Samisk musikk skriver kirkehistorie. De færreste kulturfestivaler er så heldige at de har verk som skriver historie

­Verket, med utgangspunkt i undertrykkelsen av de samiske fangene på Tukthuset på Kalvskinnet i Trondheim over flere hundre år, løfter frem en uhyggelig nær, men likevel glemt historie. Og ser ut til å sette spor umiddelbart. Dette til tross for at i verste fall vil Buljos verk også gå inn i historien som et verk fremført en eneste gang, om enn på en kulturpolitisk usedvanlig viktig scene - i Nidarosdomen.

Ønske om forsoning

At Kalvskinnsangen er et bestillingsverk for Nidarosdomens Oratoriekor og at urfremføringen fant sted i vår nasjonalhelligdom, gjør prosjektet kirkehistorisk interessant.

Buljos verk er i all sin multimusikalske harmoni en politisk ytring - et ønske om forsoning mellom et historisk undertrykt folk og det norske storsamfunnet. Opphavsmannen selv ser ikke på seg selv som en politisk stemme, og i Kalvskinnsangen kommer det tydelig frem at han søker forsoning og ikke konfrontasjon, som ofte er politikkens fremste verktøy.

Med sitt verk inviterer han til dyp refleksjon over det utenforskap som storsamfunnet har påtvunget samene i flere hundre år. Uten anklager inviterte Buljo sitt publikum, både Hvermansen og maktmennesker i ulike posisjoner, til å se på de historiske kjensgjerningene. På Tukthuset hadde de samiske fangene, mange av dem kvinner, ikke lov til å bruke sitt eget morsmål, men kamuflert av salmesangen under gudstjenestene kunne de kommunisere på samisk. Her fikk de uttrykt sin fortvilelse, og uttrykt sitt håp. Årets tema for Olavsfest er også håp.

Åtte års tvangsarbeid

Mange av de innsatte på Tukthuset var dømt for reelle forbrytelser, men mange havnet også der på grunn av at de hadde kommet på kant med samfunnet etisk og moralsk. I Samenes historie fra 1751 til 2010 (Cappelen Damm Akademiske 2021) vises det til ett konkret eksempel. Samiske Karen Olesdatter Find satt inne for å føde barn utenfor ekteskapet. Barnefaren, som var en gift mann, gikk fri, men ugifte Karen ble dømt til en sviende bot og åtte års tvangsarbeid.

I sitt verk tar Buljo utgangspunkt i det historiske materialet om tukthusfangene. Han bygger en musikalsk allianse mellom den samiske joiken, lenge definert som djevelens musikk av både kongemakten og den lojale kirken, og sin nyskrevne musikk med klare referanser til tusenår gamle kirkemusikalske tradisjoner. I egne tekster gir han glimt inn i fangenes smerte og ensomhet, men også troen på et bedre liv.

Med dette tar han den samiske musikken inn i et nytt kulturpolitisk landskap, men uten anklager eller fordømmelse. Dette gjør han sammen med vår tids mest fremtredende samiske sangere og joikere, Marja Mortensson, Niko Valkepää og med de 40 sangerne i Nidarosdomens Oratoriekor, pluss et a-lag av musikere på orgel, gitarer, trompet og perkusjon.

Viktig i endringsprosessen

Biskopen i Nidaros, Herborg Finnset sier til KulturPlot at hun i utgangspunktet var litt engstelig for hvor konfronterende Buljos verk ville være, men at hun opplever det som «forsonende og sterkt». Og hun mener at verket kan spille en rolle i en pågående endringsprosess, og at det er viktig at også Den norske kirken følger etter Svenska kyrkan og gir samene en reell unnskyldning for de overgrep som kirken var delaktige i eller stilltiende godtok.

Under en gudstjeneste i Luleå i slutten av oktober vil den svenske erkebiskopen Antje Jackelén be landets samiske befolkning om unnskyldning for at kirken bidro til det som kirken selv omtaler som «legitimert undertrykkelse». Unnskyldningen kommer etter ti års undersøkelser av hvordan den svenske kirken behandlet det samiske folket, et arbeid som allerede i 2016 resulterte i en omfattende rapport. I år har kirkeledelsen godtatt at det er behov for å beklage. Unnskyldningen ble første gang gitt offentlig i Uppsala domkirke i november i fjor, og skal nå gjentas i Luleå ettersom de fleste samene bor i Nord-Sverige.

Finnset sier til KulturPlot at hun forventer at en lignende unnskyldning kan komme fra Den norske kirken etter at Sannhets- og forskningskomiteen, som gransker fornorskningspolitikken og annen urett som rammet norske samer, kvener og norskfinner, leverer sin rapport i juni til neste år.

Foto

Biskopen i Nidaros, Herborg Finnset mener at Buljos verk bidrar i prosessen med å løfte frem historien og at Den norske kirkens unnskyldning til samene kommer stadig nærmere. (Den norske kirke).

Joik uproblematisk

At det ble joiket under Kalvskinnsangen i Nidarosdomen mener Finnset er helt uproblematisk, og joikens rolle i verket har på ingen måte vært et kirkelig tema i Trondheim. Dette kan ses i sammenheng med at sørsamiske menigheter har et friere forhold til joik enn mange menigheter i nord, og at Nidarosdomen i 2017 fikk et eget samisk alter. Altret ble innviet samtidig som 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet Tråante ble feiret i Trondheim. Nidaros bispedømme har de siste årene vært opptatt av å legge til rette for sin sørsamiske menighet. Joiken har blitt tatt inn i den samiske liturgien, og det er i dag bare læstadianske menigheter i Nord-Norge, i Finnmark og Nord-Troms, som ikke slipper joiken inn kirken.

Den samiske musikkens vei til selvhevdelse og anseelse i det norske storsamfunnet har hatt ulike faser, og fikk først ordentlig fremgang på slutten av 1970-tallet. Samiske spørsmål kom først på den nasjonale dagsordenen i forbindelse med det store folkelige engasjementet mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Denne utbyggingen, som først la til rette for å legge samebygda Masi på Finnmarksvidda under vann, utløste tverrpolitiske motaksjoner, inkludert sivil ulydighet og samiske sultestreiker foran Stortinget, og etter hvert også en bred politisk og juridisk gjennomgang av samenes rettigheter. Summen av dette tvang frem en ny norsk samepolitikk. Dette arbeidet førte til åpningen av Sametinget i 1989 som det tydeligste resultatet.

- Sjumilssteg

Fortsatt møter samisk kultur og ytringer hets og rasisme i norsk offentlighet. Dette til tross for at samisk musikk har vunnet en rekke kulturelle og politiske seire de fire siste tiårene. De siste årene har NRK laget en egen programserie om joik, der norske artister fikk anledning til å lære seg å joike, og joik ble tatt inn som egen sjanger i NRKs seermagnet Stjernekamp. På andre kulturområder har også samiske kunstnere gjort seg bemerket. Hele seks samiske kunstnere, med Máret Ánne Sara i spissen var representert på den tyske prestisjeutstillingen Documenta i Kassel i 2017. Og på årets Venezia-bienale er det også plass for Sara, med sitt postkoloniale perspektiv.

Men for det brede publikum er det den samiske musikalske oppturen som har vært mest synlig.

- De siste årene har den samiske musikken tatt sjumilssteg, sier Georg Buljo til KulturPlot.

Han peker på at det startet med Nils-Aslak Valkeapää på 1970- og 80-tallet. I bølge to kom Mari Boine, deretter var Buljo selv og Niko Valkeapää svært sentrale, og nå står Ella Marie Hætta Isaksen og Marja Mortensson som frontfigurer i en fjerde bølge.

Til tross for flere tiår som joiker, sanger, gitarist, multiinstrumentalist, Spellemannspris-vinnende produsent, låtskriver for Mari Boine og teater og filmkomponist, er ikke Buljo et velkjent navn for det brede publikum. Selv om Buljo selv ikke er opptatt av å vektlegge Kalvskinnsangens politiske side, kan dette verket, i kraft av både hva det er og hvor det ble urfremført, gi ham en ny posisjon i det kulturpolitiske bildet.

Anerkjennelse og respekt

Nasjonalstatens behandling av og holdning til samene har bekmørke kapitler i alle fall tilbake til Christan IVs regjeringstid som dansk-norsk monark på 1600-tallet. Noen av dem er knyttet til Trondheim. Minoriteters undertrykkelse er et tidsaktuelt tema, og Kalvskinnsangen fremført i Nidarosdomen, er et viktig eksempel på den samiske musikkens reise til anerkjennelse og respekt.

I denne sammenhengen er det naturlig å minne om at var nettopp i Trøndelag at den dansk-norske kongemaktens tvangskristning av samene var på sitt mest intense. Det var her den norske presten, og Trondheims egen sønn, Thomas von Westen skapte seg et navn som «Samenes apostel». Ved sin død i 1727 ble han gravlagt i Nidarosdomen, og ligger her fortsatt. Men minnetavlen over hans liv og virke måtte i 2017 vike for det samiske alteret.

Nå under Olavsfest ble hans grav til en festplass for hyllesten av tukthusfangenes samiske klagesang. En forestilling med joik og alle Georg Buljos klanger inspirert av både det jordiske og det hellige. Avsluttet med tordnende applaus fra leg og lærd, blant dem biskopen i Nidaros. Tidene forandrer seg. Også i vår nasjonalhelligdom.

Denne teksten ble først publisert i vår søsterpublikasjon KulturPlot.