– Jøder skal ikke måtte gå stille i dørene

«Alt som kunne koble jøder til penger, måtte omgås», skriver Berit Reisel i sin bok «Hvor ble det av alt sammen» – om hvor de norske jødes formuer tok veien etter annen verdenskrig.

Setningen setter seg som et agg i meg. For dette er veldig stygt. Det hun egentlig sier er at nordmenn flest, for relativt kort tid siden (og kanskje i dag?) var så preget av urgamle fordommer om gjerrige og pengeglade jøder at de norske jødene var forsiktige med å åpne munnen og be om å få tilbake det som var rettmessig deres – selv etter katastrofen under annen verdenskrig.  

Mistanke

For å oversette det til oss ikke-jødiske norske medborgere: La oss si at hele familien din var blitt myrdet på bestialsk vis, og du gikk til myndighetene for å be om å få tilbake det som fantes av materielle eiendeler, så du hadde noe å leve av, men fikk et surt nei. Og hele tiden lå det et mistankens lys over deg som person. For du er jo en av disse skrekkelige pengepugerne, og de er jo alle «sånn», ikke sant?

Dessverre er det hun skildrer så altfor gjenkjennelig. Jeg husker godt da jeg intervjuet Jo Benkow om memoarene hans «Fra synagogen til Løvebakken», som kom i 1985. Stortingspresidentene fortalte at han ikke kunne ha skrevet boken før, for det var ikke så mye interesse for de norske jødenes skjebne rett etter krigen.

Og da jeg intervjuet den siste overlevende av de norske jødene som kom hjem igjen fra Auschwitz, Kai Feinberg, noen måneders før hans død i 1995, var han uhyre nøye på ikke å kritisere noen «gode nordmenn». At de norske jødene ikke fikk være med de hvite bussene hjem, forklarte han med at som jøder var fratatt sitt norske statsborgerskap av de norske nazimyndighetene. Han kunne jo sagt at alle visste at de var nordmenn, og at nazistenes oppfatning av statsborgerskap ikke burde telle.

Men Feinberg var forsiktig. Han krevde ikke, han visste trolig at det kunne slå tilbake på jødene som gruppe. Slik Reisel også beskriver i boken sin.

Om og om igjen

Det er ikke første gang Reisel forteller om dette, selv om det nå kommer mye mer detaljert og personlig. Hun var jo en av mindretallet da Skarpnes-utvalget la frem sin innstilling i 1997. Myndighetene lyttet – prisverdig – til mindretallet, som bestod av henne og Bjarte Bruland.  

Allikevel må historien tydeligvis fortelles om og om igjen. Det er noe som henger igjen ved det å være jøde – selv i dag. Undertegnede var for bare drøye fem år siden, sammen med initiativtaker Nanna Segelcke samt Marius Steen og Nicolai Nansen, med på å formulere et opprop i Aftenposten til støtte til norske jøder. Vi uttrykte ikke noe politisk (så jeg hadde ingen etiske problemer med det, selv om jeg er journalist), og slett ikke noe om Israel og palestinere. Men allikevel sa omtrent halvparten av de vi kontaktet nei til å undertegne. Ofte med begrunnelsen av at de ikke var enig med Israels politikk – som om norske jøder kan holdes ansvarlig for den.

Noen sa rett ut at «det er jo noe rart ved jødene da, de er jo litt spesielle». Altså at jøder i sin essens er annerledes og mindreverdige, ikke som oss. Og dette kom fra vanlige, stort sett godt utdannede, norske middelklassemennesker.

Ikke «helt norske»

Marte Michelets to bøker om krigen har satt temaet på dagsorden igjen, og kanskje gjør det det lettere for Reisel å nå frem. Men det underlige er at interessen for norske jøder under og etter krigen kommer og går. Når det ikke er en sak i media, er mange likegyldige – eller til og med motvillige. Ikke bare i Norge. Se bare på britiske Labour, hvor det ble avslørt en god del jødefiendtlighet under den forrige lederen, Jeremy Corbyn.

At flere av de gode nordmennene ikke så på de norske jødene som ordentlig norske, er kommet frem før – flere ganger. Bruland gjengir i sin doktorgrad «Holocaust i Norge», fra 2018, et sitat fra Odd Nansens dagbok – skrevet 2. september 1942. Nansen var med i en fangetransport som inkluderte norske motstandsfolk og jøder, og skrev:

«Det er i sannhet underlig at dette forbannete jødehatet faktisk er en levende faktor blant oss. Vi har av en eller annen grunn fått en av jødene fra den andre leiren hit. Det går ikke en dag uten at jeg hører en eller annen sjofel slengbemerkning om jødene, og det er dessverre svært ofte at de kommer fra dem som fortrinnsvis skulle vite bedre».

I 1996 hadde journalist Tor Øystein Eriksen et intervju på NRK radio med motstandsmannen Kjell Staal Eggen, som fraktet norske jøder over grensen til Sverige. Staal Eggen fortalte at Milorg der han kom fra, Telemark, ikke var noe interessert i å hjelpe jøder – kun andre nordmenn. Da han henvendte seg til Milorg for å hjelpe den jødiske familien Becker var beskjeden: «Sett dem på gata og la tyskerne ta dem». Dette var i 1942. I 1943 kom det ny Milorg-ledelse, og tonen ble en annen, forteller han. Men da var svært mange av de norske jødene tatt allerede.

Trodd og respektert

Disse norske samtidsvitnemålene fikk litt oppmerksomhet, men ikke så mye. Så forsvant de i nyhetsstrømmen, og folk glemte.

La oss håpe at Reisel har vekket oss en gang for alle. Antisemittisme hører hjemme på historiens skraphaug, det bør vi alle være enige om. Jøder er selvsagt like mye nordmenn som andre og skal ikke måtte gå stille i dørene. Penger kan aldri kompensere for grotesk urett, men penger er ikke bare penger. De indikerer om jødene blir trodd, respektert, behandlet på lik linje med alle andre.