– Men allikevel klarer vi oss ikke uten bankene

BI-professor Atle Midttun synes det er prisverdig at moderne teater tar for seg bankvesenet. Likevel mener han at stykket «Lehman Brothers» kunne ha skilt bedre mellom den spekulative og kriminelle delen av bankvesenet, og dets positive og nødvendige deler.

Er kapitalismen i krise? Råtner markedsøkonomien på rot? Lever vi i et system som dehumaniserer oss som bor i dette samfunnet? Det er de underliggende spørsmålene i teaterversjonen av historien som førte til finanskrisen i 2008, som kulminerte med at en av USAs eldste og største finansinstitusjoner gikk konkurs – og trakk med seg utallige selskaper og enkeltpersoner i fallet.

Stykket «Lehman Brothers» tar for seg hele historien fra de tre opprinnelige Lehmanbrødene satte sin fot på amerikansk jord på midten av 1800-tallet, til de og deres etterkommere sitter i det hinsidige og kommenterer hvordan hele livsverket deres ender med knall og fall der nede på jorda. På veien dit, gjennom hele USAs økonomiske historie, var tre Lehman-generasjoner sentrale aktører. Lehman Brothers tjente penger på borgerkrigen, første og annen verdenskrig, de var involvert i tobakksindustrien og filmindustrien, de var med på å finansiere bilindustrien og jernbanenettet som bandt det amerikanske kontinentet sammen og de var med på å finansiere vår tids dataindustri

På dette siste tidspunktet er ingen i familien lenger involvert i selskapet - men teaterstykket går ganske langt i å trekke tråder fra USAs tidlige kapitalisme til det som beskrives som rovdyrkapitalisme tidlig på 2000-tallet.

Økonomi-professor Midttun synes det blir litt vel mye av det siste.

Nødvendige mellommenn

–  Fant Lehman Brothers på en ny mellomann-business, hvor de ikke gjorde noe produktivt men var et mellomledd som også tok seg betalt, og som ikke utsatte seg for risiko, men lot – nokså umoralsk – de som lånte penger til sin business ta all risiko?

For ikkje å vere aleine. Klarer vi å forvandle tiltru mellom menneske til tiltru til ei merkevare, vil vi få noko mykje meir enn nye kundar: vi får trygge menneske som slett ikkje stiller spørsmål ved oss og vårt

–  Det begynner jo med at brødrene emigrerer fra Bayern til USA og slår seg ned i Sørstatene. De begynner med råbomull og følger så hele eskaleringen av markedsøkonomien i USA, og forsåvidt i den vestlige verden – men særlig i USA, begynner Midttun.

Foto

15. september 2008 gikk storbanken Lehman Brothers konkurs, og utløste med det en global finanskrise. Foto:Erika Hebbert

– Men dette med at de fra første stund skal ha innført et system hvor de var unødvendige mellommenn, har jeg ankepunkter mot. Disse råvarebørsene hvor Lehman-brødrene var pionerene – bomullsbørsen, hvetebørsen osv – ble bygget opp for å minske risikoen både for kjøper og selger, ikke for å utnytte. Det er ingen grunn til å tro at brødrene var unødvendig og «smarte» lurendreiere.

Foto

Lehman-brødrene bygget sitt selskap stein for stein, men til slutt ga grunnen etter. Foto:Erika Hebbert

Hvis du skal selge noe – enten det er bomull eller griser – må du begynne produksjonen året før, når grisene blir født, eller når avlingen er umoden. Da tar du en risiko. Du vet ikke om du får solgt, og til hvilken pris. Da er det en stor fordel å få avtaler på forhånd, og enda bedre, å finne en børs der slike avtaler kan kjøpes i et oversiktlig marked.

Derivater

Foto

BI-professor Atle Midttun diskuterer teaterstykket «Lehman Brothers» med Nina Kraft. Foto:Nina Kraft

– Så kan man si at de som administrerte børsene, var mellommenn. Men denne mellommannrollen gjorde det mulig for produsent og kjøpere å få oversikt over tilbud og etterspørsel, og til å inngå avtaler.

Stykket fanger opp den tidlige utviklingen i kapitalismens historie. Det var mange skyggesider, og forholdene kunne være ganske rå –  dette var perioden da industriledere som Henry Ford, Adrew Carnege, John D. Rockefeller og J.P Morgan slo seg opp og gjorde god monopolprofitt under slapp samfunnsregulering. Sammen med likesinnede fikk de tilnavnet «robber barons».

– Men bankvesenets utvikling og storskala-industrialisering var også en forutsetning for økonomisk vekst, og dermed for den moderne velferdsstaten, fortsetter professoren. Midttun påpeker at de landene som har hatt størst velferdsutvikling – som Norge – har vært blant de landene som hadde en moderne kapitalistisk økonomi med et avansert bankvesen.

Bankvesenet har vært igjennom kriser flere ganger. Den mest kjente er børskakket på Wall Street i 1929 som innledet kriser i vestlig økonomi i 1930-årene, særlig i industrilandene Tyskland og Østerrike, og ledet opp til nazismen, rasistiske folkemord og annen verdenskrig.

Marknadsføring er å fortelje alle at dei tener på å kjøpe, å kjøpe er å vinne, og å vinne er menneskets instinkt

Det var under den siste finanskrisen i 2008 at Lehman Brothers gikk konkurs, og mye av tilliten mellom bankene forsvant, slik at kredittlinjene tørket opp. Bakgrunnen for utviklingen var en amerikansk lånekrise. Store tap på boliglån skapte tap i amerikanske banker, og også i internasjonale banker som hadde kjøpt deler av lånene. Internasjonale aksjemarkeder falt også kraftig. I Norge falt Oslo Børs med 64 prosent i løpet av seks måneder i 2008, det kraftigste fallet siden tidlig på 1920-tallet.

– Finansakrobatikken hadde gått for langt. Produktene var blitt for ugjennomsiktige, reguleringen for slapp, og kvalitetssikringen fra ratingbyråene korrumpert. Det hele lignet på et pyramidespill, som raknet da alle kastet seg rundt for å kvitte seg med gjeldspapirer for ikke å bli sittende tilbake med svarteper.

Tre typer entreprenørskap

– Det er kanskje lett – eller nødvendig – å være så bastant i et teaterstykke, for å markere det symbolske poenget om det skadelige ved en så sterk grådighetskultur?

– Men virkeligheten er noe mer nyansert. Økonomen William Baumol snakker om tre former for entreprenørskap. Den første er produktivt entreprenørskap, som fremmer velferd og verdier. Den andre er spekulativt entreprenørskap, med lite annet formål enn å tjene seg rik på å flytte penger. Til slutt snakker Baumol om kriminelt entreprenørskap, som – hvis man innlemmer skatteunndragelse – kan komme opp i nærmere 20 prosent i OECD-landene, og det dobbelte i Latin-Amerika.

– Er det vanskelig å skille mellom nummer to og tre, og dermed vanskelig å regulere?

– Ja. De glir gjerne over i hverandre, så det er ikke helt enkelt å anslå presist. Men hvis jeg skal ta det store bildet i det siste kvarte århundret, vil jeg si at finansinstitusjonene og bankene har vært en viktig del av produktivitet og velferdsutviklingen i vestlige samfunn til et visst punkt, men så begynte finanssektoren å bli en gjøkunge i systemet. Det ballet mer og mer på seg, og derivatene gikk mer og mer i spekulativ retning og ble til noe som lignet pyramidespill.

– Når skjedde det?

– Det utviklet seg gradvis. Det mest tydelige skillet var det neoliberale 80-tallet med Thatcher og Reagan. Denne dereguleringen som fikk de mest alvorlige følgene på 90-tallet og tidlig 2000-tall. Da kom det en rekke spekulative bobler og skandaler som Enron-skandalen og Lehman Brothers-konkursen i USA.

Grønn økonomi

Midttun minner om at det ikke var sånn at Lehman Brothers kunne sno seg unna å ta risiko. Grunnen til at finanskjempen ramlet over ende i 2008, var jo nettopp at den selv laget pakker med dårlige boliglån, som de solgte samlet. Tanken var at hver pakke bestod av en rekke lån, noe som skulle redusere risikoen.

Foto

Regissør Maren E. Bjørseth. Foto:Trailer / pressemelding / Det norske teatret

– Man tok alle småsparelånene og hakket dem i biter som kjøttdeig, og solgte dem som pakkeprodukter med en liten bit av mange underliggende lån i hver pakke. Dermed trodde man at risikoen var borte, siden det var svært usannsynlig at alle låntakerne skulle vise seg ikke å betale samtidig. Det man ikke tok med i betraktning var at bunnen kunne falle ut av hele boligmarkedet, og at hele pakken dermed var råtten.

– Så du synes ikke at stykket er særlig treffsikkert som kritikk av markedsøkonomen?

– Det pirker bort i en kjerne, en svakhet som alltid ligger der. Hver gang det har vært en krise, har det vært strammet inn, men siden har det vært løsnet opp igjen. Hvis markedsøkonomien ikke blir regulert, kan den føre galt av sted, sier Midttun, men å avskaffe markedsøkonmien er nå umulig.

– Er teaterstykket naivt?

– Litt naivt – eller litt enkelt. Det moderne samfunnet hadde ikke vært tenkelig uten mellommenn, som de kaller det i stykket. Det blir litt som å protestere mot moderne teknologi, som datateknologi. Den har også har helt nødvendig og gode sider, og den kan misbrukes.

Samfunnsansvar

Midttun mener at vår tids markedsøkonomi ikke er nede i noen etisk hengemyr akkurat nå – kanskje snarere tvert imot. Som BI-professor har han sett en utvikling fra studenter som protesterte på «corporate social responsibility», som de ikke syntes var næringslivet rolle, til studenter som omfavner grønne verdier. Flere banker og finansmiljøer er også ifølge Midttun støttespillere til det grønne skiftet.

– Oljeaksjer har gått opp i det siste. Og det er jo en stor debatt om hvor Petroleumsfondet skal plassere våre pensjonskroner. I dag har vi en «hyping» av grønne aksjer, som er noe av det mest spekulative som finnes.

Du husker dotcom-boblen som sprakk i 2001? Den sprakk ikke fordi datateknologi var gårsdagens næring, men fordi hver gang det kommer en ny trend, finnes det mange aktører som ikke har livets rett.

– I tillegg er vi i en overgangsfase hvor vi har fått et nytt markedsøkonomisk fenomen – Kina, som både er markedsøkonomisk og kommunistisk. Hvordan det spiller seg ut, får vi se etterhvert.

– Trenger vi en kapitalisme med et mer menneskelig preg?

– Ja. jeg liker meg i den nordiske modellen, med sosialdemokratiske virkemidler som for eksempel sterke fagforeninger, trepart-systemet og velferdsordninger som gjør det mulig for kvinner delta i arbeidslivet, slik som barnepass og velferdsordninger, og ordninger som sikrer folks levekår også under arbeidsledighet.

Den amerikanske drømmen

– Hva sier stykket om the American Dream?

– Denne drømmen var vel idéen om at alle amerikanere kunne bli rike? Den var mer realistisk på 1960- og 70-tallet enn i dag. Da var det for eksempel mulig for svart arbeiderklasse, som jobbet i bilindustrien i Detroit å ta det økonomiske steget over i middelklassen.

Nå, i vår globaliserte tid, holder drømmen på å råtne på rot. Færre og færre sverger til idéen om den amerikanske drømmen. Vi har fått en veldig ulik inntektsstruktur, og påfølgende reaksjoner, som i noen tilfeller har facistoide trekk. I Norge og resten av Nord-Europa er klasseforskjellene mindre, men globaliseringen utfordrer oss alle.

– I annen halvdel av det 20. århundret var den vestlige arbeiderklassen unikt skolert og hadde unik tilgang til moderne teknologi, samtidig som den erobret politisk makt gjennom demokratiske valg. Denne overlegne posisjonen eksisterer ikke lenger. Nå finnes den samme kunnskapen og teknologen i Kina, Sør-Korea og India, og arbeidskraften der får en brøkdel av vestlige lønninger.

Grådighet

– Stykket er ikke veldig psykologisk anlagt – skjønt diverse medlemmer av familien har drømmer som viser at de trolig har et tvetydig syn på sin forretningsidé innerst inne. Hvordan påvirker denne business-metoden dem som driver denne typen finansvirksomhet psykologisk, synes du?

– Jeg tror nok at finansnæringen – inntil i de siste par tiårene – har vært den største eksponenten for profitt-tenkning og grådighetskultur. Da Jørgen Randers og jeg lanserte et nytt fag på BI om bedrifters samfunnsansvar på slutten av 90-tallet, hadde vi en gjeng med studenter fra finansinsttuttet som alltid protesterte. Bedrifters ansvar var å tjene penger, mente de.

– Nå er ikke dette så sikkert lenger. Bis finansinstitutt har bygget opp en sterk betoning av bærekraft, og leder i Finans Norge, Idar Kreutzer, er en helt annen type, opptatt av både verdiskaping og grønne verdier. Det har åpenbart skjedd et kulturskifte.

Og da, mine herrar, bryt vi det siste hinderet: behov. Vårt mål, det er ein jordklode der du ikkje kjøper noko på grunn av behov, men på grunn av instinkt

– Men i dette teaterstykket er fremdeles alt til salgs. Og alt er maskulint. Det er ingen Lehman-søstre, og brødrene kjøper seg temmelig bokstavelig sine koner...

– Ja, men slik var vel hele næringslivet inntil for veldig kort tid siden. Da næringsminister Ansgar Gabrielsen lanserte krav om 40 prosent kvinnerepresentasjon i styrene i store norske aksjeselskap var det en verdenssensasjon. Nå er sjefen i DNB en kvinne, Kjersti Braathen.

– Hvilke tanker om hybris fikk du ved å lese stykket (eller bare ved å reflektere over historien)?

– Min tanke er at jeg forstår kritikken av kapitalismens spekulative utvekster, men jeg synes den er noe «over the top» når stykket leder oss til å forkaste banker og mellommenn som sådan. Folk flest møter markedet for alvor når de kjøper eller selger leilighet, og de fleste av oss er vel glade for mellommannen Finn.no, som gir oss adgang til boligmarkedet. Og får vi tilsagn må de fleste av oss søke en ny mellommann i banken for å få lån – og vi er vel alle glade for at Forbrukerrådet stiller som mellommann med Finansportalen og opplyser oss om hvilke banker som gir best betingelser.

Pensjonene våre

– Var det noe som traff deg veldig personlig?

– Selv opplever jeg at den kanskje viktigste mellommannen i vår tid er de digitale plattformene, som selger vår digitale atferd som vare i det den amerikanske forskeren Soshana Zuboff kaller overvåkningskapitalismen. Her er det enda mye ugjort regulering.

– Hva med oss vanlig småsparere og gjeldsslaver. Hvilket moralsk ansvar har vi?

– Det er sant at de største kapitaleierne er pensjonssparerne, det vi si pensjonistfondene som investerer på våre vegne. De går inn og ut av ulike bransjer. Det er en folkekapitalisme som følger de vanlige spillereglene og jakter på de mest lønnsomme plasseringene.

Foto

Det Norske Teatrets versjon av Massinis manus til Lehmantrilogien er omarbeidet ved regissør Maren E. Bjørseth og dramaturg Anders Hasmo. Underlaget er ved den italienske forfatteren og dramatikeren Stefano Massini, som har skrevet et episk dikt om Lehman-familiens oppsving og fall. Foto:Erika Hebbert 

Vi er derfor nesten alle med på investeringsleken. Her i Norge har vi nå ansatt superinvestoren Tangen for å øke pensjonsformuen enda mer. Riktignok holder vårt norske Petroleumsfond seg unna det verste og luker ut noen råtne epler for å støtte menneskerettigheter og klima, men stort lengre vil vi ikke gå for ikke å svekke inntjeningen.

Anti-jødisk slagside?

– Jeg føler meg litt ukomfortabel med at alle de usympatiske erkekapitalistene – både Lehman-familien og alle de omgikk eller konkurrerte med – er veldig tydelig jøder, selv om det måtte ha vært historisk tilfelle. Hvordan reagerte du?

– Det er en stereotypi som går tilbake mange århundrer. Jøden Shylock i Shakespeares «The Merchant of Venice» er en slik figur. Han drev ågervirksomhet og lånte ut sitt gull mot «a pound of flesh» som sikkerhet. Jøder som pengeutlånere er jo basert på virkeligheten. Jødedommen aksepterte renter, og slik fikk jøder en tidlig start som bankierer.

Kristendommen hadde lenge – som islam fremdeles har – forbud mot å ta renter.

– Jeg vet ikke i hvilken grad jøder var, eller er, overrepresentert i finansnæringen i forhold til befolkningen. Hvis de er kraftig overrepresentert, synes jeg man må kunne si det. Selv om det finnes antisemittisme fremdeles, du så jo hva som skjedde i britisk Labour.

Hva funket?

– Likte du det – i den grad du synes du kunne uttale deg om det, fordi det var tatt ut i streik og vi måtte lese manus i stedet for å se det?

– Jeg synes det er verdifullt at teateret tar opp aktuelle temaer, også økonomisk, og det er en verdifull kjerne i kritikken av en viltvoksende kapitalisme. Jeg setter pris på litt kunstnerisk provokasjon, selv om jeg synes de spekulative sidene ved markedsøkonomien ble vektlagt for mye, og jeg gjerne kunne sett mer forståelse for de samfunnsoppbyggende sidene.

Sannheten er at vi ikke greier oss uten bankvesenet hvis vi vil ha et moderne velferdssamfunn.