lese om intern uenighet og strid.^[5] Det betyr ikke at Sara ikke sloss for en viktig sak. Det betyr ikke at kampen hans ikke berører svært fundamentale utfordringer for denne næringen som er en bærer av samisk kultur. Det betyr bare at den riksdekkende offentligheten ikke greier å forholde seg til mer enn helt enkle kategorier der offer står på den ene siden og overgriper på den andre.

Kanskje var det også derfor overgrepene i Tysfjord fikk pågå så altfor lenge, til tross for at de var godt kjent. Samene fikk ikke støtte og hjelp til å fortelle, og for pressen ble det så vanskelig å finne en vinkling når en gruppe med så stor og så smertefull offererfaring samtidig begikk overgrep.

Livet i tegnsfæren

At alt som berører det samiske er sensitivt og krevende, at risikoen for å tråkke feil er markant, merker selvsagt storsamfunnet også. Det virker inn. Sjansen for å bli beskyldt for å ha et kolonialistisk tankesett er ikke hypotetisk. Men kanskje er også det enkle og distanserte det eneste storsamfunnet faktisk vil ha. Kanskje er ikke nasjonen egentlig interessert. Kanskje er samene en slags suvenir som har sluppet fri. Kanskje er Kulturrådets uttalte prioriteringer, klappingen, feiringen og rikspressens servile lytting mest en form for tidsriktig botsøvelse. Kompensatoriske handlinger for å døyve anger og skyldfølelse for fortidens vold mot en eldgammel kultur. Noe vi gjør, også for å vise at vi tar avstand fra den hetsen som fortsatt råder og skader. At vi er på riktig side av historien. Men så er det liksom nok.

For det virker ikke som om samene er inkludert som individer med vilje, ambisjoner, strategier og mål. Det nasjonale, offentlige ordskiftet om forhold som berører det samiske, befinner seg nesten bare i tegnsfæren. Nesten alt kretser rundt symboler, og nesten ingenting står virkelig på spill. En hermetikkboks med en utdatert etikett får mengder med medieoppmerksomhet, og havner på Dagsnytt 18. Kostymebruk under halloween får plass på Debatten hos NRK. Men striden som Finnmarkskommisjonen virvler opp, både mellom samer og i finnmarksbefolkningen som helhet, forsvinner i bakgrunnen. Bevegelsen som Nordkalottfolkets vekst indikerer, forsvinner. Uenighet i reinnæringen, interessekonflikt i bygdene, spenningen, men også volden forblir nesten helt usynlig. Mennesker som storsamfunnet ikke forholder seg til som handlende, politiske aktører, med alt det krever av undersøkende journalistikk, bred debatt, aktiv synliggjøring av motsetninger og kritikk av maktstrukturer, er henvist til å forbli i rollen som offer.

Hvem vinner, og hvem taper på det?